Sykepleier på frontlinja på britiske Royal Bournemouth Hospital snakker ut, med Covid-19-tilfellene til værs

23 November 2020

Dette brevet ble tilsendt WSWS fra en sykepleier i frontlinja Storbritannias sykehus Royal Bournemouth Hospital.

Som en sykepleier i frontlinja på Royal Bournemouth Hospital (RBH), ville jeg skrive om den farlige og utrygge situasjonen våre pasienter og ansatte står overfor, nå under den andre bølga av Covid-19.

Jeg har base i den ene fløyen av sykehuset, men jeg har mange venner og kolleger på tvers av andre fløyer, da jeg har jobbet noen år for samme Trust [o. anm.: administrasjonsenhet for det nasjonale britiske helsevesenet]. De fleste av oss er ekstremt bekymret over situasjonen. Personalet har utbrentheten til felles, samtidig med et oppsving av Covid-19 tilfeller, i tillegg til at vi må ta oss av andre pasienter med mange helsemessige anliggender.

NHS-medisinere i vernedrakter under forberedelser til utplassering til Sierra Leone. [Foto: Simon Davis/DFID/gov.uk]

I september fortalte direktører for sykehusene RBH og Poole General Hospital (PGH) til mediene at de hadde «rigorøse tiltak» på plass for å møte vinteren med et eventuelt oppsving av koronavirus. Sykehusledelsen hentet inn mediene, inkludert BBC, for å vise at her er alt bra. Men virkeligheten på bakkenivået er absolutt ikke sånn.

Jeg har aldri opplevd en krise som denne gjennom hele min karriere som helsetjenestearbeider. Jeg er også veldig klar over omfanget av nedskjæringene til [det nasjonale helsevesenet] National Health Service (NHS) gjennomført av de påfølgende regjeringene, som har gjort oss sårbare og uforberedte under denne usette situasjonen.

I motsetning til den første bølga er vi ikke lenger delt inn i en «Grønn Sone» med ikke-Covid pasienter og en «Rød Sone» med Covid-pasienter. Forrige gang fungerte Vestfløyen som den grønne sonen, men nå er mange avdelinger i dette området stengt, som også er tilfelle med avdelinger i Østfløyen – fordi det er utbrudd der. Sykehusledelsen prøver å opprettholde elektive prosedyrer, for å ivareta pasienter med andre plager i tillegg til pasienter med Covid-19, men uten tilstrekkelige ressurser og personale. Jeg tror de følger regjeringens retningslinjer, men uten noe tillegg av finansielle og andre ressurser.

De risikable og usikre betingelsene dette har skapt er tydelige å se.

Vi har utbrudd i kirurgiavdelinger så vel som i medisinske avdelinger og den for kardiologi. Det var tre dødsfall i Ward 21 på tirsdag kveld. Dette vil få en enorm innvirkning på elektive prosedyrer, kirurgiske nødssituasjoner og hjertemedisinskeprosedyrer.

Jeg hørte at en sykepleier måtte trøste en kollega, rett etter mandagsmorgens skiftveksling, som gråt og hulket. Selvfølgelig var hun sliten og utmattet etter et skift på 12-og-en-halv-time, men dét var ikke grunnen til at hun gråt. Hun var så opprørt fordi hun ikke kunne hanskes med pasientbehovene under skiftet, på grunn av personalmangelen.

Samme dag, etter en kaotisk dag på jobb, lyttet jeg med bitterhet til uttalelsene fra helseminister Matt Hancock (noen kolleger kalte ham dødsministeren), under en briefing fra Downing Street. Hvordan våger han å late som om han prøver å gjøre ting bedre! Han og hans regjering er tross alt ansvarlige for mer enn 70 000 Covid-19-relaterte dødsfall, medregnet mer enn 650 av våre helsetjeneste- og sosialhjelparbeidere.

Regjeringen ikke bare avviste kravene om en lønnsøkning for NHS-arbeidsstyrken, men stemte i sommer ned et forslag om regelmessig testing av NHS-arbeidere for koronavirus. En lekket rapport avslørte at de prøver å øke våre parkeringsavgifter med 200 prosent. Så avskyelig!

Hancock kunngjorde åpningen av 40 nye NHS-klinikker for «Lang-Covid»-tilfeller, innen utgangen av november (for behandling av svekkende langtidseffekter av Covid-19) og en utvidelse av testkapasiteten i Storbritannia, med nye laboratorier for å besørge 600 000 ekstra tester. Men ingen, bortsett fra de som er blinde og døve for regjeringens løgner og varme luft de ni siste månedene, vil bli lurt av dette.

Jeg vet at mange helse- og sosialarbeidere er ofre for Lang-Covid, men hvordan skal vi kunne bemanne disse klinikkene når vi har 110 000 ledige stillinger på tvers av NHS England, derav mer enn 40 000 ledige sykepleierstillinger? Om det er noe som vil øke med deres test- og sporingsplaner, vil det være den mengden penger som blir plyndret av de private foretakene. Det har blitt avslørt at mange foretak som er Tory-donorer har blitt tildelt lukrative kontrakter selv uten noen konkurrerende anbudsprosess.

Ifølge vårt intranett med Covid-19-dashbord er det 121 positive pasienter på Poole General Hospital (PGH) og RBH. Som jeg husker det er dette mer enn dobbelt så mange som vi hadde på høydepunktet av den første bølga. Det mest skremmende er at 10 av 12 sengeposter på intensivavdelingen (ICU) [Intensive Care Unit] allokert for Covid-pasienter allerede innen siste tirsdag var belagte.

