I amerikanske fengsler står Assange overfor en skjebne «verre enn døden», ble retten fortalt av vitner

Av Thomas Scripps
30 September 2020

Under Julian Assanges utleveringshøring på mandag etablerte vitner de helvete-lignende fengselsbetingelsene der WikiLeaks-grunnleggeren ville bli fastholdt, skulle han bli sendt til USA.

Retten hørte fra Yancey Ellis, en forsvarsadvokat i Virginia med flere års erfaring som offentlig forsvarer, og Joel Sickler, som i fire tiår har jobbet i USA innen feltet straffutmåling og forfekting av fangers rettigheter.

Ellis vitnet om forholdene i Alexandria Interneringssenter (ADC), basert på hans erfaringer fra å ha besøkt anlegget og snakket med klienter som er fastholdt der. Forsvaret sier at Assange vil bli varetektsforvart i ADC før en rettssak i USA, og påtalemyndigheten aksepterer at dette er «sannsynlig».

Både Sickler og Ellis tror Assange ville bli holdt i fengselets administrative segregeringsenhet (eller X-blokka). De beskrev cellene i denne enheten som «veldig små», omtrent «åtte ganger ti [fot]» [2,4 x 3 meter] eller på «størrelse med parkeringsarealet for en bil». Ellis forklarte at ei celle inneholder en «hylle med ei matte på, som er soveplassen ... et lite metalltoalett og en vask, og ikke særlig annet».

Innsatte i administrativ segregering er avskåret fra kontakt med andre fanger, og tilbringer ifølge Ellis minst «22 timer på cella». «Tidsplanen er ca. to timer utenfor cella på daglig basis, og jeg sier ca. to timer, fordi den andre timen ofte, for å tilpasses fengselstidsplanen, ofte kan være på veldig rare tidspunkt ... midt på natta», som betyr at fanger avstår fra det. Disse pausene blir tatt alene, «aldri ... sammen med en annen innsatt». «Du tvinner tomler,» sa Sickler: «Du får tilgang til lesestoff, men ellers er hele din verden de fire hjørnene i det rommet.»

Kommunisering med andre innsatte i nærliggende celler er umulig. Ellis beskrev det å prøve å føre samtaler med sine klienter gjennom ståldørene, der han sa: «Du må nesten rope så høyt du bare kan,» selv om du står bare tommer unna. Den amerikanske aktoren Gordon Kromberg, som ikke vil bli kryssutspurt, hevder i sitt skriftlige bevismateriale til høringen at fanger i ADC X-blokka kan snakke med hverandre gjennom dørene og vinduene. Ellis sa at denne påstanden hørtes ut «nesten som om de aldri har prøvd det, eller at de ikke er kjent med omstendighetene der X-blokka er lokalisert.»

Etter Ellis syn ville dette regimet «kvalifisere som fengsling i isolat», selv bortsett fra påleggingen av spesielle administrative tiltak (SAMs) for Assange, som han sa ville «pålegge betingelser på toppen av det jeg allerede snakker om».

En «øvelses»-innhengning ved ADX Florence [Foto: Amnesty International]

Sickler forklarte hva Assange sannsynligvis ville møte under SAMs, forvart i ADX Florence i Colorado, som han mener er WikiLeaks-grunnleggerens mest sannsynlige destinasjon skulle han blir dømt.

Assange ville ikke ha noen assosiering med andre fanger og «ekstraordinært begrenset» kontakt med omverdenen, bare en «overvåket» 15-minutters telefonsamtale med familie én gang i måneden. Sickler bemerket at en av ADXs tidligere voktere beskrev anlegget som «verre enn døden». Sickler sa også at Bureau of Prisons ikke setter noen øvre grense for hvor lang tid fanger kan tilbringe i isolat, og fortalte retten at en mann med psykiske lidelser tilbrakte 29 år i ADX, og at én av hans klienter har tilbrakt over 20 år under isolasjonsbetingelser «uten noen ende i sikte».

Begge vitnene sa at tilgangen til medisinsk behandling i ADC og ADX ville være seriøst utilstrekkelig. Ellis sa, der han beskrev ADC: «Det er veldig begrenset ... fengselet ansetter ikke en lege og kontraktøren de anvender for å tilby mange av deres medisinske tjenester, mener jeg gir deltidstilgang til en psykiater.» Noen av hans klienter «fikk ikke se en psykiater på flere uker». Han refererte til Chelsea Mannings selvmordsforsøk i det samme anlegget, tidligere i år.

