Trumps skatteunndragelser og finansoligarkiets parasittisme

30 September 2020

Den detaljerte analysen av president Donald Trumps selvangivelser og skatteunndragelser, bredt ut over forsiden av mandagens New York Times, er mer enn en eksponering av den korrupte gangsteren som bebor Det hvite hus. Det er en tiltale mot den amerikanske styringsklassen som helhet, av de superrike familiene som monopoliserer landets formue, utbytter arbeidende mennesker og dominerer landets politikk, medregnet Det demokratiske og Det republikanske partiet.

Times fikk tilgang til 20 år av presidentens personlige og forretningsmessige selvangivelser, som besørger uttømmende detaljer om de finansielle manipuleringene utført av hans Trump Organization. Familiens holdingselskap har anvendt hundrevis av datterselskaper og skjell-foretak, for å unndra seg betaling av skatter, pådra seg papirtap som ble brukt til å nedskrive reelle inntekter, og sikre den endeløse berikelsen av Trump og hans barn, til tross for det faktum at deres imperium bestående av fasteiendom, kasinoer og golfklubber i det store og hele var ulønnsomt.

President Donald Trump taler under en pressekonferanse i Det hvite hus i Washington, søndag 27. september 2020. [Foto: AP Photo/Carolyn Kaster]

Som rapporten fastslo: «I siste instans har Mr. Trump vært mer vellykket med å spille en forretningsmogul, enn å ha vært en i det virkelige liv.» Hans mangeårige reality-fjernsynsprogram The Apprentice, kringkastet av NBC, var langt mer profittabelt enn hans faktiske forretningsaktiviteter. Hans konkurser og reverseringer har lenge vært kjent, men Times-beretningen presenterer et bilde, ned til de små detaljer, av hvordan skattesystemet – satt opp og drevet av både Demokrat- og Republikaner-myndigheter – tillot ham å anmasse og opprettholde stor formue til tross for hans generelt sett katastrofale streiftokt i forretningsvirksomheter.

Times-beretningen legger faktisk ytterligere en dimensjon til forklaringen på Trump-administrasjonens respons på koronaviruskrisen. Gitt hans enorme eierandeler i fast eiendom, hoteller og golfklubber hadde Trump en direkte og umiddelbar økonomisk interesse av å kreve gjenåpning av økonomien og gjenopptakelse av reiser, forretningsmøter og sportsbegivenheter, uansett kostnadene i menneskeliv. I dette henseende var han ikke alene, men talte snarere for sin klasses interesser.

Detaljene i avisberetningen – at Trump betalte null i inntektsskatt i 10 av de 15 årene før han stilte til valg som president; betalte $ 750 i inntektsskatt for årene 2016 og 2017, omtrent det samme beløpet som en servitør som jobber for minstelønna; førte $ 75 000 for hårklipp til fradrag som en forretningsutgift; og styrte hundretusener i «konsulentgebyrer» over i lommene til sine voksne barn – er fordømmende. Men, det er knapt overraskende å se belagt svart på hvitt at Donald Trump er en falskspiller og en svindler. Millioner av arbeidende mennesker har lenge erkjent ham som en skruppelløs svindler, både i næringslivet og i politikken.

For to år siden publiserte Times en tilsvarende detaljert granskning av hvordan Trumps far manipulerte skattesystemet for å få overført mesteparten av hans formue til sin sønn Donald, mens han betalte en effektiv skattesats på bare 10 prosent, selv om den offisielle arvebeskatningen den gang var på 55 prosent. WSWS kommenterte [engelsk tekst] bekjentgjøringen: «Times har med deres detaljerte eksponering av Trump-formuen uforvarende bekreftet sosialisters insistering på at den videreførte eksistensen av et parasittisk oligarki er uforenlig med de mest grunnleggende sosiale og demokratiske rettighetene til det store flertallet av befolkningen.»

Korrupsjon og skatteunndragelse er gjengs på tvers av hele den amerikanske styringseliten, kanskje mindre grovt, men i noen tilfeller også av en enda større målestokk. Ifølge tall fra skattemyndighetene (IRS) er den effektive skattesatsen for overføring av arvet formue mindre enn 4 prosent, sammenlignet med den gjennomsnittlige skattesatsen for arbeidende mennesker på 18 til 19 prosent. Manhattan-arvingen Leona Helmsley snerret for tiår siden, før hennes domfelling for skatteunndragelse: «Bare de små menneskene betaler skatt.» Den uttalelsen tjener i dag som motto for hele finansaristokratiet.

Alle vet at skattemyndighetene gjør det til et poeng å utbytte arbeidere. Ve den lærer eller bilarbeider som blir beskyldt for underbetaling av skattemyndighetene, selv om IRS regelmessig snur det blinde øyet til massive skatteundragelsesordninger, som de som opereres av Trump-familien. Økonomene Emmanuel Saez og Gabriel Zucman har beskrevet hvordan den amerikanske regjeringen over mange tiår kontinuerlig har kuttet skattene for de velstående og demontert håndhevingsmekanismer, for det bevisste formål å utvide sosial ulikhet.

