30 år av tysk enhet

Av Sozialistische Gleichheitspartei
4 October 2020

For det store flertallet av den tyske befolkningen var det ingenting å feire på denne tyske enhetsdagen, lørdag den 3. oktober. Den offisielle tyske nasjonaldagen, med arbeidsfri, har aldri funnet noen bemerkelsesverdig resonans i befolkningen, fordi gjenforeningen var en reaksjonær begivenhet basert på svindel og bedrag. Muren skilte to store løgner. I øst hevdet de stalinistiske byråkratene at de hadde bygd sosialisme, og i vest feiret kapitaliststyrerne som var i personalkontinuitet med nazistene seg selv som liberale og demokratiske.

Østtyske grensevakter sett gjennom et gap i Berlinmuren etter at demonstranter trakk ned et segment av muren ved Brandenburger Tor, Berlin [Foto: AP Photo/Lionel Cironneau, Arkiv]

Resultatet av gjenforeningen kunne bare bli en enorm sosial regresjon. Ethvert håp og enhver tro, uansett hvor vage de kan ha vært, forsvant så snart som den kapitalistiske virkeligheten tok tak i Øst-Tyskland (DDR). Arbeideres sosiale rettigheter ble knust, masseoppsigelser ble pålagt, og en stor kulturell nedgang fant sted over hele landet. I gjenforeningens reaksjonære atmosfære ble de mest høyreorienterte kreftene styrket.

Da tyske politiske ledere på lørdag feiret oppløsingen av Den tyske demokratiske republikk (DDR) [Deutsche Demokratische Republik] for 30 år siden, er alle de tidligere løftene om frihet, demokrati og velstand nå bare bleke fraser. De blir hver dag tilbakevist av realitetene. I stedet er sosial ulikhet, fascisme og krig i fremvekst i Tyskland og over hele verden, og truer menneskehetens overlevelse.

For tretti år siden feiret borgerskapets talspersoner triumferende slutten for DDR, de stalinistiske regimene i Øst-Europa og oppløsingen av Sovjetunionen som «historiens slutt». De frydet seg over at sosialismen hadde mislyktes. Kapitalisme utgjorde demokrati, og det høyeste kulturelle nivå det menneskelige samfunn noensinne kunne oppnå.

Bare Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) sloss den gangen for det motsatte perspektivet. Vi forklarte at det ikke var sosialisme som hadde mislyktes, men stalinismen, en kontrarevolusjonær byråkratisk kastes styre, som forfulgte og myrdet marxister, undertrykte arbeiderklassen og saboterte dens internasjonale kamper. Ikke én av de motsetningene som hadde gjort det tjuende århundre til historiens mest voldelige, hadde blitt løst.

Tvert imot, restaureringen av kapitalisme i Øst-Europa, Sovjetunionen og Kina var bare opptakten til en ny offensiv mot arbeiderklassen, og nye imperialistkriger om verdens omfordeling. Revolusjonære klassekamper var uunngåelige. Byggingen av et sosialistisk parti som kunne forene den internasjonale arbeiderklassen i kampen mot kapitalisme var derfor desto mer presserende nødvendig.

Tretti år senere er det ingen tvil om at ICFI og dens tyske seksjon, Bund Sozialistischer Arbeiter (BSA; nå omdøpt til Sozialistische Gleichheitspartei – SGP), hadde rett.

30 år med krig

Bare tre måneder etter den tysk gjenforeningen i 1990 invaderte en USA-ledet koalisjon Irak, som inkluderte de vesentlige europeiske maktene. Siden den gang har Washington, støttet av NATO, uten avbrudd ført krig. Millioner har blitt drept, titalls millioner har blitt tvunget på flukt, og i Afghanistan, Irak, Libya, Syria og Jemen er hele samfunn ødelagt. I mellomtiden forbereder USA en krig mot nukleærmaktene Kina og Russland, som truer å ødelegge hele menneskeheten.

