Kamper mellom Armenia og Aserbajdsjan eskalerer, samtidig som krigsfaren tiltar på tvers av hele Midtøsten

Av Alex Lantier
30 September 2020

Titalls soldater og sivile ble drept på mandag, den andre dagen av kamper mellom Armenia og Aserbajdsjan om den omstridte regionen Nagorno-Karabakh. De tunge kampene, som involverte tanks og pansrede kjøretøy, jagerbombere og droner, er de desidert blodigste siden krigen mellom de to tidligere sovjetrepublikkene fra 1988 til 1994, som brøt ut under oppløpet til den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991.

Armenske myndigheter som styrer Nagorno-Karabakh sa de mistet 28 soldater, som førte de totale tapene til 59, i tillegg til at Armenia har meldt 200 sårede. Forsvarskontoret for menneskerettigheter i Artsakh, den armenske benevnelsen for enklaven Nagorno-Karabakh, hevdet at alle deres byer, medregnet Stepanakert, Askeran, Martakert, Martuni, Hadrut og Shushi var truffet av beskytning; og med ei bestemor og hennes barnebarn drept. Armenske styrker hevdet å ha ødelagt 15 droner, i tillegg til flere aserbajdsjanske pansrede kjøretøy, og at de har drept hundrevis av aserbajdsjanske soldater.

På dette bildet tatt fra video-opptak utgitt av Aserbajdsjans forsvarsdepartement søndag den 27. september 2020, skyter Aserbajdsjans soldater granater mot kontaktlinja til den selvutnevnte Republikken Nagorno-Karabakh, i Aserbajdsjan. [Kilde: Aserbajdsjans forsvarsdepartement/via AP]

Aserbajdsjanske styrker, som ikke har oppgitt egne militære tap, sa at 26 aserbajdsjanske sivile var såret etter at landsbyer hadde kommet under artilleribeskytning. De skal angivelig også ha gjort små fremskritt på bakken. Videoer de ga ut viste deres droner, angivelig levert av Tyrkia, som ødela russisk-produserte armenske pansrede kjøretøy og kortdistanse-antiluftvåpen-missilbatterier. Tyrkiske styrker har allerede anvendt droner for å ødelegge slike missilbatterier brukt av russisk-støttede styrker i krigene i Libya og Syria.

Aserbajdsjan meldte Armenia en «siste advarsel», etter at Armenia angivelig rettet artilleribeskytning mot den aserbajdsjanske byen Terter. «Forsvarsdepartementet gir den siste advarselen til Armenia, om at det vil bli truffet relevante gjengjeldelsestiltak mot dem, om nødvendig,» sa meldingen.

Denne krigen er det katastrofale resultatet av både det stalinistiske byråkratiets nasjonalistiske politikk for å oppløse Sovjetunionen og gjenopprette kapitalisme, og tiår med imperialistkrig i regionen siden 1991. Enorme geopolitiske spenninger er nå konsentrert om Kaukasus – ei landstripe i sentrum av Eurasia, mellom Svartehavet og Europa i vest, Russland i nord, Det kaspiske hav og Kina i øst, og Iran og Tyrkia i sør. Armenias statsminister Nikol Pasjinyan advarte på søndag om at kampene kunne «favne utenfor regionen, og oppnå en langt større skala.»

Spesielt å bemerke er at kampene kommer samtidig med en tiltakende amerikansk militæropptrapping mot Iran, Kina og Russland. Etter at først NATO, EU, Russland, Iran og Frankrike tidlig søndag meldte uttalelser som oppfordret til tilbakeholdenhet i konflikten mellom Armenia og Aserbajdsjan, gjorde også Washington det. På spørsmål om konflikten under en presseorientering søndag kveld, sa USAs president Donald Trump ganske enkelt: «Vi ser veldig sterkt på det. Vi har mange gode relasjoner i det området. Vi får se om vi kan få stoppet det.»

Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğans regjering feide imidlertid disse overfladiske uttalelsene til side, og oppfordret til aggressiv aserbajdsjansk handling.

Krigen fra 1988 til 1994, som endte med Armenias kontroll over Nagorno-Karabakh, var en blodig konflikt som avslørte nasjon-stat-systemets reaksjonære karakter. Én million mennesker ble fordrevet fra deres hjem, og mer enn 20 000 ble drept i krigen mellom de to statene, med henholdsvist bare 3 og 10 millioner innbyggere. Erdoğan oppfordret imidlertid til en reversering av krigens resultat, til bistand for Aserbajdsjan for gjenerobring av Nagorno-Karabakh, og til å få påført Armenia et blodig nederlag.

«Tiden er inne for at den regionale krisen som startet med okkuperingen av Nagorno-Karabakh blir brakt til opphør,» erklærte Erdoğan i Istanbul på mandag. «Så snart Armenia umiddelbart forlater territoriet landet okkuperer, vil regionen komme tilbake til fred og harmoni.»

Erdoğan avviste oppfordringene om tilbakeholdenhet fra USA, Russland og Frankrike, landene som tradisjonelt har meklet i fredsforhandlingene mellom Armenia og Aserbajdsjan i post-sovjet-perioden. Han sa: «De gjorde i utgangspunktet alt hva de kunne, men det løste ikke problemet. ... Nå må Aserbajdsjan ta saken over i egne hender.»

