Johnson avbryter Brexit-forhandlinger etter fastlåste posisjoner under EU-toppmøtet

Av Thomas Scripps
19 October 2020

Etter samtaler på torsdagens EU-toppmøte gjentok Storbritannias statsminister Boris Johnson, med en storm av krigersk retorikk, sin trussel om å avslutte forhandlingene om Brexit.

Johnson leverte på fredag en fjersynskringkastet uttalelse der han beskyldte EU for å «nekte å forhandle seriøst», og sa at Storbritannia måtte forberede seg på en «Australia-type avtale» – en hard Brexit med handel utført på vilkår satt av Verdens handelsorganisasjon (WTO). Han sa Brüssel «ønsker deres fortsatte anledning til å kontrollere vår lovgivningsfrihet, våre fiskerier, på en måte som er helt uakseptabel for et uavhengig land». Storbritannia ville «omfavne alternativet» og «blomstre kraftig som en uavhengig frihandelsnasjon, som kontrollerer våre egne grenser, våre fiskerier, og som definerer våre egne lover.»

Statsminister Boris Johnson der han den 31. januar undertegnet Uttrekningsavtalen for Storbritannias fratredelse fra EU. [Foto: Storbritannias statsminister]

Kort etterpå hevdet statsministerens talsperson: «Handelssamtalene er over. EU har effektivt avsluttet dem, ved å si at de ikke vil endre deres forhandlingsposisjon.» Dette var med henvisning til kommunikéet utstedt fra toppmøtet om Brexit, som faktisk bare hevdet at Storbritannia måtte «gjøre de nødvendige trekk for å muliggjøre en avtale», der de hadde droppet et tidligere utkast med oppfordring til en «intensivering» av samtalene. Senere samme kvelden ba den britiske Brexit-forhandleren David Frost sin EU-kollega Michel Barnier om ikke å komme til London som planlagt på mandag – men la til at han i stedet ville akseptere samtaler på et eller annet tidspunkt tidlig neste uke.

Johnson er engasjert i en form for kynisk duellering. EU-kilder fortalte Guardian at Downing Street hadde sett det omarbeidede utkastet før det ble utgitt, og hadde gjort klart deres formening om at statsministeren engasjerte seg i politisk teater. Financial Times rapporterer: «Tory-MP-er har lenge spekulert i om statsministeren ville fabrikere en slags politisk ‘krise’ som opptakt til å gjøre innrømmelser, for så å sikre en avtale.»

Johnsons krigerske retorikk er i omvendt relasjon til hans svake posisjon – og både han og EU-lederne vet det. Sist tirsdag spottet EUs forhandler Barnier Johnsons forsøk på å innføre en «tredje ensidig sluttfrist» for en Brexit-avtale, på det da forestående EU-toppmøtet. Johnsons uttalelse på fredag inkluderte tilbudet om å «diskutere de praktiske anliggendene med våre venner, der det allerede er gjort store fremskritt ...», og samtaler mellom de to partene har faktisk ikke vært avbrutt. Flere aviser har henvist til kilder både i Storbritannia og EU som antyder at en avtale er i sikte.

Det er flere politiske kalkyler i spill. Brexit er et knutepunkt for de sammenflettede innenlandskrisene konfrontert av Storbritannia, EU-statene og USA, og av de tiltakende geopolitiske spenningene mellom dem alle.

Johnsons nasjonalistiske erklæringer representerer den foretrukne politikken til hans parti og flere sentrale pro-Brexit Konservativ-supportere, mens hans nekting av å avbryte samtalene har fått mandat fra [finanssentret] City of London og flertallet av britiske næringsvirksomheter. Hundrevis av milliarder pund står på spill relatert en no-deal eller en hard Brexit, med konsekvenser der innføringen av tolltariffer, tollkontroller og avbrutte forsyningskjeder seriøst ville skake Storbritannias økonomi. Regjeringens egne tall antyder en BNP-nedgang på 7,6 prosent over 15 år i tilfelle en no-deal-fratredelse, og en nedgang på 4,9 prosent for en frihandelsavtale relatert en hard Brexit.

Michel Barnier, EUs sjef for forhandlingene om Brexit (til høyre) sammen med David Frost, den britiske statsministerens Europa-rådgiver, under Brexit-handelssamtaler mellom EU og Storbritannia, ved EUs hovedkvarter i Brüssel. [Foto: Olivier Hoslet/Pool Photo via AP, Arkiv]

En oppløsing av Storbritannia er en seriøs mulighet under disse forholdene. Skottland stemte i overveiende grad mot Brexit og denne misnøyen kanaliseres nå av Det skotske nasjonalpartiet (SNP) inn bak deres kampanje for en andre folkeavstemming om uavhengighet. SNP-leder Nicola Sturgeon sa som respons på Johnsons uttalelse: «Jeg føler meg dypt frustrert og deprimert over utsiktene til no deal

Debatter over tollgrenser truer også med å utløse en krise på begge sider av den irske grensa, og risikerer sammenbrudd av Langfredagsavtalen.

Johnson planla å kompensere for disse tapene ved å sikre en nærmere allianse med amerikansk imperialisme – økonomisk gjennom en imøtekommende frihandelsavtale, og militært gjennom opptrappet deltakelse i krigspådriv mot Iran, Kina og Russland. I kontekst av et Amerika ledet av president Donald Trump, som døpte seg selv «Mr. Brexit» i tråd med hans eget program for «America First», var Storbritannia forventet å gå for et hardt brudd med EU, og med det tildelingen av unionen et politisk og økonomisk slag.

