Trumps Midtøsten-avtale og den borgerlige nasjonalismens blindgate

19 September 2020

Den obskøne forestillingen iscenesatt av Trump-administrasjonen på Det hvite hus’ South Lawn på tirsdag, som samlet to monarkiske arabiske diktaturer, De forente arabiske emirater (UAE) og Bahrain, sammen med Israel for undertegningen av det som pretensiøst ble kalt «Abraham-avtalene», representerer nok et ledd i den tiår-lange kjeden av svik utført av det arabiske borgerskapet.

«Abraham-avtalene», et hele fem-avsnitt-langt dokument, presterer å gjenta navnet «Donald J. Trump» fire ganger, for at ingen skal glemme hvem som er forkjemperen for fred i Midtøsten, midt under hans gjenvalgsbud som truer med å bringe selve USA til randen av borgerkrig.

For den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu tjente turen til Washington som en kjærkommen avledning fra en sydende krise i Israel, som er i grepet av skyhøye koronavirusinfeksjoner, en utdypende økonomisk krise og masseprotester, samtidig som han selv konfronterer overhengende tiltale med anklager om svindel og bestikkelser.

Hva angår de kongelige arabiske underskriverne var bukkingen og skrapingen for Trump en pris de var mer enn villige til å betale for økt amerikansk sikkerhetsbistand, og sjansen til å få kjøpt avansert militærutstyr, deriblant F-35-jagerfly.

«Avtalene» forkynner at de vil «starte et nytt fredskapittel» i Midtøsten. For en farse! Formaliseringen av bånd mellom Persiagulfens sunnimuslimske oljesjeiker og Israel er del av Washingtons strategi for å smi en antiIran-akse, som forberedelse til en potensielt verdenskatastrofal krig med formål om regimeskifte i Teheran, og å få skjøvet tilbake både kinesisk og russisk innflytelse i regionen.

Hva angår en søken etter fred i Midtøsten har det historisk sett vært basert, i det minste formelt, på å løse situasjonen for palestinerne, deriblant de 4,75 millioner som lever under israelsk okkupasjon, de nesten to millioner som bor som andre-klasse-borgere innen Israel selv, og de millioner flere spredt over flyktningleirer i arabiske naboland og i en videre diaspora.

Hva Israel-Emirat-Bahrain-avtalen gjorde klart er at for verdensimperialismen og de borgerlige arabiske regimene blir det palestinske spørsmålet ikke lenger ansett å være et anliggende i det hele tatt. De har kvittet seg med fiksjonen, kodifisert i den såkalte Arabiske Fredsplanen som ble utarbeidet av Saudi-Arabia, om at en «normaliseringen» av relasjonene mellom de arabiske statene og Tel Aviv var betinget av at Israel trakk seg tilbake fra territorier landet okkuperte i 1967-krigen og tillot dannelsen av en palestinsk stat: den såkalte «to-statsløsningen». Faktisk, da palestinske representanter foreslo at Den arabiske liga skulle vedta en resolusjon som fordømte De forente arabiske emiraters avtale med Israel, ble det glatt avvist.

Denne «normaliseringsprosessen» har en lang og bitter historie. Trumps «freds»-farse på tirsdag var ment å påkalle tidligere USA-meglede avtaler, bl.a. Camp David-avtalen fra september 1978, undertegnet av den egyptiske presidenten Anwar al-Sadat og Israels statsminister Menachem Begin, som forsikret Israel nøytralitet og direkte kollaborering fra den arabiske verdens største nasjons side, i deres konflikter med palestinerne.

Dette ble etterfulgt 15 år senere av Oslo-avtalen, undertegnet i september 1993 på plena ved Det hvite hus av PLO-leder Yasser Arafat og Israels statsminister Yitzhak Rabin, der Arafat sa seg villig til å anerkjenne Israel og garantere landets sikkerheten, og avstå fra den væpnede kampen for palestinsk frigjøring, som PLO så lenge hadde vært identifisert med.

Dette innviet den nesten tre-tiår-lange «fredsprosessen» som har tjent som et dekke for den store utvidelsen av israelske bosetninger, tyveri av palestinsk land på Vestbredden og suksessive blodige kriger og en straffende blokade av de 1,8 millioner palestinerne fanget i friluftsfengselet Gaza.

Under Oslo-avtalen tok PLO ansvar for den politiske uhyrligheten kjent som Den palestinske myndigheten (PA) i en prosess som inkluderte Arafats uforklarlige død i 2004. Hans etterfølger Mahmoud Abbas har tjent som PAs ikke-valgte president i 15 år, som opererer et regime som tjener til å berike et tynt sjikt av det palestinske borgerskapet basert på kick-backs fra utenlandsk bistand, samtidig som PA besørger en nødvendig ekstra-politistyrke for å undertrykke befolkningen på Vestbredden, i Israels og imperialismens interesse.

Denne transformasjonen av PLO, den mest radikale av de borgerlige nasjonalistiske bevegelsene, som vervet titusener av palestinere til en ulik kamp med Israel, gjennomgikk utallige oppofringer og attentater av sine ledere og inspirerte masser av de undertrykte i hele Midtøsten, var del av en universell prosess.

Alle de nasjonale bevegelsene som oppnådde prominens fra 1950- til 1970-tallet – fra Nasserismen og Baathismen i Midtøsten, til panafrikanismen i Afrika og Peronismen, Castroismen og Sandinismo i Latin-Amerika – forfektet nasjonal frigjøring som et eget utviklingsstadium, oppnåelig gjennom undertrykkingen av enhver uavhengig revolusjonær intervensjon fra arbeiderklassen for sosialisme, har vist seg bankerotte. Det har også de stalinistiske, maoistiske og pabloistiske revisjonistiske forfekterne for nasjonale frigjøringsbevegelser basert på småborgerskapet og bondestanden, som erstatning for å løse krisen for revolusjonært lederskap i arbeiderklassen.

