Høyrepressen i Tyskland skrur opp angrepene mot pianisten Igor Levit

Av Ulrich Rippert
26 October 2020

Etter at Tysklands ledende liberale dagsavis Süddeutsche Zeitung (SZ) følte seg tvunget til å publisere en unnskyldning for den antisemittiske artikkelen avisa hadde publisert mot Igor Levit, publiserte høyresidens nyhetsorganer nye angrep på den verdenskjente pianisten.

De senere dagene har Die Welt, Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) og Neue Zürcher Zeitung (NZZ) alle publisert artikler som forsvarer SZs klassisk musikk-kritiker Helmut Mauró, og som fordømmer SZ for å ha kapitulert for opinionen.

Sjefredaktør Ulf Poschardt i Die Welt, forlaget Springers flaggskipspublikasjon, grep sist onsdag inn i kontroversen. Han erklærte i en militaristisk og opprørt tone en «kulturkrig». Han beskyldte redaktørene i Süddeutsche Zeitung for å ha gitt etter for «Jacobin-orkesterets førstefiolinister» og for «det nye venstreorienterte tankepolitiets Twitter-brigade».

Igor Levit (Foto: flickr / Bundestagsfraktion Die Grünen)

Poschardt fortsatte med å kalle Levit en «Twitter-oppvigler» som liker «å stemple, angripe og gjøre det av med uønskede, alternative, utfordrende posisjoner som går utover den venstre-‘liberale’ hovedstrømmen». Ifølge Poschardt hadde Levit, på grunn av SZs unnskyldning, blitt «erklært å være en uberørbar person». Samtidig ble det erklært å være «åpen sesong» på «høyreorienterte personer som våger å motsi».

Den konservative avisa FAZ meldte seg på onsdag kveld inn i koret. Jan Brachmann beskyldte Levit for «problematiske retoriske strategier» fordi han hadde erklært at medlemmer av partiet Alternative für Deutschland (AfD) hadde frasagt seg deres rettighet til å vurderes humane. Han beskyldte SZ-redaktørene for å oppføre seg «uansvarlig» fordi de hadde trukket deres «beskyttelse» av forfatteren av angrepet på Levit. «De bøyde seg ikke for argumentenes press, men ene og alene for den store mengden mennesker,» skrev Brachmann.

NZZ slo an en lignende tone og sytet over at SZ hadde kastet seg ned for Levits føtter.

Denne kampanjen har som siktemål å gjøre antisemittisme sosialt akseptabel igjen, og undertrykke all motstand mot det ytre høyres farlige oppsving i Tyskland.

Det begynte fredag 16. oktober da Mauró, en skribent for SZ’ kulturvedlegg, bittert angrep Levit. I en kvalmende amalgam fylt av antisemittiske hentydninger, hevdet Mauró at Levit ikke hadde oppnådd berømmelse gjennom sitt musikalske talent, men ved å anvende Twitter til å fremme sin karriere med politiske angrep mot det ytre høyre. Mauró henviste til Levits «fordømmelse av nazister» og beskyldte ham for «heftig ekskludering av de som angivelig og faktisk har forskjellige synspunkter».

Mauró advarte, med henvisning til Levit som kommer fra en jødisk familie, om en «offerrollens ideologi» og «direkte følelsesmessige overdrivelser». Han skrev: «Det ser ut til å være en rettighet å hate og bakvaske, berettiget av offerets moralisme». Helt i det ytre høyres ånd, som skummer og fråder over et «diktatur av de vel-menende personer», klaget Mauró over at det på Twitter utvikler seg «et nytt lenestol-rettsvesen».

Det første forsvaret av artikkelen fra SZ-redaksjonen, så vel som artiklene i Die Welt, FAZ og NZZ, avslører at linja til disse ledende mediene ikke skiller seg fra det høyreekstreme partiet AfDs.

Levit har lenge vært i AfDs sikter fordi han kaller fascistene ved deres rette navn, og på sosialmedier beskriver dem som et «naziparti». Etter at Levit ble tildelt Forbundsrepublikken Tysklands fortjenesteorden for hans musikalske aktiviteter under koronaviruspandemien, intensiverte AfD deres agitasjon.

AfDs parlamentariske gruppeleder Alice Weidel skrev i et åpent brev til den tyske forbundspresidenten Frank-Walter Steinmeier at Levit er ikke bare er en musiker, men «fremfor alt fremstår offentlig som en politisk aktivist med venstreekstreme synspunkter».

Som så ofte er tilfelle påstår høyreekstremistene at deres angrep ikke har noe med antisemittisme eller jødehat å gjøre. NZZ’ Anna Schneider skriver at den første SZ-artikkelen «i en polemikk med den jødiske pianisten ikke tar noen til fange», og latterliggjør hans politiske tweets som en «komisk hobby». Så spør hun: «Er dette antisemittisme?» Vel er Maurós artikkel slett skrevet og «mangler kunstferdighet», sier hun og konkluderer: «Men antisemittisk? Nei, dét er denne teksten så absolutt ikke.»