Presidentvalget i USA truer imidlertid med å knuse denne strategien. Demokratene i USA har gitt den britiske regjeringen varsel om at ethvert slikt brudd ville bli fordømt av en Biden-administrasjon, og med dét etterlate Storbritannia ute i kulda. De delene av den amerikanske styringsklassen som er representert av Det demokratiske partiet holder fast ved amerikansk imperialismes tradisjonelle posisjon at Storbritannia skal forbli innen EU – eller i det minste så nært som mulig – som pro-amerikansk motvekt til Tyskland og Frankrike.

De er også bekymret for at en kollaps av Nord-Irland-avtalen skal irritere den betydelige irsk-amerikanske lobbyen og sette det lukrative forholdet mellom amerikanske storselskaper og Irland i fare, da landet anvendes som en investeringsplattform for det europeiske markedet.

Storbritannias utenriksminister Dominic Raab ble under sitt besøk i USA i september gitt en alvorlig oppstramming av ledende offisielle Demokrat-representanter. Nancy Pelosi, House Speaker i Representantenes hus, sa etter et møte med Raab: «Dersom Storbritannia bryter sine internasjonale avtaler, og Brexit undergraver Langfredagsavtalen, da vil det absolutt ikke være noen sjanse for noen frihandelsavtale mellom Storbritannia og USA.» Sentimentet fikk ekko fra Demokrat-presidentkandidat Joe Biden.

Et kor av stemmer i mediene diskuterer nå om et hardt brudd med EU ville være økonomisk og diplomatisk selvmord. George Osborne, tidligere Tory-finansminister og ledende Remainer, skrev i Evening Standard: «Boris Johnson vil måtte droppe sin Brexit-stamme under en president Biden.» Selv pro-Brexit-avisa Telegraph har advart: «En Biden-seier vil være katastrofalt for Boris.»

Den fulle målestokken på Downing Streets krise er indikert av Times-artikkelen «No. 10 i panikk, dumper Donald Trump and innsmigrer seg med Joe Biden», som rapporterer at Dominic Cummings, Johnsons hovedrådgiver og en av Brexit-arkitektene, nå beordrer Tory-MP-er til å innta en viss avstand til Trump, og til å mønstre en Biden-sjarmoffensiv.

For både Storbritannia og EU ville den økonomiske og politiske forpurringen forårsaket av en hard Brexit, der den kommer på toppen av den gjenoppblomstrende koronaviruspandemien, forverre allerede tiltakende sosiale spenninger.

Enhver forflytning i retning av en avtale mellom Storbritannia og EU er imidlertid breddfull av vanskeligheter for de involverte nasjonale styringsklassene. Jo nærmere Storbritannia kommer til å si seg enig om vilkårene, desto mer utpreget blir splittelsene innen handelsblokka over disse vilkårenes karakter. Tysklands Angela Merkel var raskt ute etter Brexit-diskusjonen på EU-toppmøtet med å insistere på at «også vi [EU] må inngå kompromisser», og til å oppfordre Storbritannia om ikke å forlate samtalene. Frankrikes Emmanuel Macron inntar en mye hardere linje.

Macron er bekymret for at Brexit, og eventuelle innrømmelser relatert Brexit, skal gi Marine Le Pens ytrehøyreparti Nasjonal Samling [Le Rassemblement national (RN)] ansporing, der partiet ville tre frem som franske bønders og fiskeres angivelige forsvarere. Frankrike forutser også å kunne trekke veksler på en forflytning av finanshandel fra City of London. Forøvrig ville landets hånd bli styrket vis à vis Tyskland, hva angår både økonomisk og militær tyngde innen EU. Tyskland er av motsatte årsaker langt mer ivrig etter å bevare et så nært forhold som mulig mellom Storbritannia og EU.

Uansett hvilken form fratredelsen tar vil Storbritannias exit dramatisk endre relasjonen mellom disse to sentralt viktige europeiske maktene, og derfor EUs geopolitiske landskap. Frankrikes og Tysklands evne til å besørge en relativt stabil politisk akse for Europa har i stor grad vært avhengig av hver enkeltes evne til å rekruttere Storbritannia som en alliert, om enn upålitelig, mot den andres motsatte planer for utviklingen av unionen. Brexit sparker det tredje beinet vekk under denne diplomatiske krakken. Uten Storbritannias dempende innflytelse vil konflikter mellom EUs to fremste stater bli mer ustabile, under betingelser der spenningene mellom EU-landene allerede vokser over detaljene i en gjenopprettingsplan relatert koronaviruspandemien.

Ingen av de potensielle resultatene av Brexit representerer et progressivt alternativ for den britiske og europeiske arbeiderklassen. All hesthandlingen fra representantene for styringseliten er forutsatt iverksettingen av et ødeleggende angrep på arbeidernes levestandarder – for å utligne gjeldsbyrdene som er opparbeidet av massive redningsaksjoner for storselskaper under pandemien. Splittelsene mellom imperialistmaktene er i det vesentlige over hvordan best å få gjennomført dette angrepet. For den europeiske arbeiderklassen er det eneste middel for å forsvare sine egne uavhengige interesser å avvise deres respektive styringsklassers forskjellige nasjonalistiske programmer, og ta opp kampen for De forente sosialistiske stater av Europa.