Væpnet konflikt bryter ut i Kaukasus mellom Armenia og Aserbajdsjan, med fare for bredere krig

Av Ulaş Ateşçi og Alex Lantier
29 September 2020

På søndag brøt det ut vesentlige militærsammenstøt i Sør-Kaukasus, i den omstridte regionen Nagorno-Karabakh, beliggende i Aserbajdsjan men befolket av armenere og styrt av Armenia. Beskytning med artilleri, droner og tanks drepte mange soldater og sivile på begge sider, og begge parter beskyldte den andre for å ha startet konflikten.

Armenia sa at det var 16 drepte og mer enn 100 skadde, mens Aserbajdsjan erkjente å ha lidd store tap uten å oppgi noen tall. Hovedstedene Jerevan og Baku la ut videoer av angrep på hverandres styrker, og bilder fra Nagorno-Karabakh i blackout. Det aserbajdsjanske forsvarsdepartementet hevdet å ha inntatt syv grenselandsbyer i regionen, mens Armenia hevdet å ha ødelagt fire helikoptre og truffet 10 tanks og 15 droner.

Dette er de mest intense kamphandlingene mellom Armenia og Aserbajdsjan siden konflikten fra 1988 til 1994 mellom de to tidligere sovjetrepublikkene, innledet før den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991. Denne krigen er, i siste instans, et katastrofalt produkt av Sovjetunionens restaurering av kapitalisme, og den reaksjonære karakteren av nasjon-stat-systemet. Konflikten er nå direkte fanget opp av globale geopolitiske rivaliseringer nørt opp under av imperialistkrigene i Irak, Syria og Libya.

Video-bilde som hevdes å vise angrep på en armensk posisjon. [Skjermopptak fra video besørget av Aserbajdsjans forsvarsdepartement]

En krig mellom Armenia og Aserbajdsjan kan raskt spinne ut av kontroll og eskalere til en bredere konflikt som trekker inn Russland, Tyrkia og de andre NATO-maktene i Europa og Nord-Amerika.

Sammenstøt mellom Armenia og Aserbajdsjan brøt ut i juli ved Tayusj i det nordøstlige Armenia og i distriktet Toyuz i Aserbajdsjan, som da drepte 12 aserbajdsjanske og fire armenske soldater.

Siden har de militære spenningene eskalert. Tyrkia, et NATO-medlemsland og en nøkkelalliert av Aserbajdsjan, gjennomførte umiddelbart etter juli-sammenstøtene felles militærmanøvrer med Aserbajdsjan, med deltakelse av luft- og bakkestyrker i Baku, Nakhtsjivan, Ganja, Kurdamir og Jevlakh. Russland, som bakker Armenia, kunngjorde en «overraskende sjekk av kampberedskapen» med involvering av 150 000 tropper, mer enn 26 000 våpensystemer, 414 fly og 106 krigsskip.

NATO-kriger i Libya og Syria har undergravd evnen eller viljen til statene som tidligere meklet frem våpenhviler mellom de stridende partene – USA, Frankrike og Russland – til å gjøre noe. Deres relasjoner til Tyrkia har kollapset: Russland fører en proxy-krig mot Tyrkia-støttede styrker i Libya, Frankrike støtter Hellas mot Tyrkia i konflikter om oljerettigheter i det østlige Middelhavet, og Amerika støtter i Syria kurdisk-nasjonalistiske geriljaer som Tyrkia motsetter seg. Armenia erklærte landets støtte til Hellas i det østlige Middelhavet, og Aserbajdsjan kunngjorde at landet støtter Tyrkia.

Analytikeren Olesya Vartanyan fra Den internasjonale krisegruppa (ICG), skrev på Twitter: «Det var utallige signaler, alle så dem, og i flere uker ble ingenting gjort. Det var behov for proaktiv internasjonal mekling. Mange fant grunner til å si OK til dette angrepet. Dersom de forblir tause nå, forvent en reell krig.»

I stedet for å mekle og fremforhandle fred forbereder imidlertid stormaktene seg faktisk på krig med hverandre. I forrige uke gjennomførte amerikanske og britiske tropper sammen med Ukraina, og i samspill med tyske, polske og litauiske rådgivere, fellesmanøvrer på tvers av Svartehavet. Det ukrainske forsvarsdepartementet uttalte: «For første gang skal militærenhetene til NATO-medlemslandenes væpnede styrker være involvert i de strategiske kommando- og personaløvelsene.»

I Nord-Kaukasus og i Svartehavet og Det kaspiske hav er Russlands krigsspill Kavkaz-2020 (Kaukasus-2020) også innledet, som involverer 80 000 tropper. Opptil 1 000 tropper fra Kina, Armenia, Hviterussland, Iran, Myanmar og Pakistan deltar, i tillegg til 250 stridsvogner, 450 pansrede personellkjøretøy og 200 systemer for artilleri eller utskyting av multiple missiler.

Uttalelser fra armenske og aserbajdsjanske embetsrepresentanter gjør det klart at en fullskala regional, og til-og-med global krig er en reell og overhengende fare i Sør-Kaukasus.

Armenias statsminister Nikol Pasjinyan uttalte: «En fullskala militærkonfrontasjon i Sør-Kaukasus, som vi nå står på randen av, kan få de mest uforutsigbare konsekvenser. Den kan favne utenfor regionen og oppnå en langt større skala, som kan true internasjonal sikkerhet og stabilitet.» Han formante «det internasjonale samfunn å trekke i alle tilgjengelige spaker for å forhindre Tyrkia fra enhver mulig involvering».