I Tyskland, 30 år etter gjenforeningen, er fascister tilbake i det føderale parlamentet [Bundestag] og knapt ei uke går uten at nye høyre-ekstreme nettverk innenfor sikkerhetsagenturene blir kjent. Partiet Alternative für Deutschland (AfD) blir systematisk kurtisert av staten og etablissementets partier, fordi de trenger det for å få gjennomført deres høyreorienterte politikk. Mange ledende medlemmer av AfD har bakgrunn fra politiet, Bundeswehr [Tysklands væpnede styrker] og de hemmelige tjenestene.

På den tyske enhetsdagen for tre år siden, etter at AfD hadde kommet inn i Bundestag, oppfordret den tyske presidenten Frank-Walter Steinmeier (SPD) til «tysk patriotisme», der han krevde at «murene av uforsonlighet» måtte demonteres, og han inviterte AfD-lederne Alice Weidel og Alexander Gauland til samtaler i hans offisielle residens, på Schloss Bellevue. Som kroning av prosessen var det videreføringen av storkoalisjonen mellom Kristelig-demokratene (CDU) og Sosialdemokratene (SPD) som gjorde AfD – som hadde oppnådd 12,6 prosent av stemmene – til ledende opposisjonsparti i Bundestag. Medlemmer av alle representerte partier valgte AfD-representanter til å lede viktige parlamentariske komitéer.

Storkoalisjonen realiserer AfDs radikalt høyreorienterte program. Dette gjelder både militær gjenopprustning og en umenneskelig flyktningepolitikk der de følger mottoet «avskjære og utvise», som tvinger flyktninger inn i konsentrasjonsleirlignende fasiliteter og lar tusenvis drukne i Middelhavet.

Som BSA hadde advart om har den tyske styringsklassen etter gjenforeningen returnert til stormaktspolitikk og militarisme. Den hevder forlangendet (i regjeringsrådgiveren Herfried Münklers formulering) om å være «hegemon» og «den disiplinerende» i Europa, har doblet sitt forsvarsbudsjett og har erklært hele verden å være sin interessesfære. [Nåværende Bundestag-president] Wolfgang Schäuble (CDU), som fremforhandlet enhetsavtalen, har diktert brutale innstrammingsprogrammer for Hellas og andre europeiske land.

Dette går hånd i hånd med trivialiseringen av tysk imperialismes og nazistenes forbrytelser. Da historikeren Jörg Baberowski i 2014 forsvarte nazi-apologeten Ernst Nolte i Der Spiegel, og erklærte: «Hitler var ikke en psykopat, han var ikke ondskapsfull,» og SGP kritiserte ham for dette, han ble heftig forsvart av politikere, media og ledelsen ved Humboldt Universitet.

Bundeswehr er nå utplassert i tolv land – fra Afghanistan i Asia, til Mali i Afrika. Den føderale regjeringen ønsker å utvide disse internasjonale krigsoppdragene massivt, og dermed videreføre sine gamle krav på verdensmakt. I de nye «Retningslinjene for regionen Det indiske hav-Stillehavet» erklærte utenriksdepartementet nylig Stillehavet som en tysk innflytelsessone. Der skrev de at Tyskland, som en globalt aktiv handelsnasjon, heller ikke i militære termer kunne «være fornøyd med en tilskuerrolle».

Sosial kontrarevolusjon

Det sosiale balanseregnskapet over gjenforeningen er knusende. I stedet for de lovede «blomstrende landskaper» har arbeidere i Øst-Tyskland erfart en historisk uforlignelig sosial tilbakegang. Statsvirksomheter ble demontert og solgt for slikk og ingenting, og Øst-Tyskland ble forvandlet til et lavtlønnsparadis for vesttyske selskaper. Institusjonen Treuhandanstalt avviklet i alt 14 000 statseide næringsvirksomheter, solgte noen og la ned de fleste. I løpet av tre år hadde 71 prosent av alle arbeidere byttet eller mistet deres jobber. Sammen med de statseide besittelsene ble de sosiale oppnåelsene basert på dem, knust og revet fra hverandre: retten til arbeid, til helsetjenester og medisinsk behandling, utdanning og barnepass.

