Kuppregimet i Bolivia vedgår valgseier for MAS

Av Andrea Lobo
20 October 2020

Det bolivianske regimet som ble installert etter den USA-støttede militære omveltningen av president Evo Morales i november i fjor, har erkjent valgseier for Morales’ parti MAS – Movimiento al Sosialismo (Bevegelse i retning sosialisme) – i Bolivias president- og parlamentsvalg avholdt på søndag.

Mens de offisielle resultatene enda ikke er bekjentgjort viste meningsmålingene ved valglokalenes utganger [‘exit polls’] en overveldende førsterundevalgseier for Luis Arce, som er MAS’ presidentkandidat og var Morales’ økonomiminister. MAS-kandidaten ble kreditert 52,4 prosent av stemmene, mot den høyreorienterte ekspresidenten Carlos Mesa med 31,5 prosent. Ytrehøyrepolitikeren Luis Fernando Camacho, som dirigerte paramilitære fascistgrupper under og etter fjorårets kupp, fikk en oppslutning på 14 prosent av stemmene.

Evo Morales [Foto: www.kremlin.ru]

Mesa har allerede innrømmet valgnederlag, mens de facto presidenten Jeanine Áñez og Luis Almagro, presidenten for Organisasjonen av amerikanske stater (OAS), har gratulert Arce med seieren. OAS spilte en avgjørende rolle i veltingen av Morales i fjor med publiseringen av en rapport med falske påstander om valgsvindel.

Til tross for koronaviruspandemien og den tunge militære tilstedeværelsen ved valglokalene rapporterte lokale medier om en stor valgdeltakelse, med millioner som gikk til valglokalene iført munnbind, og ventet i timelange køer samtidig som de opprettholdt sosial distansering.

Dette valgresultatet demonstrerer det dype folkelige hatet mot det fascistiske Áñez-regimet, som to ganger utsatte valget, i tillegg til regimets katastrofale respons på pandemien, militær undertrykking og en gjennomgående korrupsjon. Med nesten 8 500 bekreftede Covid-19-dødsfall har Bolivia det høyeste antallet dødsfall per capita etter Peru og Belgia.

Beslutningen om å godta valgresultatene, og dermed overleveringen av makten til MAS, blir truffet av amerikansk imperialisme og dens marionetter i Áñez-regimet og det bolivianske militæret som en nødvendig taktisk manøver for politisk å få avvæpnet og lammet de voksende arbeiderkampene, samtidig som de forbereder seg for en forflytning i retning av autoritære styreformer.

Forøvrig blir en Arce-administrasjon oppfattet som et bedre redskap for å få gjenoppstartet økonomien, gjennomført en «flokkimmunitet»-politikk med generalisert smitte, banket gjennom brutale innstrammingstiltak som svar på den økonomiske nedgangen, og en videre utbygging av det repressive statsapparatet.

Forberedelser var på plass for å få omgjort et valg av MAS. Mindre enn ett år etter at militæret styrtet Morales patruljerte hundrevis av tropper gatene for å overvåke valget i La Paz, Santa Cruz og andre byer, noen i opprørsutstyr og andre fektende med rifler. I minst ett tilfelle ble hæren i Santa Cruz tatt i en klandestin transport av sekker med stemmesedler.

Salvador Romero, utnevnt av kuppregimet til å føre tilsyn med valgdomstolen, er en tidligere valgsjef utnevnt av Mesa selv. Han ble en informant for den amerikanske ambassadøren Philip Goldberg, da sistnevnte sammen med Santa Cruz-elitene i 2008 planla en borgerkrig, og ble siden residerende direktør for National Democracy Institute (en front for USAs utenriksdepartement) i Honduras i årene fra 2011 til 2014, da med oppdraget å «bygge tillit til valgene» under overvåkning for det USA-støttede kuppet i 2009.

Romero kunngjorde i siste øyeblikk at de foreløpige resultatene ikke ville bli offentliggjort på valgkvelden, angivelig på grunn av systemanliggender, som ville ha tilrettelagt for en svindel.

Ingenting av dette forhindret imidlertid eks-president Morales, som ble vilkårlig forbudt å stille som kandidat, fra sammen med andre MAS-ledere å presentere valget som en «feiring av demokrati».

Evo Morales la på en pressekonferanse i Buenos Aires i Argentina til: «I dag har vi gjenopprettet demokrati og fedrelandet. Vi vil gjenopprette stabilitet og fremgang! Vi vil gjenopprette fred!»

Samtidig leste den nyvalgte presidenten Arce i La Paz, der politiet forsterket sperringene for å beskytte MAS-kampanjens hovedkvarter, opp en uttalelse til mediene, som antydet: «Vi vil regjere for alle bolivianere, vi vil bygge en nasjonal enhetsregjering, vi vil bygge enhet i vårt land.»

