Britiske People’s Assembly snakker «Zero Covid» og gjør ingenting

Av Julie Hyland
7 December 2020

Covid-19-pandemiens dødelige konsekvenser fortsetter å sette rekorder, med over 65 millioner tilfeller globalt og 1,5 millioner døde – mer enn 10 000 omkomne daglig.

De katastrofale helsekonsekvensene forsterkes av alle de arbeidende menneskene over hele verden som blir skjøvet ut i fattigdom. Rundt 75 prosent av husstandene rapporterer om inntektstap. Og det skal bli verre. David Beasley, administrerende direktør for Verdens matvareprogram (WFP), fortalte FNs generalforsamling i forrige uke at antallet mennesker «som er på marsj mot hungersnød» doblet seg fra 135 til 270 millioner der pandemien utfolder seg, og han advarte: «Hungersnød er bokstavelig talt på horisonten», og 2021 er forventet å bli det verste humanitære kriseåret siden FNs grunnlegging.

Fremdeles fortsetter aksjemarkedene å stige, der styringseliten benytter seg av dette blodbadet for å gjennomføre en enestående overføring av rikdom fra arbeiderklassen til de rike. Som WSWS har understreket: «Det å få frigjort produktivkreftene fra det kapitalistiske for-profitt-systemets begrensninger, og ekspropriere de rikes formuer, er presserende og umiddelbare nødvendigheter som fordres for å kunne bekjempe pandemien og redde millioner av liv.»

Jeremy Corbyn taler under arrangementet organisert av UK People’s Assembly

Denne presserende og umiddelbare nødvendigheten ble ikke nevnt på nasjonalkonferansen «Zero Covid» [Null Covid] avholdt i slutten av november, organisert av the People’s Assembly [Folkets forsamling], som er en koalisjon av pseudo-venstre-grupper, stalinister, fagforeningsbyråkrater og Labours «venstre»-representanter.

John Rees fra Counterfire (en avsplitting fra Socialist Workers Party) sa at «venstresiden» trengte en politisk retningsorientering for pandemien, ellers ville folk bli etterlatt til å måtte velge mellom å sette deres helse i fare ved å opprettholde arbeidet, eller det å skulle miste jobb og inntekt.

Men hvordan det har seg at arbeidere har blitt etterlatt og stilt overfor med dette «valget», det ble ikke tatt opp til vurdering. Boris Johnsons Konservativ-regjerings morderiske politiske retningslinje for flokkimmunitet har hele veien vært støttet av Labour Party. Partiets de facto koalisjon med Toryene ble bevist i forrige uke, da Labour-partileder sir Kier Starmer beordret partiet til å avstå fra å avgi stemmer i Underhuset om opphevingen av den andre begrensede nasjonale nedstengingen. Hva angår sentralorganisasjonen TUC – Trades Union Congress – spiller den hovedrollen i påleggingen av pådrivet for gjenopptakelse av arbeid, til-og-med når regjeringen kunngjør frys av lønninger i offentlig sektor, som vil ramme mer enn fire millioner arbeidere.

Tausheten om den kriminelle rollen spilt av Labour- og fagforeningsbyråkratiet er det grunnleggende formålet for Folkets forsamling. Selv om organisasjonen presenterer seg som en «grasrotbevegelse» er den et konstrukt av pro-kapitalist-tendenser, fiendtlige overfor sosialisme og arbeiderklassen; et politisk apparat i vente, som har som sitt eneste formål å forvirre, avlede og undertrykke enhver genuin grunnplanutfordring av den eksisterende ordenen, i tjeneste for byråkratiene som den er en essensiell del av.

Derfor har Folkets forsamlings politiske Null Covid-retningslinje ikke noe til felles med et handlingsprogram for å mobilisere arbeidere mot det dødsmerkede og forvorpne profittsystemet som ødelegger deres liv og levebrød. I stedet hevdet taler etter taler at det som skal til i kampen mot pandemien, som har akselerert kapitalismens økonomiske og sosiale motsetninger, er en «kamp om ideer».

Titalls millioner, faktisk milliarder av arbeidende mennesker, i brytekamp med en virkelighet av død, sykdom, fattigdom, arbeidsledighet, hjemløshet og til-og-med sult, vil måtte undre seg over denne fremstillingen.

Når genuine sosialister snakker om en «kamp om ideer» er det for politisk å bevæpne arbeidere i deres klassekamp mot kapitalismen. Kampen for grunnplan-sikkerhetskomitéer for å sikre Covid-trygge arbeidsplasser og utdanningsinstitusjoner; eksproprieringen av finansoligarkiet for å få betalt for anstendige helsetjenester og levestandarder; konverteringen av banker og storselskaper til offentlige redskaper under demokratisk kontroll av den arbeidende befolkningen; dette er de grunnleggende forutsetningene for enhver politisk «Zero Covid»-retningslinje som er verdig navnet.