Den tyrkiske forsvarsministeren Hulusi Akar gjentok sitt regimes etniske solidaritet med tyrkisk-ættede aserbajdsjanere mot Armenia, og sa: «Bånd mellom Tyrkia og Aserbajdsjan er basert på prinsippet om ‘to stater, én nasjon’. Vi er alltid sammen, i gode eller dårlige dager. Vi er på våre aserbajdsjanske brødres side i deres forsvar av hjemlandet.»

Denne støtten til Aserbajdsjan kan eskalere til en krig mellom Tyrkia, et NATO-medlemsland og Armenias hovedstøttespiller Russland, som har en militærbase ved Gyumri i Armenia.

Risikoen er desto større av at NATO-kriger i Irak, Libya og Syria har oppildnet spenningene mellom Russland og Tyrkia, som har støttet rivaliserende fraksjoner i borgerkrigene i Libya og Syria som etterfulgte NATOs proxy-kriger lansert i 2011 i disse landene. Samtalene mellom russiske og tyrkiske embetsrepresentanter om kontrollen over Syrias Idlib-provins kollapset den 25. september. Kamphandlinger kan snart bryte ut igjen mellom russisk-støttede syriske regjeringstropper og tyrkisk-støttede islamistiske «opprørs»-militser i den nordvestlige syriske provinsen grensende til Tyrkia.

Tropper støttet av henholdsvis Russland og Tyrkia står også opp mot hverandre i Libya, mens greske krigsskip støttet av Frankrike bestrider Tyrkias hevdelse av kontroll over offshore-ressurser i store områder av det østlige Middelhavet.

Mer bredt er imidlertid de voksende russisk-tyrkiske spenningene som driver konflikten om Nagorno-Karabakh, bare ett element i det akselererende sammenbruddet av nasjon-stat-systemet i Midtøsten og Sentral-Asia, og pådrivet mot en ny imperialistisk verdenskrig.

Det er en voksende fare for at Trump-administrasjonen, som allerede har kunngjort at den planlegger å lansere et kupp og ignorere resultatene av presidentvalget i november, kan prøve å iverksette en krig med Iran som en «oktober-overraskelse» før valget. Den amerikanske utenriksministeren Mike Pompeo sa på mandag til Iraks president Barham Salih at han tar sikte på å trekke ut amerikanske tropper og diplomater stasjonert i Irak siden den illegale USA-ledede invasjonen i 2003. Dersom Washington gikk til krig med Iran ville de være sårbare for angrep, skulle de bli værende.

Iran lanserte allerede et begrenset missilangrep på amerikanske baser i Irak i januar, etter Washingtons statsmord av den iranske generalen Qassem Soleimani i Bagdad.

Reuters meldte, i en nyhetsmelding med tittelen «Trussel om å evakuere amerikanske diplomater fra Irak vekker frykt for krig»: «Ethvert tiltak fra USAs side for å redusere deres diplomatiske tilstedeværelse i et land hvor de har opptil 5 000 tropper, ville i regionen i vesentlig grad bli ansett som en opptrapping av konfrontasjonen med Iran ... Det ville i sin tur åpne for muligheten for militær handling, med bare få uker igjen før et valg der president Donald Trump har ført kampanje på ei hard linje mot Teheran og landets proxyer.»

Reuters refererte ikke-navngitte vestlige diplomater som sa Pompeo kunngjorde dette fordi Washington ikke «ønsker å være begrenset i deres valg» relatert tiltak mot pro-Iran-styrker i Irak. Reuters skrev: «På spørsmål om han forventet at Washington ville svare med økonomiske eller militære tiltak svarte diplomaten: ‘Angrep.’»

Disse truslene er forbundet med Washingtons konfrontasjon med Kina, som forhandler med Iran om en militærallianse og en handelsavtale verdt $ 400 milliarder, så vel som med Russland. Washington truer med å håndheve et forbud mot fornyet russisk og kinesisk våpeneksport til Iran, som kunne føre til at amerikanske krigsskip prøver å beslaglegge russiske og kinesiske fartøy på det åpne hav.

Offisielle tyrkiske embetsrepresentanter ser åpenbart Erdoğans tilskyndelse til pan-tyrkiske sentimenter som forbundet med trusler mot det nærliggende Iran. Tyrkias statsdrevne nyhetsbyrå TRT World fordømte Iran for «i det stille å støtte Armenia i konflikten» mot Aserbajdsjan, og hevdet at «Irans tyrkisk-etniske problem» skyldes tyrkisk-ættede minoriteter i det nordlige Iran.

TRT World refererte professor Bülent Aras, fra Istanbuls Sabancı-universitet: «Voksende tyrkisk nasjonalisme i Iran har blitt ansett som et alvorlig politisk problem av Iran. Tilknytninger og relasjoner mellom landets nordlige del og Aserbajdsjan har vært en viktig faktor for Teherans politiske problemer med Aserbajdsjan.» TRT spekulerte om at «ideen om Det større Aserbajdsjan» kunne oppildne etnisk separatisme i Iran.

Disse konfliktene er en advarsel om den stigende faren for fullt-ut krig på tvers av Midtøsten og internasjonalt, forbundet med kollapsen av det amerikanske demokratiet på hjemmebane. Det understreker den presserende nødvendigheten av å bygge en internasjonal antikrigbevegelse som forener arbeiderklassen i sosialistisk opposisjon mot nasjonalisme og krig.