Disse uttalelsene utgjør ei olivengrein til kuppkomplottmakerne, som ganske enkelt vil avvente deres tid inntil MAS igjen blir ansett å være utilstrekkelige for å få undertrykt den sosiale opposisjonen.

Mest fundamentalt har MAS’ hele respons på kuppet vært innrettet på å forhindre arbeiderklassens uavhengige mobilisering mot kapitaliststaten. Dette ble ledsaget av løfter til styringsklassen om en «økonomisk reaktivering» og fordeler for det samme militæret som er ansvarlig for å ha massakrert de som motsatte seg omveltingen av Morales.

På lørdag meldte Morales denne tweeten: «Soldatene og Joint Task Force-personalet fikk ikke deres bonuser eller lønninger de tre siste tre månedene, en situasjon som vi fordømmer som et åpenbart brudd på deres rettigheter, og en avvisning av det arbeidet de utfører.»

Dette etterfulgte et intervju med magasinet Jacobin der han presenterte seg som «den eneste sivile presidenten som har vært i militærbrakkene», der han indikerte til sin avtjening av verneplikten i 1978, da han spesialisert seg i militærpolitiet og besørget sikkerhetsvakthold for stabssjefene. Han argumenterte deretter for at MAS kan besørge stabilitet for det borgerlige styret, i motsetning til tiårene med «det ene kuppet etter det andre» før 2005-valget.

Han presenterte uredelig sin motstand mot koronavirusnedstengningene som «antikapitalistisk», en posisjon basert på å beskytte den opprettholdte strømmen av profitter på bekostning av arbeidernes liv. «Det produktive apparatet ble lammet av karantenen, men også regjeringen stengte seg selv ned, fordi den underkastet seg kapitalismens politiske orientering,» sa han.

MAS og Morales forbereder nok et svik mot de bolivianske arbeiderne og massene under de pågående dødelige truslene fra pandemien, militærdiktatur og fascisme. Dette kan bare forstås som resultat av deres borgerlig-nasjonalistiske politikk, som er fullstendig underordnet Wall Street og imperialismen.

Evo Morales kom først til makten for å demme opp for det borgerlig styrets kriser i 2000 og 2005, da masseprotester brøt ut mot privatiseringen av vann og over krav om nasjonalisering av landets naturgassforekomster.

En økning av råvareprisene og den voksende kinesiske etterspørselen gjorde det mulig for Morales å tilby transnasjonale selskaper vesentlige inntekter som «partnere», samtidig som han tilskrev staten majoritetseierskap og større inntekter. Økonomisk vekst og en balansegang mellom kinesisk, europeisk og amerikansk kapital beriket i vesentlig grad deler av den lokale forretningseliten, som er den virkelige sosiale basen for MAS.

Nye sosialprogrammer og investeringer i offentlige tjenester bisto millioner til å klatre ut av fattigdom, men de fleste forble nær terskelen for den offisielle fattigdomsgrensa. Bolivia er fortsatt det fattigste landet i Sør-Amerika, der FN fant at 63 prosent lever under eller i nærheten av fattigdom, som er samme prosentandel som levde under fattigdom i 2004.

Da råvareprisene i 2014 falt bøyde Morales-administrasjonen seg for press fra de transnasjonale selskapene og finanskapitalen, og innvilget tillatelser til å utvide deres gruvedrift og jordbruksutbytting til tidligere beskyttede landområder, gjennomførte sosiale nedskjæringer og hevet landets utenlandsgjeld til rekordnivåer.

Nedgangen i fattigdomsratene stoppet følgelig effektivt opp i 2015, og i 2018 begynte ekstrem fattigdom å vende tilbake. Dette førte til en gjenoppblomstring av klassekampen og voksende folkelig motstand mot Morales-regjeringen.

I februar 2016 tapte Morales et konstitusjonelt referendum for å søke gjenvalg, et resultat han deretter så vekk fra, som igjen fôret den sosiale harmen.

I ukene før 2019-valget var det en nasjonalstreik av helsetjenestearbeidere og en 20-dager-lang streik ved den største gruva i landet i San Cristobal. Dette skjedde mot bakteppet av de sosiale eksplosjonene mot ulikhet i Chile og Ecuador.

Kuppet ble mønstret som respons på frykten innen Bolivias styringskretser for at Morales ikke var i stand til å undertrykke klassekampen. Det var også i tråd med den amerikanske imperialismens mål om å gjenvinne sitt hegemoni over naturressursene og markedene i Bolivia – deriblant de strategiske litiumreservene – og hele Latin-Amerika, mot kinesiske og europeiske konkurrenter.

Kuppet og den påfølgende undertrykkingen intimiderte imidlertid ikke bolivianske arbeideres og småbønders massemotstand, og deres raseri har bare vokst der de har blitt møtt med undertrykking og den katastrofale responsen på pandemien.