Og som BSA hadde forutsett skulle de forødende betingelsene i øst bli brukt som brekkstang for å få kværnet ned sosiale rettigheter i den tidligere Forbundsrepublikken i vest (BRD) [Bundesrepublik Deutschland]. Schröder-Fischer-regjeringen, den rød-grønne-koalisjonen ved århundreskiftet mellom sosialdemokratene (SPD) og miljøpartiet Die Grühnen, la med dens Agenda 2010 grunnlaget for at rundt 40 prosent av alle arbeidere i dag konfronterer prekære arbeidsbetingelser og ofte ikke engang tjener nok til å dekke sine grunnleggende behov.

Mens selskapsledere blir betalt millioner, og et lite mindretall har fordeler av stigende aksje- og eiendomsmarkeder, har fattigdommen økt dramatisk på tvers av hele Tyskland. I et av de rikeste land i verden lever mer enn 2,5 millioner barn i fattigdom. I noen byer i Ruhr-området er ett av fire barn berørt.

Med koronaviruspandemien får den sosiale kontrarevolusjonen nå en ny dimensjon. Styringsklassen behandler arbeideres liv med samme forakt og hensynsløshet som flyktningers. For at profitter igjen skal kunne strømme blir arbeidere tvunget tilbake til helt utrygge fabrikker, kontorer og næringsvirksomheter. Skoler og barnehager gjenåpnes uten forbehold. For å berettige denne dødelige politikken anvender politikere og journalister den samme biologiske og umenneskelige ideologien som nazistene [tysk tekst].

Etter at hundrevis av milliarder euro har blitt pøst ned strupen på storselskaper og finansmarkedene, skal nå hundretusenvis av arbeidere kastes på gata. Storselskapene bruker krisen for å presse gjennom for lengst utpønskede planer om restruktureringer og masseoppsigelser. Den allerede uhyrlige lavtlønnssektoren blir ytterligere utvidet og arbeidsbetingelsene blir verre og verre.

Tretti år etter den tysk gjenforeningen er det imidlertid ikke bare den borgerlig propagandaens slør som er revet vekk, og kapitalismen viser seg i all sin umenneskelige brutalitet. Betingelsene for å velte den vokser også.

I fjor fant det sted masseprotester og streiker i mange land, som banet vei for fremtidige sosiale omveltninger: Fra Mexico, Puerto Rico, Ecuador, Colombia, Chile, Frankrike, Spania, Algerie og Storbritannia, til Libanon, Irak, Iran, Sudan, Kenya, Sør-Afrika, India og Hong Kong, tok folk til gatene. USA så den første landsomfattende bilarbeiderstreiken på mer enn førti år. Det mest fremragende karaktertrekket ved disse kampene er deres internasjonale karakter. De blir for det meste utført av den yngre generasjonen, og de utvikler seg utenfor de pro-kapitalistiske partiene og fagforeningene.

Koronaviruspandemien akselererer og intensiverer disse sosiale konfliktene. Også i Tyskland koker det under overflata. Arbeidere innen offentlig tjenesteyting, utdanning, helse og transport, i bil-, metall- og stålindustrien, alle søker de etter måter å unnslippe fagforeningenes og -forbundenes kvelertak, som undertrykker enhver kamp. Den yngre generasjonen tar til gatene for å beskytte miljøet, mot nyfascisme og i opposisjon til krig.

For å forene disse kampene til en massebevegelse mot kapitalismen, er et internasjonalt sosialistisk perspektiv det avgjørende spørsmålet, et perspektiv basert på lærdommene fra det 20. århundre. Arbeidere må forstå hvorfor kapitalismen kunne gjeninnføres for 30 år siden, uten å møte vesentlig motstand, og hvilke politiske krefter som gjorde seg gjeldende.

Delingen av Tyskland

Delingen av Tyskland var basert på de reaksjonære avtalen utarbeidet i Jalta og Potsdam, der det stalinistiske byråkratiet i Sovjetunionen sa seg enig med vestmaktene om å få undertrykt de revolusjonære opprørene som var under utvikling på tvers av hele Europa, og om å dele kontinentet i innflytelsessoner.