Sickler var enig i at det var en «betydelig risiko» for at Assange ikke ville få den omsorgen han trenger. Med henvisning til en uttalelse om medisinsk behandling i amerikanske fengsler, gitt av påtalemyndighetens vitne Alison Leukefeld, som heller ikke vil bli kryssutspurt, uttalte Sickler: «Jeg har lest Ms. Leukefelds vitnesbyrd, og det høres vel og bra ut på papiret, men i praksis er det en annen historie.»

Det er ingen realistisk sjanse for å forbedre disse forholdene ved juridisk anke. Ellis sa om ADC: «Domstolene vil henvise til fengselet om hvordan de innkvarterer innsatte og hvordan de sikrer anlegget, så ... Jeg tror ikke retten vil blande seg inn i det.»

Spurt om utsiktene til å anke mot SAMs fortalte Sickler retten at han forventet at enhver anke ville bli «summarisk avvist». «Det er et velkjent faktum her med vårt føderale fengselssystem, at selv de minste av ankene om administrative rettsvirkemidler innmeldt av de innsatte, blir nektet. Jeg har sannsynligvis innmeldt tusen eller flere, og på det meste kanskje vunnet et dusin ...» Han konkluderte, med henvisning til bevismaterialet fra forsvarets ekspertvitne Maureen Baird, en tidligere ansatt i Bureau of Prisons: «Det er et føydalt system, er hva hun sa, og det er jeg enig i.»

Påtalemyndigheten responderte på dette beviset med det ondskapsfullt bedragerske argumentet, gjentatt under hele denne høringen, at siden forsvarsvitnene ikke er ansatt av den amerikanske regjeringen eller i fengselssystemet, er de ikke «i posisjon til å kunne bestride» amerikanske påtalemyndigheters uttalelser.

Bak dette sløret konstruerte de en fantasiverden der den rettferdige behandlingen av innsatte er garantert, og justisministeren, som er overordnet ansvarlig, kan bestemme seg for ikke å pålegge Assange SAMs. Påtaleadvokat Claire Dobbin sa på et tidspunkt: «SAMs kan bare utstedes på anmodning fra justisministeren, og det krever skriftlig sertifisering av sjefer for medlemsbyråene i USAs etterretningssamfunn ... Så det er helt spekulativt [om de anvendes for Assange], ikke sant?»

Det kreves ingen «spekulasjoner» for å påpeke at dette «etterretningssamfunnet» lanserte ei internasjonal jakt på Assange, inkludert en finansiell blokade av WikiLeaks, en amerikansk etterforskning bemannet av hundrevis av embetsfunksjonærer fra alle sikkerhetstjenestene, en Interpol Red Notice utstedt av Sverige for en fabrikert seksualovergrep-etterforskning, Assanges vilkårlige forvaring i den ekvadorianske ambassaden i London i syv år, hvor han ble spionert på, ulovlig pågrepet og slept ut av ambassaden for å bli arrestert i et maksimalsikkerhetsfengsel, uten kausjon, i halvannet år.

Det er heller ikke «spekulasjon» at dette ble gjort i en styringsklasses interesse, som har stemplet WikiLeaks som en «ikke-statlig fiendtlig etterretningstjeneste» (utenriksminister Mike Pompeo) og Assange som en «high-tech terrorist» (Demokrat-presidentkandidat Joe Biden) og en «fiendtlig kriger» (tidligere House Speaker for Republikanerne, Newt Gingrich), med oppfordringer til at han burde skytes (tidligere Demokrat-partistrateg Bob Beckel), burde henges (Fox News-anker Bill O’Reilly) og burde drone-myrdes (Hillary Clinton).

Ingen mengde spake fornektelser kan skjule det faktum at skulle Assange komme i klørne på disse menneskene, vil han forsvinne inn i det mørkeste hjørnet av det amerikanske fengselsystemet.

Julian Assanges far John Shipton oppsummerte mandagens høring utenfor Old Bailey, der han sa: «Påtalemyndigheten brukte hele dagen på å bevise at [ADX Florence Colorado] var som en country club ... At dersom du hadde vondt i magen, ville du få piller, og om du hadde hodepine, ville du få se en psykolog. Men ha hele tiden i minne at hva dette handler om er å prøve å skjule krigsforbrytelser ... for at de kan fortsette å begå dem mot oss, som bare er vanlige mennesker.»