Et sentralt aspekt av Trumps økonomiske snyterier over mange tiår er at han har benyttet seg av skatteregler vedtatt og pålagt av så vel Demokrater som Republikanere, for det bevisste formål å muliggjøre slikt sjikaneri og minimere finanselitens skattebyrde. Det var i 2010 under Obama-administrasjonen at IRS godkjente en utbetaling til Trump på $ 72,9 millioner, visstnok som refundering av «overbetalinger».

Trump bestakk både Demokrater og Republikanere med «kampanjebidrag», i det minste inntil han i 2015 startet sin kampanje for nominering til Republikanernes presidentkandidat, og han ble belønnet med smutthull som den favoriserte behandlingen av tap på fast eiendom under Obama-administrasjonens Wall Street-redning i 2009.

Blant politikerne som gjennom årene har nytt godt av Trumps sjenerøsitet er Joe Biden og Kamala Harris, hans to nåværende motstandere. Ved 17 forskjellige anledninger ga Trump kampanjebidrag til delstaten New Yorks to Demokrat-senatorer, Charles Schumer, nå Senatets Demokrat-leder, og Hillary Clinton, som var hans motstander i 2016-presidentkonkurransen. Ikke noe om denne ubeleilige politiske historien fremkommer i Times-beretningen om Trumps skatteunndragelser.

Apologeter for Det demokratiske partiet, spesielt i leiren til De demokratiske sosialistene i Amerika (DSA), kan kanskje se Times-artikkelen som en mesterstrek av briljant timing. De håper utvilsomt at den konkluderende eksponeringen av Trump som en korrupt svindler – i motsetning til utgivelsen av transkripsjoner om sexskandaler i 2016 – skal lykkes med å få senket hans kampanje.

Det er mulig at eksponeringen av Trumps blatante skatteunndragelser vil koste ham noen stemmer. Men denne eksponeringen endrer ikke Biden-kampanjens reaksjonære karakter.

Et sentralt trekk ved den kampanjen er antydningen om at Trump er en agent eller et redskap for Russlands president Vladimir Putin, og at hans administrasjon har undergravd amerikanske «nasjonale sikkerhets»-interesser i Midtøsten, Sentral-Asia og mer generelt, i relasjon til både Russland og Kina. Mange mediekommentatorer grep umiddelbart til det faktum at Trump betalte langt mer skatt til utenlandske regjeringer, deriblant India, Filippinene, Tyrkia og Panama, enn han gjorde til den amerikanske regjeringen.

Demokratenes Nancy Pelosi, House Speaker i Representantenes hus, og en av antiRussland-kampanjens mest høylytte forfektere, var raskt ute med å la dette temaet høres igjen som respons på publiseringen av detaljene om Trumps skatter og personlige finanser. Der hun bemerket Times konklusjon om at Trump hadde akkumulert $ 400 millioner i tap siden han tiltrådte, derav $ 300 millioner i lån som ville forfalle i løpet av en andre periode i Det hvite hus om han skulle gjenvelges, erklærte hun at Trumps skatter avslørte et «nasjonalt sikkerhetsanliggende».

Selv om Times innrømmet at selvangivelsene ikke viste noen forretningsinntekter fra Russland, koblet Pelosi Trump til Moskva: «Spørsmålet er, hva har Putin på presidenten politisk, personlig, finansielt på alle mulige måter, som får presidenten til å ville prøve å undergrave vår forpliktelse til NATO, gi bort butikken til Russland og Syria ... han sier han liker Putin, og at Putin liker ham. Vel, hva er sammenhengen? Vi får se.»

Slike groteske angrep av McCarthy-varianten, på Trumps angivelige velgjører i Moskva, bidrar til en politisk atmosfære som berettiger en eksplosjon av amerikansk militarisme. Forøvrig ignorerer de simpelthen den like store rollen amerikanske banker har spilt i finansieringen av Trumps svindler.

Dessuten, bruken av en skandale for å få fjernet Trump – såfremt det skulle bli resultatet – gjør ingenting for å endre den politiske atmosfæren i USA. Med eller uten Trump, intensivering av den sosiale krisen – som Demokratene ikke har noe svar på – vil besørge drivstoff til utviklingen av fascistiske og autoritære bevegelser.

Det er umulig å forsvare demokratiske rettigheter, og få beseiret Trumps pådriv i retning av autoritært styre, gjennom Det demokratiske partiet, som forsvarer kapitalistsystemet Trump er et produkt av.

Trumps selvangivelser tegner et portrett av en styringsklasse fullstendig innflettet i korrupsjon og kriminalitet. Oligarkene genererer deres formuer ved å skyfle penger rundt, basert på sentralbankenes tilførsel av endeløse mengder cash. Trumps glorete og smakløse palasser, som gir inntrykk av å være bordeller, er produkt av en hel periode av amerikansk kapitalisme dominert av svindel, spekulasjoner og bedrageri, som ikke skaper noe av verdi bortsett fra en stadig større anmassing og opphoping av gjeld.

Trump er ikke unntaket; han er regelen. Hele styringsklassen skylder sin sosiale eksistens til forskjellige former for kriminell aktivitet, der ofrene uunngåelig er arbeidere. Eksproprieringen av dette finansoligarkiet er en presserende sosial nødvendighet.

Forfatteren anbefaler også:

Trumps coup d’état-valg

[25. september 2020]

NY Times exposé on Trump fortune: An empire built on tax evasion and fraud

[6. oktober 2018]

Patrick Martin