Både Kreml-byråkratiet og imperialistmaktenes ledere fryktet like mye at det skulle bryte ut revolusjonære opprør mot kapitalismen etter den andre verdenskrig, som det hadde skjedd på slutten av den første. I Italia, Frankrike, Jugoslavia og Hellas var mange arbeidere bevæpnet. De hadde kjempet i motstanden mot fascismen. Også i Tyskland fant det overalt sted fabrikkokkupasjoner og spontane eksproprieringer.

Kreml-byråkratiet lovet å anvende sin innflytelse over Kommunistpartiene i Vest-Europa og Hellas for å demobilisere de væpnede massene, og få sikret en kapitalistisk utvikling. Som motytelse ble byråkratiet forsikret bufferstatene i Øst-Europa, som beskyttelse mot nok en imperialistinvasjon.

For dette formålet ble enhver revolusjonær bevegelse brutalt undertrykt i Øst-Tyskland (DDR), som også i alle de andre østeuropeiske landene. Ulbricht-gruppa, som hadde blitt fløyet inn til Øst-Tyskland fra Moskva, så som sin hovedoppgave å få kvalt ethvert uavhengig initiativ fra arbeiderklassen, og oppløsingen av alle uavhengige sosialistiske og antifascistiske komitéer, og erstattingen av dem med deres egne.

På dette grunnlaget hadde det opprinnelig vært planlagt å la de kapitalistiske eierstrukturene være intakte og urørte. Det var bare under press fra arbeiderklassen, og Washingtons stadig mer aggressive politikk mot Sovjetunionen, at byråkratene i 1948 begynte å utvide de sosialistiske eiendomsrelasjonene fra Oktoberrevolusjonen i 1917 til også å omfatte bufferstatene. Den borgerlige staten forble imidlertid opprettholdt, og til-og-med gamle nazi-funksjonærer forble i embetsposisjoner av lavere og mellom-nivå.

DDR-statens antiarbeiderkarakter ble stilt åpent til skue da hundretusenvis av arbeidere den 17. juni 1953 tok til gatene mot ytterligere heving av arbeidsbelastningen, som deretter ble knust av sovjetiske stridsvogner. Minst 200 arbeidere ble skutt. Byggingen av Berlinmuren åtte år senere ble drevet frem av frykten for at slike opprør kunne gjentas, og bre seg til hele Berlin. Muren var et redskap for å splitte arbeiderklassen og få holdt den under kontroll.

Til tross for denne byråkratiske deformeringen representerte overføringen av sosialistiske eiendomsrelasjoner, som hadde oppstått fra Oktoberrevolusjonen i Russland, sosiale fremskritt. Planøkonomien skapte grunnlaget for betydelig industriell utvikling og økt velstand. Den fjerde internasjonale definerte derfor landene i Øst-Europa som «deformerte arbeiderstater». Med vektlegging på «deformerte» bekreftet ICFI at stalinismens kontrarevolusjonære rolle historisk veide mye tyngre enn bufferstatenes begrensede sosiale fremskritt.

Det var bare fordi Kreml-byråkratiet gjore alt i sin makt for å få undertrykt revolusjonen både i vest og i øst, at det tyske borgerskapet var i stand til å stabilisere sin makt i den vestlige delen av landet. De gamle fascistelitene innen næringslivet, politikken og statsapparatet forble ved makten. Det skulle ikke få bli noen revolusjon for å få drevet vekk Hans Globke (stabssjef for den tyske kansleradministrasjonen i Vest-Tyskland fra 28. oktober 1953 til 15. oktober 1963); industrimagnaten for Krupp-dynastiet, som med deres fabrikker og verksteder hadde hatt nytte av slavearbeid i Auschwitz; og den tidligere nazi-generalen Reinhard Gehlen, som gikk hen til å grunnlegge den vesttyske hemmelige etterretningen. De samme storselskapene som hadde torturert i hjel millioner av tvangsarbeidere, laget lampeskjermer av menneskehud og puter av menneskehår, utbyttet nå igjen den vesttyske arbeiderklassen. I USAs kjølvann gjenoppbygde de raskt deres økonomiske makt.