Maurós artikkel er faktisk antisemittisk, og det er derfor den forsvares av de høyreorienterte mediene. De antisemittiske referansene og metaforene er innrettet på ansporing av høyreekstreme klikker i det politiske etablissementet, mediene og statsapparatet til å gripe mer og mer selvsikkert inn.

Carolin Emcke er én av mange som erkjente artikkelens antisemittiske konnotasjoner. Hun er innehaver av Fredsprisen fra Den tyske foreningen av forleggere og bokhandlere.

Hun påpeker i en gjestekommentar for SZ at tekstens overskrift – «Igor Levit er sliten» – gjør narr av en jødes utmattelse, der han uttrykker sin tretthet og desperasjon samme dagen som et antisemittisk angrep i Hamburg. Emcke skriver at det er «som om det ikke er et parti i Bundestag (Forbundsdagen; det føderale parlamentet) som propagerer revisjonistiske, Volkische og antisemittiske overbevisninger, som om den høyreekstreme NSU-terrorismen (Nationalsozialistische Untergrund) aldri fant sted, og heller ikke høyreekstreme terroristangrep på synagogen i Halle, der to mennesker ble drept, som om det ikke er mangfoldige grunner for jødene til å sørge.»

Hun fortsetter med å si

at dersom man leser den «voldelige polemikken» mot Levit i en «historisk kontekst», blir man «umiddelbart slått av formuleringer som påminner klassiske antisemittiske assosiasjoner og klisjéer». Hun forklarer at artikkelen kritiserte hans «usammenhengende spill» og «teatralske patos».

Basert på den ros Mauró gir til en annen pianist, Daniil Trifonov, kan man anta at det blir «benektet at Levit besitter ekte sentimenter og ekte kunst». Emcke fortsetter: «Den ‘ikke-autentiske’ og ‘ikke-genuine’ karakterklisjéen er et velkjent trekk fra historiske antisemittiske stereotypier (spesielt takket være Richard Wagner).»

Den «rungende måten» som Levits påståtte vennskap «med de rette journalister og multiplikatorer» er beskrevet på, antyder også det gamle motivet om den allmektige jødiske lobbyen, tillegger Emcke.

Det faktum at Die Welt, FAZ, NZZ, og i utgangspunktet SZ, har forsvart denne antisemittiske artikkelen kan bare forklares med kapitalistsamfunnets utdypende krise. Styringseliten er effektivt sett i krig med befolkningen, dens politiske orienteringer står overfor kraftig opposisjon. Politikken for «flokkimmunitet», dvs. den bevisste masseinfiseringen av befolkningen, samtidig med masseoppsigelser i industrien og veksten av militarisme, kan bare pålegges med autoritært styre og i siste instans fascistmidler.

Dette er grunnen til at AfD blir fostret og hvorfor det bygges opp og beskyttes høyreekstreme nettverk innen statsapparatet. Dette er også grunnen til at journalister erklærer en kulturkrig og forsvarer rasisme og antisemittisme.

Som allerede i tilfellet med den høyreekstreme historikeren Jörg Baberowski, fordømte de store mediekanalene hans kritikere for å angripe «ytringsfriheten». Baberowskis trivialisering av nazistenes forbrytelser, agitering mot flyktninger og hans oppfordringer til voldelige kriger ble forsvart, mens hans kritikere ble bakvasket. Disse samme avisene bruker nå den samme opprørende forvrengningen for å angripe kritikere av Maurós artikkel, som motstandere av «ytringsfrihet».

Angrepet på Igor Levit har også en bredere kulturell komponent. 33-åringen er blant de største av samtidens pianister. For to-år-siden spilte han inn alle de 32 Beethoven-sonatene og viste i en podcast-serie med mangfoldige fascinerende eksempler til hvordan Beethoven, som ble født for 250 år siden, forblir moderne i vår egen tid. Under koronaviruspandemien gjennomførte han 52 såkalte «Twitter-konserter», som ble live-streamet fra hans leilighet i Berlin, og sett av hundretusener.

Som World Socialist Web Site skrev i en Perspektiv-tekst om angrepet på Levit: «Levit har blitt målskive for høyresiden ikke bare på grunn av hans politiske holdning. Hans anstrengelser for å gjøre verkene til Beethoven og andre komponister tilgjengelige for brede lag av befolkningen, og derved øke interessen for kulturen som helhet, blir av styringsklassen ikke bare sett på med mistenksomhet, men vurdert som en trussel.»

Den offentlige rekylen mot angrepene på Igor Levit viser at den høyreorienterte dreiningen av offisiell politikk og media møter bred opposisjon i befolkningen.