Innledende bemerkninger til nettforumet «Hva er igjen av amerikansk demokrati under oppløpet til 2020-valget?»

Av David North
30 October 2020

Instituttet for statsvitenskap [Department of Political Science] ved San Diego State University arrangertesent onsdagskveldden 28. oktober [norsk tid fra midnatt over i torsdag] et nettforum med David North, styreleder for det internasjonale redaksjonsrådet for WSWS, og professor emeritus Adolph Reed ved University of Pennsylvania i panelet. Det følgende er David Norths innledende bemerkninger til forumet.

Tillat meg å uttrykke min takknemlighet til Instituttet for statsvitenskap ved San Diego State University (SDSU), og til Jonathan Graubart, Briana Wiley, Emanuele Saccarelli og Latha Varadarajan for å ha organisert og invitert meg til å delta i denne diskusjonen. La meg også få si at det gleder meg å få anledning til å dele podiet med en så distingvert akademiker, som er så intellektuelt prinsipiell, politisk militant og viet til arbeiderklassens sak, som professor Adolph Reed er.

What Is Left of American Democracy on the Eve of the 2020 Elections? David North & Adolph Reed [Forumet innledes 4 minutter og 40 sekunder inn i opptaket]

Jeg har hatt den store glede å ha holdt ei rekke forelesninger ved SDSU de siste årene, men det har alltid vært med personlig tilstedeværelse og for et synlig publikum. Disse møtene – spesielt spørsmål-og-svar delen – har alltid vært både livlige og utfordrende. Jeg har til hensikt å holde mine åpningsbemerkninger relativt sammenfattet, for å tillate så mye tid som mulig til spørsmål, og for en utveksling av synspunkter.

Latha åpnet denne diskusjonen veldig bra ved å påpeke de ekstraordinære omstendighetene vi møtes under. Pandemien er det vi på World Socialist Web Site har kalt et «trigger event», en utløsende begivenhet. Det er på ett vis en så viktig begivenhet i historien som utbruddet av første verdenskrig var.

Dette er en begivenhet som, om jeg kan snakke direkte til SDSU-studentene, vil forandre deres liv sterkt og ha en dyp innvirkning på fremtiden. Det er en begivenhet som ikke bare løses gjennom vitenskap, eller engang overveiende gjennom vitenskap og medisin, men snarere gjennom politisk handling. Om noe kan sies om det siste årets erfaring – den vedvarende og stigende samfunnskostnaden i død, elendighet og tragedie – er det at den fullstendig og uomtvistelig har eksponert kapitalistsystemets politiske, sosiale, økonomiske – og jeg må få tillegge, moralske – fallitt.

I mangt og mye på samme måte som den første verdenskrigen sprengte fra hverandre mytene og selvtilliten av en æra der kapitalismen, frem til 1917, syntes uovervinnelig, merkes nå innvirkningen av denne pandemien – av millioner av mennesker over hele verden, uavhengig av nasjonalitet, etnisitet, hudfargebasert bakgrunn, og religion – i alle deler av verden. Latha har allerede referert til dødstallene i Amerika, som sannsynligvis er høyere enn 227 000. Mer enn én million mennesker har dødd på verdensbasis. I Brasil er antallet dødfall 157 000, i India 120 000, i Italia 57 000, i Storbritannia 46 000. I dag har Tyskland nok en gang kunngjort at landet går inn i en nedstengning.

Alle forsøk på å få kontrollert dette viruset har mislyktes, ikke fordi det er hinsides samfunnets evne å få organisert en effektiv respons, men fordi alle tiltak for å kontrollere dette viruset blir frustrert av kapitalistsystemets behov og interesser. Ingen steder er dette sannere og mer nakent uttrykt enn i USA. Det som har blitt kalt verdens mest fremskredne kapitalistland blir nå eksponert som det sosialt mest forødede og kulturelt mest bankerotte av alle samfunn.

Det er innen denne sammenhengen vi skal diskutere den nåværende situasjonen i USA. Og igjen med henvisning til pandemien som et «trigger event», den intensiverer og akselererer alle motsetningene som allerede var til stede før pandemien startet. Trump kom ikke opp fra helvete. Han er bare det mest synlige og forvorpne uttrykk for en veldig, veldig fremskreden politisk sykdom i dette landet.

Dersom jeg skulle velge å holde mine innledende bemerkninger veldig korte, kunne jeg besvare spørsmålet stilt i dette forumets heading – «Hva er igjen av det amerikanske demokratiet under oppløpet til 2020-valgene?» – med bare to ord: «Ikke mye». Men, åpenbart, dét er ikke et tilstrekkelig svar.