Overgivelsen og transformasjonen av PLO ble forberedt over en mangeårig periode med blodige svik produsert av de faustianske kjøpslåingene inngått av organisasjonens lederskap med forskjellige arabiske borgerlige regimer, så vel som med det stalinistiske byråkratiet i Moskva. Deres begrensede og svært upålitelige støtte var betinget av at PLO frasverget seg enhver revolusjonær appel til massene av arbeidere og undertrykte i den arabiske verden.

Resultatet var ei endeløs rekke av knivstikk i ryggen, fra palestinernes arabiske beskyttere og «brødre». Dette strakk seg fra det jordanske monarkiets «Svart september»-massakre av palestinere i 1970, til den syriske støtten til den libanesiske falangistnedslaktingen av palestinere i Karantina og Tel al-Zaatar-leirene i 1975, til medskyldigheten fra Syria og alle araber-regimenes side da de tillot den USA-støttede israelske invasjonen i 1982 å fordrive PLO fra Libanon.

PLOs forsøk på å basere sin overlevelse på manøvrer mellom de forskjellige arabiske regimene, og ved å utnytte den kalde krigens konflikter mellom Washington og det stalinistiske byråkratiet i Moskva, ble fatalt undergravd av de dype endringene i verdenskapitalismen, som sammenfalt med organisasjonens militære nederlag.

Libanon-invasjonen i 1982 var del av en global motoffensiv muliggjort av svikene og nederlagene i de verdensomspennende massekampene på 1960- og 1970-tallet. Den voksende globale integreringen av kapitalistproduksjon eliminerte i mellomtiden styrkerelasjonene som PLO hadde vært avhengig av. Det stalinistiske byråkratiets kapitalistiske restaureringspolitikk og den endelige avviklingen av Sovjetunionen ble ledsaget av den skarpe vendingen av angivelig nasjonalistiske arabiske regimer i retning et stadig tettere samarbeid med imperialismen, fullbyrdet i støtten som mange av dem ga til den amerikanske krigen mot Irak i 1991.

Denne prosessen ble ledsaget av utbruddet av den første intifadaen, et spontant opprør blant arbeidere og ungdom i de okkuperte territoriene. Dette opprøret utviklet seg uavhengig og over opposisjonen fra PLO-lederskapet, som fryktet at en slik kamp nedenfra skulle fatalt undergrave deres prosjekt om å etablere en uavhengig borgerlig stat i kollaborasjon med imperialismen.

Dette borgerlig-nasjonalistiske prosjektet har nådd enden av blindgata. Israelske «fakta på bakken» i årene etter undertegningen av Oslo-avtalen har inkludert en uopphørlig vekst av bosetninger i de okkuperte områdene, oppsplittingen av det lille som gjensto av Vestbredden utenfor direkte israelsk kontroll av murer, sikkerhetsveier og utallige sjekkpunkter, og Vestbreddens separering fra Gaza og Jerusalem. Forestillingen om at utskjæringen av en «uavhengig» Bantustan-type stat vil forbedre de desperate betingelsene for massene av palestinere er i dag totalt absurd.

I juli 1939, litt mer enn ett år før sin død i hendene på en stalinistisk snikmorder, skrev den store russiske revolusjonæren Leo Trotskij fremsynt om den mest fremskredne nasjonalistiske bevegelsen, det indiske Congress Party (som i Sør Afrika Nelson Mandelas African National Congress skulle ta sitt navn fra):

Det indiske borgerskapet er ute av stand til å føre en revolusjonær kamp. De er nært forbundet med og avhengige av britisk kapitalisme. De skjelver for deres egen eiendom og besittelser. De står i frykt for massene. De søker kompromisser med britisk imperialisme, uansett pris, og luller de indiske massene med forhåpninger om reformer ovenfra. Lederen og profeten for dette borgerskapet er Gandhi. En falsk leder og en falsk profet.

Denne karakteristikken av de borgerlige nasjonalistbevegelsene i kolonilandene, som Trotskij avslørte på 1930-tallet, har blitt fullt og helt ført frem av de påfølgende, og i mange tilfeller tragiske, utviklingsforløpene i Midtøsten, Asia, Afrika og Latin-Amerika.

Historisk erfaring – medregnet det arabiske borgerskapets seneste svik – har besørget den ugjendrivelige berettigelsen av Trotskijs teori om permanent revolusjon, som ledet Den russiske revolusjonen i oktober 1917. Den slo fast at i de undertrykte landene, og de med en forsinket kapitalistisk utvikling, der kunne de demokratiske og nasjonale oppgavene som i en tidligere historisk epoke var assosiert med borgerskapet, i imperialismens epoke bare oppnås gjennom den uavhengige revolusjonære mobiliseringen av arbeiderklassen basert på et sosialistisk og internasjonalistisk perspektiv.

Frigjøringen av det palestinske folket og en slutt på imperialistkrigene som har drept og lemlestet millioner i Midtøsten, vil aldri oppnås gjennom imperialistformidlede «freds»-forhandlinger eller fantasien om en «to-statsløsning». Den eneste veien videre ligger i den uavhengige mobiliseringen og foreningen av arabiske, jødiske og iranske arbeidere i en felles kamp for en sosialistisk føderasjon i Midtøsten, som del av kampen for å få slutt på kapitalismen over hele verden.

Forfatteren anbefaler også:

Permanent Revolution and the National Question Today

[16. mai 1998]

Bill Van Auken