Tidligere Der Spiegel-journalist avslørte amerikanske regjeringsløgner om at Assange «ikke redigerte» og «utsatte liv for fare»

Av Laura Tiernan
18 September 2020

Den prisbelønnede gravejournalisten John Goetz vitnet for Assanges utleveringshøring på onsdag formiddag fra Berlin, og gjennomhullet den amerikanske regjeringens påstander om at Assange hadde unnlatt å redigere vekk navn fra amerikanske graderte dokumenter, hvilket satte livene til amerikanske myndighetsinformanter i fare.

Goetz, sjef for etterforskning for den tyske allmennkringkasteren NDR, var journalist i Der Spiegel da nyhetsmagasinet samarbeidet med WikiLeaks i 2010. Han reiste til London i juni samme år hvor han jobbet sammen med Assange og seniorjournalister fra Guardian og New York Times på det som senere ble kjent som Afghan War Diaries [De afghanske krigsloggene].

Goetz hadde tidligere jobbet med store historier for Der Spiegel som avslørte tyske krigsforbrytelser i Afghanistan. Disse inkluderte bombingen i Kunduz beordret av tyske militæroffiserer i september 2009, som resulterte i et stort antall sivile dødsfall. Historien mottok den prestisjetunge Nannen-prisen for gravejournalistikk.

John Goetz

Til tross for tidsbegrensningen på en-halv-time pålagt av distriktsdommer Vanessa Baraitser, tilbakeviste Goetz helhetlig den amerikanske tiltalen om at Assange publiserte «visse graderte dokumenter som inneholdt de uredigerte navnene på uskyldige mennesker, som risikerte deres sikkerhet og frihet for å gi informasjon til USA og landets allierte».

Hans ekspertvitnesbyrd for forsvaret slo fast at den eneste «skade på liv» kom fra de amerikanske krigsforbrytelsene som Assange og WikiLeaks prøvde å eksponere.

Mark Summers QC, for forsvaret, spurte Goetz om innholdet i De afghanske krigsloggene: «Var de uskadelige, irrelevante?»

«De var en fascinerende førstehånds øyenvitne-dagbok om hva som skjedde i Afghanistan under krigen, mens det skjedde,» svarte Goetz. «Jeg endte opp med å jobbe sammen med Nick Davies på en historie om Task Force 373, som var ei slags attentatgruppe som eksisterte i Afghanistan, og som så ble en cover-story for Der Spiegel

Task Force 373 var «noe parallelt med Operation Phoenix som eksisterte i Vietnamkrigen, et team som dro ut og gjennomførte attentater ... I dokumentene kunne du følge deres aktiviteter. Det hadde ikke vært kjent, og det var derfor det var en stor story den gangen.»

En vitneforklaring nummer to innlevert av Goetz var relatert til situasjonen om den tyske statsborgeren Khalid el-Masri, som var en historie Goetz hadde undersøkt i 2005 og 2006 om CIA-kidnapping, rendition [utenomjuridisk bortføring], sodomi og tortur. «På det tidspunktet trodde de færreste at det var sant,» forklarte Goetz.

Goetz sporet senere opp El-Masris CIA-kidnappere i USA. Etter at NDR kringkastet historien utstedte Münchens statsadvokat arrestordrer for hver av de 13 CIA-kidnapperene, men arrestordrene ble aldri oversendt til USA, der gjerningsmennene befant seg.

«Da jeg endelig så diplomatkablene [kommunikasjonsmeldinger til det amerikanske utenriksdepartementet], var en av de første tingene jeg tastet inn ‘Khalid el-Masri’, og jeg var fascinert av å se presset USA hadde lagt på den tyske regjeringen for ikke å utstede arrestordrene i USA,» mintes Goetz.

The Old Bailey where Assange is being tried

Goetzs vitnesbyrd etablerte den «ekstreme» innsatsen Assange la for dagen for å beskytte dokumenter og redigere vekk navn.