Men selv om det kreves en mer omfattende redegjørelse er dette svaret på to ord korrekt. Her møtes vi mindre enn ei uke før presidentvalget, og det sentrale spørsmålet fremst i tankene til millioner av mennesker er ikke hvem som vinner neste tirsdag, men om valgdagen engang vil avgjøre hvem som skal inneha Det hvite hus kommende 20. januar.

Hva er spørsmålene millioner av mennesker stiller, eller tenker på?

Vil valgprosessen neste tirsdag bli ledsaget av vold? Vil våpenfektende fascister intimidere velgere som opponerer mot Trump? Vil stemmer som er avgitt mot Trump, spesielt de som er innsendt per post, engang telles opp? Vil Høyesterett – med et flertall som nå består av lidenskapelige reaksjonære – blokkere opptellingen av stemmesedler, eller felle, med en eller annen falsk begrunnelse, en dom som ugyldiggjør titusentalls stemmer avlevert mot Trump i kritiske «slagmark»-delstater? Vil de lovgivende forsamlingene, i delstater som kontrolleres av Republikanerne, rett og slett ignorere resultatet av avstemmingen dersom Biden får et flertall av stemmene; for deretter å gå hen til å velge – som Høyesterett indikerer at de kan – et utvalg av valgdelegater som vil avgi stemmer for Trump når valgkollegiet [Electoral College] møtes i slutten av desember?

Vil Trump – selv i møte med en klar bekreftelse på at han har blitt beseiret ved valgurnene – godta resultatet av valget? På det nåværende tidspunkt tyder alt på at han ikke vil. Trump vil erklære at totalene av stemmeopptellinger rapportert av media er «falske nyheter», at valget er stjålet, og at han vil forbli president.

Og selv om han skulle konkludere med at han må oppgi Det hvite hus vil Trump likevel forbli en betydelig politisk kraft, som appellerer til sine supportere innen politistyrker på tvers av hele landet og til høyreorienterte militsgrupper, der han erklærer at han ble «stukket i ryggen», og han vil fortsette å bygge en utenom-konstitusjonell og paramilitær styrke, for hans og andre elementer i hans følges videreførte bestrebelser – ved bruk av vold og terror – for å gjenvinne makten.

Det er ikke det aller minste element av overdrivelse i de politiske scenarioene jeg her har skissert. Faktisk er de ikke bare spådommer om hva som kan skje. Valgkampen er allerede dominert av voldelige konspirasjoner. For bare to uker siden avslørte FBI et langt fremskredent komplott for å kidnappe og drepe guvernøren i Michigan. En lignende sammensvergelse har blitt avslørt i Virginia. Det er tydelig at de sammensvorne er del av et nasjonalt nettverk av høyreorienterte terrorister.

Enda mer alvorlig enn selve komplottet har vært responsen fra Trump, media og Det demokratiske partiet. Trump har, uten å overraske noen, bekjentgjort sin politiske og moralske solidaritet med attentatmennene, og så godt som helt åpent kunngjort at han ønsker dem bedre hell med neste forsøk. Han har fortsatt å fordømme Michigan-guvernør Whitmer og har kommet med eksplisitte trusler om fysisk vold mot andre Demokrat-guvernører og valgte embetsrepresentanter.

Media har så godt som begravd dette som er den mest faretruende begivenheten i denne valgkampen. Sammensvergelsen om å drepe guvernøren i Michigan og styrte delstatsregjeringen har blitt behandlet som en mindre begivenhet, som bare har krevd en kortvarig og overfladisk dekning. I løpet av to dager hadde historien blitt borte fra den nasjonale pressens forsider, og i løpet av mindre enn ei uke var saken nesten helt ute av nyhetsrapportene.

Når det gjelder Demokratene, grenset deres respons til komplottet om å drepe et ledende medlem av partiet til den totale likegyldighet. Deres uttrykk for politisk solidaritet med guvernør Whitmer har vært halvhjertet. Det har ikke vært noen oppfordringer fra Biden, fra Charles Schumer, Det demokratiske partiets leder i Senatet, eller fra Nancy Pelosi, Demokratenes House Speaker i Representantenes hus, om en fullskala etterforskning av en terroristkonspirasjon mot Whitmer og delstatsregeringen. Saken ble ikke engang tatt opp under den siste presidentdebatten mellom Biden og Trump.

Hva ligger til grunn for Demokratenes ekstraordinært dempede respons? Hvorfor har de ikke gjort Trumps fascistiske konspirering om å trosse valgresultatene til et sentralt anliggende? Hvorfor har de ikke meldt en advarsel om at selve det amerikanske demokratiets overlevelse er i fare?

Det å besvare dette spørsmålet er å komme til kjernen av spørsmålet reist av dette møtet. Denne valgkampen foreviser alle karaktertrekkene, metaforisk uttrykt, av det amerikansk demokratis togkrasj i slow motion. Trump og krefter rundt ham søker å skape fundamentene for et politisk diktatur av en distinkt fascistisk karakter. Det er ingen annen måte hans handlinger kan tolkes på.

