Hellas kjøper franske våpen for milliarder, i krigsduellering med Tyrkia

Av Alex Lantier
15 September 2020

Den konservative greske statsministeren Kyriakos Mitsotakis kunngjorde lørdag kjøp av franske våpen for milliarder av euro, og en stor økning i størrelsen av det greske militæret. Denne massive økningen av militærutlegg, av et land EU har filleristet med milliarder av euro i drakoniske nedskjæringer av sosialutleggene det siste tiåret, markerer en vesentlig opptrapping av Hellas’ pågående militærduellering med Tyrkia.

Mitsotakis indikerte at Hellas skal kjøpe 18 Rafale-jagerfly, fire franske marinefregatter med marinehelikoptre, og en stor forsyning av antitanksvåpen, torpedoer og missiler. Landet vil også forespørre franske foretak om å oppgradere fire greske fregatter allerede i operasjonell tjeneste. Til slutt sa Mitsotakis at 15 000 flere soldater skal rekrutteres til de greske væpnede styrker.

«Tiden har kommet for å forsterke våre væpnede styrker. … Dette er et viktig program som vil danne et nasjonalt skjold,» erklærte Mitsotakis i en tale i Thessaloniki.

Våpenhandelen kommer etter måneder med eskalerende trusler utvekslet mellom Hellas og Tyrkia, og én direkte kollisjon i forrige måned mellom et gresk og et tyrkisk krigsskip i det østlige Middelhavet, der Aten og Ankara gjør konkurrerende krav på territorialfarvann og oljerik havbunn i regionen. I denne striden har Paris støttet Aten aggressivt, og sendt flere krigsskip og jagerfly til det østlige Middelhavet, for å oppveie Tyrkias tallmessige overlegenhet over Hellas.

Paris søker også å undergrave Tyrkias posisjon i Afrika og spesielt i Libya, der den franske presidenten Emmanuel Macron støtter krigsherren Khalifa Haftar og hans Libyske nasjonalarmé (LNA) og den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdoğan støtter GNA-regjeringen for nasjonal overenskomst [Government of National Accord]. Haftars LNA og motparten GNA leder for tiden de to hovedfraksjonene i den ti-år-lange borgerkrigen i Libya, utløst av NATOs 2011-krig mot landet.

Sist torsdag møtte Macron andre sør-europeiske statsledere i byen Ajaccio på Korsika for et såkalt Med7-toppmøte (med Italia, Spania, Portugal, Hellas, Malta og Kypros). Foruten å diskutere Covid-19-pandemien, som har foranlediget de sør-europeiske statene til å søke ny EU-redningsfinansiering, forpliktet de seg til å fornye Frankrikes planer om en Middelhavs-union, som Berlin la ned veto mot for et tiår siden. De utstedte også felles kritikk av Tyrkias maritime krav i farvann som også hevdes av Hellas eller Kypros.

Med7-statene vedtok en uttalelse om å «fornye det sørlige partnerskapet mellom EU, unionens medlemsland og våre sørlige naboer. Vi avventer med interesse det regionale forum for Middelhavs-unionen den 27. november.» De forpliktet seg også til koordinering av politikken i Sahel [regionen sør for Sahara], der de tar sikte på å forhindre afrikanske flyktninger fra å nå Europa, og til å bistå Frankrikes pågående blodige krig i Mali.

I tillegg til «hylling» av EUs redningsaksjoner for banker og storselskaper, vedtatt for å berike finansaristokratiet under Covid-19-pandemien, kritiserte også Med7-statene Tyrkia. De uttalte: «Vi gjentar vår fulle støtte til Kypros og Hellas, under gjentatte trusler mot deres suverenitet og med aggressive tiltak fra Tyrkia.»

På en pressekonferanse under toppmøtet erklærte Macron at den tyrkiske regjeringen «i dag oppfører seg på en uakseptabel måte» og bør «avklare sine intensjoner». Han la til, at fra Med7-statenes ståsted «er Tyrkia ikke lenger en partner i Middelhavsregionen.»

Erdoğan repliserte på lørdag med å kritisere Frankrikes nykolonialistiske politikk i regionen. Han angrep verbalt den franske presidenten: «Macron, dette er ikke det siste problemet du vil ha med meg. Du kan ikke historie. Du kan ikke engang Frankrikes egen historie. Ikke tull med meg. Ikke tull med Tyrkia.» Med henvisning til Frankrikes blodige kolonikrig i Algerie fra 1954 til 1962, og til landets medvirkning til genocidet i Rwanda i 1994, der 800 000 mennesker ble drept, la Erdoğan til: «Du kan ikke belære oss om menneskeheten.»