Ingen av motsetningene som hadde ført til de to verdenskrigene, og i siste instans til de største forbrytelsene i menneskehetens historie, har blitt løst av etterkrigstidens orden. De tyske elitene presset igjen på for større uavhengighet og dominans i Europa. Tysk gjenforening og approprieringen av de østlige territoriene var fra begynnelsen av det tyske borgerskapets revansjemål.

Sosialdemokratenes partileder [og daværende kansler] Willy Brandts nye Ostpolitik åpnet fra 1970 og utover for vesttysk industris utbytting av markeder og arbeidere i øst. Alt på 1980-tallet diskuterte elitene igjen hvordan Tyskland, som en mellomstor makt, skulle innordne seg internasjonalt, som med «historikerstriden» på slutten av 1980-tallet allerede var ledsaget av berettigelsen av nazi-forbrytelsene.

Gjenforening

Med gjenforeningen ble den tyske styringsklassens imperiale ønsker oppfylt. Den annekterte DDRs territorier, som hadde vært benektet den siden krigsnederlaget. Det tyske borgerskapet hadde ikke behov for én eneste av de 4 600 tanksene Bundeswehr [BRDs væpnede styrker] var i besittelse av på midten av 1980-tallet; DDR ble tilbudt på et sølvfat av det stalinistiske byråkratiet.

Til tross for økonomiske suksesser basert på planøkonomien på 1950- og 1960-tallet, hadde den stalinistiske doktrinen om «sosialisme i ett land» avskåret DDR fra verdensmarkedet og den raske teknologiske utviklingen, akkurat som var tilfelle for de andre østblokkstatene. Med globaliseringen av produksjon skled spesielt DDRs eksportorienterte økonomi til slutt dypere og dypere ut i krise.

Under disse omstendighetene bestemte det stalinistiske byråkratiet i Sovjetunionen seg for å gjenopprette kapitalismen og plyndre de statseide besittelsene. Erich Honecker, generalsekretær for SED i Øst-Berlin [Sozialistische Einheitspartei Deutschlands; Tysklands sosialistiske enhetsparti] nølte i 1989 med å følge i sovjetlederen Gorbatsjovs fotspor. Men flertallet av SED-ledelsen hadde for lengst bestemt seg for å legge kursen mot kapitalisme. SED-sentralkomitéen styrtet Honecker allerede før Berlinmuren falt, og erstattet ham først med Egon Krenz og deretter med Hans Modrow, som senere i sine memoarer vedgikk: «Etter min mening var kursen i retning av enhet uunngåelig, og den måtte følges med besluttsomhet.»

Det store flertallet av alle dem som hadde tatt til gatene mot SED-diktaturet i november 1989 ønsket ikke restaureringen av kapitalisme. Men det ble klart at tiår med undertrykking av marxisme og enhver uavhengig bevegelse av arbeiderklassen hadde satt sine dype spor. Demonstrasjonene var i stand til å bli dominert av byråkratiets høyreorienterte fraksjon og de småborgerlige kreftene fra «Det runde bord», og styrte mot gjenforening.

Begivenhetene i november var ikke en revolusjon, men innledningen av en sosial kontrarevolusjon som ødela alle de sosiale oppnåelsene og åpnet for en uforlignelig kulturell tilbakegang, både i øst og i vest. De banet veien for gjenoppblomstringen av tysk militarisme og fremveksten av det ekstreme høyre.

Det stalinistiske byråkratiet spilte en sentral rolle i å få presset gjennom dette programmet. Som det regjerende partiet, og senere som det omdøpte Partiet for demokratisk sosialisme (PDS) i det gjenforente Tyskland, gjorde det alt for å få undertrykt streiker og protester mot fabrikknedleggelser og lønnsnedskjæringer. I dette arbeidet ble partiet støttet av pabloistene fra Det forente sekretariat, som på 1950-tallet hadde brutt med trotskismen og forvandlet seg til inderlige forsvarere av stalinismen.