Trump taler for de mest hensynsløse delene av selskaps-finans-oligarkiet, med deres politiske program som i all essens er fjerningen av enhver begrensning for arbeiderklassens utbytting. Derfor er det han så åpent og brutalt erklærer sin likegyldighet mot tapet av menneskeliv. Ingenting må stoppe åpningen av økonomien. Ingenting må stoppe gjetning av arbeidere inn i fabrikkene, elever inn i skoler, lærere inn i ubeskyttede klasserom, alt for det overordnede formålet å få videreført produseringen av profitter for finanselitens skattekamre.

Hva angår Det demokratiske partiet, jeg tror nesten man kan kalle dem «la oss late som partiet». Et parti som utgir seg for å være i opposisjon, som utgir seg for å være et folkelig parti, men som faktisk er et parti ikke mindre bundet til det styrende oligarkiet enn Republikanerne selv er. Deres spesielle funksjon i arbeidsdelingen som utgjør amerikansk politikk, er å utøve all deres innflytelse for å forhindre utviklingen av en folkelig protestbevegelse som kommer til å true de essensielle finansinteressene til de som styrer dette landet.

Deres bekymring, fremfor alt, er ikke Trumps trusler mot demokratiet, er ikke faren for diktatur, deres bekymring er at motstanden mot slike bestrebelser kunne anta karakter av en massebevegelse som truer amerikansk kapitalismes og amerikansk imperialismes finansielle og globale militærinteresser.

Det er, i essens, situasjonens karaktertrekk. Hva ligger bak dette? Ingen diskusjon om den politiske virkeligheten i Amerika er verdt noe som helst om den ikke retter oppmerksomhet på de svimlende nivåene av sosial ulikhet. Marx hadde rett. Menneskehetens historie er klassekampens historie. I den moderne æra er det historien om kampen mellom kapitalistklassen og arbeiderklassen.

Nå, om det er noe valg som kan sammenlignes med den nåværende situasjonen i USA, er det 1860-valget. Det var et valg der en betydelig del av landet, dominert av slaveeierne, ikke ville akseptere resultatet av et valg som innsatte en president som opponerte mot slaveri i Det hvite hus. Da det valget stred mot deres interesser gikk de til et opprør og Borgerkrigen kom. Den ikke-undertrykkbare konflikten hadde endelig brutt ut i åpen krigføring.

Før valget hadde Lincoln så berømt uttalt at USA ikke kunne eksistere halvt-slave og halvt-fritt. Vel, demokrati kan ikke eksistere i et land der praktisk talt alt av formuen domineres av de rikeste 0,1 prosent, eller fem prosent av befolkningen, der det er en relativt velstående 10 prosent, mens de resterende 90 prosent befinner seg på forskjellige nivåer av økonomisk nød og i regelrett fattigdom.

Dette er situasjonen som undergraver det amerikanske demokratiet, og faktisk, demokrati på tvers av hele verden. Oligarkier hersker i alle land. I Amerika, det er bare den mest horrible og mest nakne fremtoningen, men den samme situasjonen eksisterer over hele verden.

Dette er saksanliggendet som ligger til grunn for krisen her, og det er derfor det ikke er noen vei ut av krisen og ingen måte som demokratiet kan forsvares på, med mindre det rekonstitueres på et helt annet grunnlag. På grunnlag av sosialisme, på grunnlag av maktoverføringen til arbeiderklassen, det store flertallet av befolkningen. Dette er ikke bare et amerikansk spørsmål, det er et globalt spørsmål. Det er ikke et spørsmål som angår hudfarge [o. anm.: original race; et begrep jeg mener ikke har samme konnotasjon på norsk; refererer til hvite og svarte amerikanere], denne store avledningen fra reelle anliggender. Det gjelder skjebnen til det store flertallet i verden, som består av arbeidende mennesker, arbeiderklassen.

Når vi snakker om det amerikanske demokratis skjebne, eller demokratiske rettigheter hvor som helst i verden, må vi erkjenne at vi har kommet inn i en periode der det store saksanliggendet er at skal det være demokrati, er det bare mulig på grunnlag av sosial likhet, på grunnlag av avskaffelsen av kapitalistsystemet.

Der jeg taler både som redaktør av World Socialist Web Site og som styreleder for Socialist Equality Party (SEP) i USA, håper jeg at de av dere som lytter tenker veldig nøye gjennom situasjonen dere konfronterer som studenter, som unge mennesker, som arbeidere, og kommer til den konklusjon at en fundamental og gjennomgripende endring av samfunnet er nødvendig, en endring som forener alle deler av arbeiderklassen.