Goetz mintes sin egen tid i Guardians «bunker», og sa: «Jeg husker at jeg var veldig irritert og frustrert over de konstante, uendelige påminnelsene fra Assange om at vi måtte være trygge. At vi trengte å kryptere ting, bruke krypterte chat-utvekslinger, og det var første gang i mitt liv jeg noen gang hadde sett eller brukt eller rørt en kryptotelefon. Mengden forholdsregler rundt materialets sikkerhet var enorm.»

Goetz innrømmet at han hadde funnet Assanges fokus på datasikkerhet «paranoid og vanvittig, men senere ble det standard journalistisk praksis». Han mintes å ha intervjuet Assange på Guardians restaurant i underetasjen i 2010, og at Assange forklarte at WikiLeaks skademinimiseringsprosess «var designet for å beskytte uskyldige».

Mediepartnernes egne innsatser for «skademinimering» hadde involvert det å kontakte Det hvite hus: «Det New York Times-teamet vi jobbet med som var basert i Washington, de hadde kontaktene, de visste hvordan de kunne nå Det hvite hus, og de sendte en delegasjon til Det hvite hus for å diskutere deres bekymringer for publiseringen.»

Rett etter møtet i Det hvite hus videreformidlet Times-redaktør Erick Schmitt en anmodning om redigeringer, og WikiLeaks bekreftet at de ville redigere 15 000 dokumenter av De afghanske krigsloggene. WikiLeaks sa at de ville være åpne for å motta «teknisk assistanse» fra International Security Assistance Force i Afghanistan for redigeringen av navn, mintes Goetz.

Goetz berettet at for dokumentsamlingen Iraq War Logs hadde WikiLeaks «overskutt» redigeringsprosessen og publiserte færre dokumenter enn det som allerede var utgitt av det amerikanske forsvarsdepartementet, under FOIA-reguleringen [informasjonsfrihetsloven].

WikiLeaks’ kontrollering og redigeringsprosess for bekjentgjøringen av amerikanske diplomatkabler var enda strengere. De skulle rulles ut i løpet av et helt år, på en land-for-land-basis, med ei utvidet gruppe lokale mediepartnere. I mellomtiden hadde Assanges innledende mediepartnere en konferansesamtale med det amerikanske utenriksdepartementets embetsfunksjonærer som refererte dokumentnumre til journalistene og «pekte ut tingene som var sensitive».

Da tidsfristen på 30 minutter for forsvaret var over henviste Summers til avsnitt 30-31 i Goetz' skriftlige innmeldte bevismateriale, som refererte til rollen Guardian-journalistene Luke Harding og David Leigh hadde i publiseringen av et «kodeord» opprettet av WikiLeaks for å beskytte uredigerte diplomatkabler: «Er du i stand til å forklare prosessen hvordan utenriksdepartementets diplomatkabler som ikke ble redigert, kom ut i det offentlige, dersom noen ville spørre deg?»

«Ja,» svarte Goetz og forklarte senere under kryssavhør av aktoratet at de eneste uredigerte dokumentene som ble publisert av WikiLeaks, var de som allerede var allment tilgjengelige via nettstedet Cryptome, takket være Guardians egne journalister.

James Lewis QC henviste på vegne av den amerikanske regjering til en samling av 133 000 diplomatmeldinger [kabler] utgitt av WikiLeaks i august 2011, før Cryptome-utgivelsen. Men Goetz forklarte at disse ikke var graderte. Forøvrig, som Summers etablerte i sin re-eksaminering av Goetz, var hovedkilden for påstander om at Assange hadde satt amerikanske informanters liv i fare en artikkel av LA Times-journalisten Ken Dilanian, som senere ble sparket for på forhånd å ha delt beretninger med CIA.

Aktor Lewis’ kryssutspørring av Goetz skrubbet ved flere anledninger. Han blandet sammen datoer og syntes på et tidspunkt for å forveksle De afghanske krigsloggene med de amerikanske diplomatkablene. Lewis forsøkte senere å blokkere lesningen for bevisdokumentering, i sammendragsform, et vitnesbyrd fra Khalid El-Masri, og hevdet at det eneste motivet var å fordømme hans klient, den amerikanske regjeringen.

Høringen fortsatte i går, torsdag.