Erdoğan instruerte Hellas om ikke å følge den franske politikken: «Ikke gå disse veiene. Dere vil bli etterlatt helt alene.» Han la til at Hellas måtte «demonstrere god nabo-oppførsel. Heldigvis tar vi egne beslutninger. Tyrkia kan by enhver kamp, om nødvendig.»

Alle disse uttalelsene peker på den presserende og voksende faren for krig, samtidig med et dypere sammenbrudd av NATO-alliansen, og tiltakende militære spenninger i det østlige Middelhavet.

Frankrikes bevæpning av Hellas og voksende spenninger med Tyrkia er resultat av tiår med krig på Balkan og i Midtøsten, siden den stalinistiske restaureringen av kapitalisme i Sovjetunionen i 1991. Den bitre kampen om tilgang til olje- og gassprofitter, og om handelsruter, utløst av NATO-krigene i Libya og Syria i 2011, høster nå eksplosive konsekvenser. Frankrike er i ferd med å samle en allianse som inkluderer Hellas, Kypros, Egypt og De forente arabiske emirater (UAE), for å isolere og true Tyrkia, landets angivelige NATO-«allierte».

Hva angår Erdoğan-regimet, som er diskreditert av sin drakoniske politikk for flokkimmunitet rettet mot arbeidere i Tyrkia, hevder det aggressivt oljekrav mens det inntar en populistisk positur for «antiimperialisme», i forsøk på å begrense voksende opposisjon på hjemmebane. Denne posituren er imidlertid hul og tom: Tyrkias GNA-proxy-styrker i Libya [stedfortredere] er selv det offisielt anerkjente produktet av NATOs ny-kolonialistiske 2011-krig i Libya, som Erdoğan til slutt selv støttet.

Fremfor alt, det faktum at Hellas vil bruke milliarder av euro på en betydelig økning av landets militærarsenal understreker at kostnadene ved disse reaksjonære krigstruslene skal bæres av arbeiderklassen. Mens EU siden 2008 har pålagt landet titalls milliarder av euro i innstrammingstiltak, og redusert realinntektsnivået gjennomsnittlig fra 30 til 40 prosent, forplikter Aten seg likevel til å fremskaffe milliarder til bruk på bevæpning, som ville bli anvendt i en fullskala regionalkrig.

Risikoen for en slik konflikt vokser raskt, midt under ei bølge av globale geopolitiske spenninger forbundet med Washingtons krigstrusler mot Kina og Covid-19-pandemien. Disse spenningene er veldig direkte forbundet med regionen, ettersom russiske krigsskip og fly opererer ut av Syria, som også har kystlinje i det østlige Middelhavet, ikke langt unna.

Én indikasjon på tilspissende stormaktspenninger i regionen var fredagens kunngjøring at kinesiske tropper skal delta i felles militærøvelser i Kaukasus, sammen med tropper fra Russland, Iran, Pakistan, Myanmar, Armenia, Aserbajdsjan og Pakistan. Manøvrene skal involvere 80 000 soldater i tillegg til stridsvogner og kampkjøretøy.

[Amerikansk utenriksminister] Pompeo mellomlandet lørdag på Kypros, på veg tilbake til Amerika fra Qatar, hvor han hadde deltatt i samtaler med Taliban om Afghanistan, og hadde et møte med Republikken Kypros’ president Nicos Anastasiades. I tillegg til å bemerket at «det finner sted avgjørende utviklingstrekk i det østlige Middelhavet» sa han: «Vi forblir dypt bekymret over Tyrkias pågående leteoperasjoner etter naturressurser i områder som Hellas og Kypros hevder jurisdiksjon over i det østlige Middelhavet.»

I en indikasjon om at Washington og Paris nå følger forskjellige og motstridende politikk i regionen, oppfordret Pompeo til de-eskalering av spenninger innen NATO-alliansen: «Økte militære spenninger hjelper ingen andre enn motstandere som ønsker å se splittelse av transatlantisk enhet.»

Dette var imidlertid ikke en appell for en fredspolitikk. Pompeo fortsatte med et forlangende om at Kypros måtte kutte sine mangeårige relasjoner med Russland, samtidig med den vedvarende duelleringen mellom amerikanske og russiske tropper i det nærliggende Syria. Han sa til Anastasiades: «Vi vet at alle de russiske militærfartøyene som legger til i kypriotiske havner ikke utfører humanitære oppdrag i Syria, og vi ber Kypros og presidenten ta våre bekymringer i betraktning.»

Det eskalerende kaoset og splittelsen mellom de vesentlige regional- og verdensmaktene understreker at det haster med å forene arbeidere internasjonalt i en sosialistisk antikrig-bevegelse.

Forfatteren anbefaler også:

Nei til en gresk-tyrkisk krig i det østlige Middelhavet!

[14. september 2020]