Ernest Mandel, lederen av Det forente sekretariatet, reiste i november 1989 personlig til Øst-Berlin for å fordømme BSA-trotskistene på sidene i sentralorganet for den stalinistiske ungdomsorganisasjonen FDJ [Freie Deutsche Jugend]. På massedemonstrasjonen den 4. november hadde BSA oppfordret til styrtingen av SED-byråkratiet og etableringen av arbeider-råd. Mandel fordømte dette som en utilgivelig intervensjon utenfra, og stilte seg bak SED. I januar 1990 ble sågar Mandels supportere i «Forente Venstre» [Vereinigte Linke] med i den siste SED-ledede Hans Modrow-regjeringen.

I likhet med stalinistene brukte pabloistene byråkratiets gamle løgn om at det stalinistiske diktaturet var «reelt eksisterende sosialisme». Men fra dette utledet de ikke lenger idoliseringen av Kreml-byråkratiet, men sosialismens angivelige svikt. Etter tysk gjenforening gikk pabloistene inn i PDS, som i dag, nå som Venstrepartiet [Die Linke], støtter det tyske borgerskapets sosiale angrep, politistat-tiltak og imperialistintervensjoner.

Perspektivet til ICFI

BSA, som den tyske seksjonen av ICFI, var den eneste politiske tendensen som i 1990 forfektet et progressivt perspektiv mot kapitalistisk gjenforening. BSA var i stand til å gjøre det fordi det baserte seg på Den fjerde internasjonales internasjonale perspektiv, som hadde vært brutalt undertrykt både av stalinistene og av nazistene.

Etter at utallige trotskister hadde blitt myrdet i nazistenes arbeidsleirer og gasskamre, for å ha kjempet for den revolusjonære omveltingen av Hitler-regimet, ble de som overlevde i øst fengslet av SED-regimet. Trotskisten Oskar Hippe ble av en sovjetisk militærdomstol i 1949 dømt til 50 år i arbeidsleir, og tilbrakte åtte år fengslet i DDR, under de verste betingelsene.

Det stalinistiske byråkratiet, som hadde blitt dannet som en kreftsvulst på den første arbeiderstaten, kunne bare opprettholde sin makt ved fysisk å tilintetgjøre lederne av Oktoberrevolusjonen og en hel generasjon revolusjonære marxister, og ved å undertrykke og forfalske marxismen. Byråkratiet fryktet Leo Trotskij og Venstreopposisjonen langt mer enn imperialismen, da denne opposisjonen erklærte at Oktoberrevolusjonens erobringer bare kunne forsvares mot byråkratiet i en politisk revolusjon.

Trotskij hadde forutsett allerede i 1938 [Overgangsprogrammet; engelsk tekst] at stalinistene ellers ville gjeninnføre kapitalismen. «Enten vil byråkratiet, der det i stadig større grad blir organet for verdensborgerskapet i arbeiderstaten, omvelte de nye eiendomsrelasjonene og kaste landet tilbake til kapitalismen; eller arbeiderklassen vil knuse byråkratiet og åpne veien til sosialisme,» skrev han i Den fjerde internasjonales stiftelsesprogram.

Denne posisjonen ble forsvart av Den internasjonale komitéen siden 1950-tallet, mot pabloismens revisionistiske posisjoner, som hevdet at fremveksten av de deformerte arbeiderstatene representerte bevis for stalinismens progressive rolle.

Basert på denne historiske forståelsen av stalinismen opponerte BSA på tilsvarende måte også mot det vesttyske borgerskapet, det stalinistiske byråkratiet og de småborgerlige kreftene fra Det runde bordet og deres pseudo-venstre-orienterte vedheng, som sammen jobbet for kapitalistisk restaurering. Da hundretusenvis av mennesker demonstrerte i Øst-Berlin, før Berlinmuren falt den 4. november 1989, smuglet BSAs partimedlemmer store mengder løpesedler over den sterkt bevoktede grensa.