Som Socialist Equality Party (UK) uttalte i partiets kongressresolusjon: «Akkurat som den første verdenskrigens masseslakting bare ble brakt til opphør av Oktoberrevolusjonen i Russland i 1917, fordrer det å få brakt den nåværende pandemien under kontroll og få avsluttet den økonomiske katastrofen den har påført verdens folk, en revolusjonær kamp mot kapitalismen som fører til erobringen av statsmakt, arbeiderklassens etablering av demokratisk kontroll over økonomien, erstatningen av markedets anarki med vitenskapelig planlegging, opphevingen av nasjon-stat-systemet og byggingen av en sosialistisk verden.»

Begrepene kapitalisme og sosialisme ble under «Zero Covid»-arrangementet bare nevnt noen få ganger, og Folkets forsamling foreslo ingen konkret handling. Organisasjonens «kamp om ideer» er sofisteri, som fritar Labour og fagforeningsbyråkratiet for alle praktiske forpliktelser. Steve Turner, assisterende generalsekretær i fagforbundet Unite, og Fran Heathcote, nasjonalpresident for forbundet Union of Public and Commercial Services, bekreftet behovet for «Zero Covid», samtidig som de ikke foreslår noen tiltak mot de usikre arbeidsbetingelsene deres medlemmer utsettes for, mens konferansen som helhet erstattet en klassemobilisering med forslag om «atferdsendringer» og individuelle protester.

Folkets forsamlings politiske funksjon, som er opposisjon mot en kamp mot Labour og fagforeningsbyråkratiet, ble legemliggjort av tidligere Labour-leder Jeremy Corbyns tilstedeværelse på en offentlig plattform for første gang siden hans suspendering fra partiet på grunnlag av beskyldninger om antisemittisme, etterfulgt av at han ble fratatt rollen som Labour-innpisker i Underhuset. Tusenvis av partimedlemmer har forlatt Labour som respons, og Labours høyrefløy har truet med eksluderingen av ytterligere tusener, der de prøver å få vist seg verdige til å styre britisk kapitalisme gjennom dens dypeste krise på nesten et århundre.

Corbyn hadde ingenting å si om denne heksejakta mot seg selv og tusenvis av hans sympatisører, der han kun mumlet sin takknemlighet for mottatte solidaritetsmeldinger, uten å referere til hva som hadde foranlediget dem.

Diane Abbott og Richard Burgon – begge ledende medlemmer av parlamentarikergrupperingen Socialist Campaign Group of Labour MPs – omgikk uten kommentar dette angrepet av McCarthy-varianten. Den eneste referansen til Labour Party var rettet mot de tusener av partimedlemmer som melder seg ut i avsky for partiets åpenlyst høyreorienterte kurs, og Turner kritiserte de som vil «stikke av» fra partiet, heller enn de som skyver dem ut!

«Kampen om ideer» presentert av Folkets forsamling henvender seg til sjiktene fra den øvre middelklassen, som den representerer og artikulerer interessene til – hentet fra samfunnets velbeslåtte i de øverste 10 prosentene, som Labour- og fagforeningsbyråkratiet utgjør en god andel av.

Corbyn sa at Covid-19 beviste behovet for en «debatt om den økonomiske retningen vi skal ta». Han beskrev finansminister Rishi Sunaks 11. mars-redningspakke for storselskapene og de superrike som «bitter-søt» – ei redningspakke som innebar £ 895 milliarder [NOK 10,6 billioner; dvs. 10 567,44 milliarder] bare i kvantitative lettelser – og som en dose av «keynesianisme».

En politisk tendens som ikke engang er i stand til å forevise et anstrøk av en kamp mot den summariske utvisningen av sine sympatisører fra British Labours forsteinede miljøer, er ikke i stand til å mobilisere til kamp mot et oligarki som profitterer på en dødelig pandemi. Faktisk er deres bekymringer for enhet med Labours høyrefløy i seg selv et uttrykk for deres frykt, feighet og ønske om å imøtekomme styringseliten.

I den parlamentariske avstemmingen om Johnsons oppheving av nedstengingen avsto Abbott, mens Burgon og Corbyn stemte imot. Ingen av dem nevnte Zero Covid-politikken de hadde godkjent og stilt seg bak bare dager forut, hverken i parlamentet eller i sosialmedieberetningene om deres handlinger, som ble lagt ut få timer senere.