Få timer tidligere hadde han imidlertid kunngjort krigsrett og full krigsmobilisering i Armenia: «Basert på en regjeringsbeslutning har krigsrett og en full mobilisering blitt erklært i Republikken Armenia. Disse beslutningene trer i kraft umiddelbart etter den offisielle publiseringen. Jeg ber alt personell tilknyttet militæret å rapportere til deres territoriale militærkommisjon.»

Aserbajdsjans tilsvarende krigerske regjering responderte ved å erklære beleiringsstatus i flere byer og regioner. Ifølge Tyrkias statseide nyhetsbyrå Anadolu vedtok det aserbajdsjanske parlamentet et «tiltak som delvis og midlertidig begrenser konstitusjonelle friheter og eiendomsrettigheter for aserbajdsjanske statsborgere og for utlendinger i landet, så lenge krigssituasjonen vedvarer».

Styringselitene i begge land forfølger en aggressiv militaristisk politisk orientering midt under de eksplosive sosiale spenningene Covid-19-pandemien har forårsaket. Armenia har rapportert om nesten 50 000 bekreftede tilfeller og 951 dødsfall, i en befolkningen på under tre millioner, som er den høyeste dødsraten i Asia, mens Pasjinyan sist torsdag sa at Armenia «må leve med koronaviruset». Aserbajdsjan, med en befolkning på 10 millioner, har på sin side registrert mer enn 40 000 tilfeller og 586 dødsfall.

Begge land har drastisk hevet militærutgiftene på bekostning av arbeiderklassen. I 2019 steg militærutleggene i Aserbajdsjan til nesten $ 1,8 milliarder, et toppnivå noen sinne, og i Armenia til nesten $ 650 millioner – nesten fem prosent av landets BNP, en av verdens høyeste rater.

Etter at blodsutgyttelsene eskalerte på søndag begynte embetsrepresentanter internasjonalt å oppfordre til at kampene skulle stanses. FN-generalsekretær Antonio Guterres oppfordret Armenia og Aserbajdsjan til «umiddelbart å slutte å slåss, uten forsinkelse til å de-eskalere spenningene og vende tilbake til meningsfulle forhandlinger». NATO uttalte at organisasjonen var «dypt bekymret for rapporter om storskala militære fiendtligheter langs kontaktlinja i konfliktsonen Nagorno-Karabach», og formante begge sider til «umiddelbart å opphøre fiendtlighetene».

Josep Borrell, EUs utenrikspolitiske sjef, oppfordret til «et umiddelbar opphør av fiendtlighetene», mens den franske regjeringen erklærte at den er «ekstremt bekymret for konfrontasjonen».

Utenriksdepartementene i Russland og Iran formante begge parter til «selvbeherskelse», og Moskva oppfordret «alle parter til øyeblikkelig å slutte å skyte, og starte forhandlinger for å få stabilisert situasjonen».

Tyrkiske embetsrepresentanter fordømte Armenia som angriperen, og erklærte landets fulle støtte til Aserbajdsjan. Samtidig som president Recep Tayyip Erdoğan stemplet Armenia, et av regionens fattigste land, med en befolkning på 3,5 millioner, som «den største trusselen for regional fred» ringte Tyrkias forsvarsminister Hulusi Akar sin kollega i Aserbajdsjan for å meddele: «Tyrkia vil alltid stå ved aserbajdsjanske tyrkere, med alle midler, i deres kamp for å beskytte deres territoriale integritet.»

En militærpakt mellom Tyrkia og Aserbajdsjan fra 2010 krever at begge parter responderer militært dersom enhver av partene blir angrepet av et tredjeland. Regjeringstro tyrkiske medier jobber for å besørge et påskudd for Tyrkias militære intervensjon, og kommer med ubelagte påstander om at militser fra Kurdistans Arbeiderparti (PKK) og Folkets beskyttelsesenheter (YPG) har reist til Nagorno-Karabakh for å trene armenske militser. Begge de kurdiske gruppene er av Ankara stemplet som «terrorister».

Tyrkias borgerlige opposisjon stiller igjen opp bak regjeringens aggressive politikk. Det republikanske folkepartiet (CHP) fordømte et «armensk angrep», mens CHPs ytrehøyreallierte, Det gode partiet, erklærte at «Armenias angrep på Aserbajdsjan er uakseptabelt», og at partiet «står sammen med Aserbajdsjan i deres legitime sak.»

Mens Tyrkia aggressivt bakker Aserbajdsjan har Russland tradisjonelt støttet Armenia og har en stor militærbase i landet ved Gyumri. Skulle det komme til en fullskala krig mellom Armenia og Aserbajdsjan vil en intervensjon fra enten Russland eller Tyrkia for å forhindre deres alliertes nederlag kunne føre til en full krig mellom Moskva og Ankara. Det ville i sin tur uunngåelig reise spørsmålet om hvorvidt hele NATO-alliansen skal ta side med Tyrkia mot Russland.

Den tiltakende krigsfaren på tvers av Kaukasus, så vel som i Syria og det østlige Middelhavet, understreker den presserende nødvendigheten av å bygge en internasjonal bevegelse mot krig og mot politikken for flokkimmunitet inder Covid-19-pandemien, en bevegelse som forener arbeiderklassen på et sosialistisk program.

Forfatterne anbefaler også:

Nei til en gresk-tyrkisk krig i det østlige Middelhavet!

[14. september 2020]

Armenia-Azerbaijan border clashes threaten broader war in Caucasus

[18. juli 2020]