Ansatte pådrar seg viruset i en alarmerende rate. Det er 125 kolleger som har fått Covid-19-symptomer, og ytterligere 159 helsetjenestearbeidere på våre to sykehus er i selvisolering. Jeg frykter nå at dersom noen av dem trenger sykehusinnleggelse og ICU-behandling og pleie, ville de ikke få det. Det er bare to ledige ICU-sengeposter på begge sykehusene. Helsetjenestearbeidere har blitt ofre for feilaktige retningslinjer for personlig verneutstyr (PPE) utstedt av Public Health England, som er i strid med anbefalingene fra Verdens helseorganisasjon (WHO).

Dette er skandaløst og kriminelt, da hundrevis av helsetjeneste- og sosialarbeidere døde på tvers av Storbritannia under den første bølga av pandemien. Vi er nå i en relativt bedre posisjon enn i våres når det gjelder forsyninger av PPE [personlig verneutstyr]. Men retningslinjene forbyr oss å bruke dem på riktig måte, for å kunne beskytte oss.

Sykehuset Poole Hospital

En annen faktor som bidrar til sykdom blant arbeidere er den massive personalmangelen. Hver dag opererer vi våre enheter og avdelinger uten trygge bemanningsnivåer. Når du ser på Staff Resource Pool (personaloversikten), kan du finne dusinvis av ufylte skift over hele sykehuset, inkludert flere på intensivavdelingen (ICU). Noen ganger forhindrer bare de rene behovene for pasientbehandling og pleie oss fra å iføre oss til-og-med det tillatte personlige verneutstyret.

Selv når våre kolleger blir syke får ikke andre som har jobbet sammen med dem en koronavirustest. Vår smittevernenhet og ledelse sier at det ikke er nødvendig. I forrige måned gikk et stort antall juniorleger til selvisolering da noen av dem testet positivt for viruset. Mange forespørsler om testing av andre som jobbet med de berørte juniorlegene, ble ikke etterfulgt, og derav pådro noen sykepleiere og annet personale seg viruset.

Denne uka hørte jeg at til-og-med swabbing-teamet [prøvetakningen] ble drevet uten tilstrekkelig personale. De sliter med å kunne holde tritt med etterspørselen. Noen kolleger måtte vente flere dager på egne resultater, eller de for deres familiemedlemmer. En sykepleier som arbeidet med prøvetakning fortalte meg at de hver dag bare hadde 25 vattpinner for raske resultater tilgjengelige for pasienter. Dette er rett-og-slett ikke tilstrekkelig. De må prioritere hvem sine vattpinneprøver de trenger å gjennomføre. Pasienter som skal til akuttprosedyrer og undersøkelser får prioritet fremfor andre. Selv noen akuttpasienter må vente til neste dag for å få gjennomført en Covid-test. Så mye for regjeringens «verdens beste testsystem!»

Sykehuset Royal Bournmouth Hospital

I løpet av de siste dagene ble to interne store hendelser erklært.

En kollega i en av sykehusfløyene fortalte meg at sist «fredag ettermiddag måtte de tømme en del av Ward 22 for å imøtekomme tilstrømmingen av pasienter med Covid. Pasienter ble sent på ettermiddagen overført til Ward 23 og den hjertemedisinske enheten (CIU) [Cardiac Investigation Unit]. Noen andre pasienter fra Poole General Hospital ble også brakt til CIU og Ward 23. Det var ikke noe ekstra personale som kunne ivareta disse pasientene.»

Dette var problematisk for nattpersonalet, og den natta var det mye bekymring for pasientenes velvære.

Noen dager senere, på tirsdag, skjedde det samme. Alle pasientene i Ward 22 måtte overføres til CIU for å skape rom for at pasienter med koronavirus kunne innlegges. Normalt sett fungerer CIU på dagtid og behandler elektive hjertemedisinske prosedyrer. En kollega sa: «Dette er opprørende. Det er ingen plan for hvordan man skal håndtere økningen av Covid-tilfeller. Vi blir fortalt at de har en plan for større hendelser, og så forsvinner de. Vi må gjøre alt arbeidet uten noen støtte. De besørget ikke personalet med en portnerkollega til å foreta disse sengepost-forflytningene. Jeg tror ledelsen gjør det bevisst for å spare penger på ekstra personale. Problemet er at når Covid-pasienter blir overført i desperasjon og uten noen plan da kan sykdommen spre seg enda mer. Dette skjer hver dag.»

På sykehuset er de fleste av oss medlemmer av fagforeningene og -forbundene Royal College of Nursing, Unison og Unite. Jeg lurer på hva disse fagorganisasjonene gjør. De har ikke løftet en finger selv når deres egne medlemmer har dødd mens de prøver å redde andres liv. Fagforeningene er opptatt av å samarbeide med ledelsen og regjeringen, etter å ha kastet deres egne medlemmer til ulvene.

Vi er ikke engang i de områdene som er hardest rammet av Covid-19-utbrudd, men den farlige situasjonen vi møter her tvinger meg til å tenke på hvordan våre helsearbeidere og sosialpleiekolleger i områder med en massiv økning av Covid-19-tilfeller takler det.

Jeg mener vi må ta saken i egne hender og bygge uavhengige sikkerhetskomitéer for arbeidere, adskilt fra fagforeningene, for å ivareta pasientenes og personalets helse og velvære.

For ytterligere informasjon besøk NHS FightBack