I disse løpesedlene ble det uttalt: «Den politiske revolusjonen, arbeiderklassens omvelting av det kontrarevolusjonære byråkratiet, i Sovjetunionen og andre land dominert av det» var «en integrert del av programmet for sosialistisk verdensrevolusjon. Bare gjennom den politiske revolusjonen kan Oktobers oppnåelser, og da særlig den statsplanlagte økonomien, forsvares og renses for alle byråkratiske degenereringer, og først da kan den sovjetiske og østeuropeiske arbeiderklassen forenes med deres klassebrødre i det kapitalistiske vest, for fullføringen av den sosialistiske verdensrevolusjonen og byggingen av sosialisme.»

BSA baserte sin intervensjon på den trotskistiske verdensbevegelsens vurdering. Allerede på 1980-tallet hadde ICFI advart, da entusiasmen for Gorbatsjov var på det høyeste, at han forberedte for kapitalististisk restaurering. Globaliseringen av produksjon hadde økt presset på de isolerte østblokkøkonomiene og fjernet grunnlaget for det stalinistiske programmet om «å bygge sosialisme i ett land». Gorbatsjov responderte med å søke å få integrert Sovjetunionen inn i verdensøkonomien på et kapitalistisk grunnlag og få forsvart byråkratiets privilegier, som Trotskij hadde forutsagt, ved å omdanne Sovjetunionen til kapitalistisk privateiendom.

ICFI hadde forstått at de stalinistiske regimenes krise var uttrykk for en krise i hele det imperialistiske verdenssystemet. Globaliseringen av produksjonen hadde tilspisset motsetningen mellom verdensøkonomien og nasjon-staten som kapitalismen er basert på, og forverret konfliktene mellom imperialistmaktene.

«Så langt fra å gå inn i en ny og triumferende periode med kapitalistisk oppstigning, står imperialismen på randen av en ny blodig epoke av kriger og revolusjoner,» erklærte David North, styreleder for Det internasjonale redaksjonsrådet for World Socialist Web Site, den 6. januar 1990. «Den nye likevekten som vil bli nødvendig for kapitalismen, vil bare bli utarbeidet etter en periode med dype kamper og utbrudd av alle slag, av kriger og revolusjoner. Med andre ord, motsetninger er brakt i bevegelse som ikke kan løses fredelig. Så dette er spørsmålet arbeiderklassen står overfor, at den må løse denne krisen på en progressiv basis, ellers vil den bli løst av kapitalismen på en ekstrem reaksjonær en.»

North forklarte også at de stalinistiske regimenes sammenbrudd var et uttrykk for alle nasjonalt orienterte byråkratiers bankerott. «Akkurat som de østeuropeiske regimenes sammenbrudd betyr et sammenbrudd av de stalinistiske byråkratienes nasjonale program, viser nederlagene som arbeiderklassen har erfart i de kapitalistiske landene det siste tiåret sosialdemokratiets og reformistiske byråkratiers nasjonale programs fallitt. Akkurat som det ikke er noen plass for en nasjonalt isolert ‘sosialistisk’ stat, er det heller ikke noen plass for fagforeninger og -organisasjoner basert på nasjonalreformistisk politikk.»

Begge analysene har de siste 30 årene blitt fullt ut bekreftet. Etter 30 år med uopphørlige kriger fortsetter imperialistmaktene å bevæpne seg og forbereder seg mer og mer åpent for en tredje verdenskrig. Denne styrkingen av militarisme, og den historisk uforlignelige sosiale polariseringen, er årsaken til gjenkomsten av fascisme i alle imperialistland.

De tidligere nasjonalt orienterte arbeiderorganisasjonene har forvandlet seg til rent borgerlige organisasjoner som spiller en nøkkelrolle i å få knust de siste av arbeidernes gjenværende sosiale rettigheter, og forbereder imperialistkriger.

Samtidig vokser det en motstand mot disse politiske orienteringene. Perspektivet for internasjonal sosialisme, som bare har blitt forsvart av Den internasjonale komitéen, er nøkkelanliggendet under disse betingelsene. Som i den første halvdel av forrige århundre står menneskeheten igjen overfor alternativet: Sosialisme eller barbari. Byggingen av SGP i Tyskland, og seksjoner av ICFI i andre land, er den viktigste forutsetningen for å få omveltet kapitalismen og forhindre tilbakefallet til krig og fascisme.