Komplottet mot Amerika og hele verden: Hvordan den amerikanske regjeringen og mediene undertrykte sannheten om Covid-19-pandemien

11 September 2020

På onsdag slapp Washington Post-seniorreporter og etablissement-insider Bob Woodward opptak av telefonsamtaler med USAs president Donald Trump, som gjorde det klart at Det hvite hus, til tross for de offentlige innsatsene for å nedtone trusselen fra Covid-19, i januar var fullstendig inneforstått med den massiv faren den dødelig nye sykdommen utgjorde.

Opptakene fastslår at Trump-administrasjonen løy for offentligheten om trusselen mens den bevisst implementerte en politikk som har ført til mer enn 200 000 personers død.

Under den kritiske perioden fra januar til mars, da betimelige tiltak, tilsvarende de som ble implementert i Kina, ville ha reddet hundretusener av liv i USA og internasjonalt, traff Det hvite hus en kaldblodig beslutning om å lyve for offentligheten, i en uforlignelig forbrytelse.

Dette var et komplott mot Amerikas og verdens befolkning.

Den 7. februar sa Trump til Woodward at han nettopp hadde hatt en samtale med Kinas president Xi Xinping, som hadde besørget den amerikanske presidenten en klar og entydig evaluering av farene pandemien utgjorde. «Dette er dødelige ting,» sa Trump. «Det er også mer dødelig enn ... til-og-med de hardeste influensaer ... dette er fem prosent [dødsrate for tilfeller], versus én prosent, og mindre enn én prosent.»

Disse ordene var i flagrant kontradiksjon til uttalelsene Trump kom med offentlig de neste ukene og månedene, der han likestilte pandemien med sesonginfluensaen, lovet at den ville «forsvinne», og hevdet at antallet tilfeller «falt».

Der han omgikk den antivitenskapelige demagogien i sine offentlige uttalelser, demonstrerte Trump i sin diskusjon med Woodward en klar og presis forståelse av spredningen av sykdommen. «Det går gjennom lufta, Bob. Dét er alltid tøffere enn berøringen,» sa Trump, en vurdering helt i tråd med nåværende vitenskapelige konsensus.

Ifølge Woodwards beretning ble Trump den 28. januar fortalt av Robert C. O’Brien, hans nasjonale sikkerhetsrådgiver: «Dette vil være den største nasjonale sikkerhetstrusselen du står overfor i ditt presidentskap. ... Dette kommer til å være det tøffeste du møter.»

Woodward innehar en unik posisjon i amerikansk journalistikk, etter å ha vært assosiert med eksponeringen av Watergate-konspirasjonen som førte til president Richard Nixons riksrettstiltale [‘impeachment’] og senere fratreden i 1974. Siden den gang har Woodward bygd seg en karriere ved bruk av sin tilnærmet ubegrensede tilgang til å publisere innside-beretninger om Det hvite hus under flere administrasjoner. Trumps opptak ble gjort som del av intervjuer gjennomført for utgivelsen av Woodwards nye bok om Trumps Hvite hus.

Det faktum at Woodward, som bygde sin karriere på å publisere resultatene av Washington Posts Watergate-etterforskning dag for dag mens det utspilte seg, tilbakeholdt informasjon som kunne ha reddet titusenvis av liv, gjør ham i alle henseender til medvirkende til forbrytelsen begått av Det hvite hus.

Når Woodward nå har sluppet disse opptakene, etter å ha holdt dem skjult i seks måneder, er det fordi krisen over det kommende valget har forverret splittelsene som eksisterer innen staten. Men ved å velge å frigjøre denne informasjonen har Trumps fraksjonsmotstandere implisert seg som medskyldige i en massiv tildekning.

Trump og hans kabinett kan ikke ha vært de eneste som mottok etterretningsopplysninger om pandemien. Det er velkjent at høytstående senatorer og kongressmedlemmer regelmessig får orienteringer fra de amerikanske etterretningsagenturene, og tidligere presidenter fortsetter å ha tilgang til etterretningsinformasjon. Disse orienteringene, gjennom de «anonyme kildene» så ofte referert av New York Times og Washington Post, må ha vært kjent for redaktørene for de ledende amerikanske avisene.

Dessuten er det utenkelig at Woodward, med opptak i sin besittelse som ville ha betydd liv eller død for titusenvis av mennesker, ikke skal ha diskutert dem med sine kolleger i Post og andre store nyhetsorganer.

Med andre ord, Trump var ikke den eneste part i denne konspirasjonen. Opptakene utgjør direkte bevis for at mediene var inneforstått med farene, men nektet å varsle det amerikanske folket.

Spørsmålene som var fundamentale for Watergate-skandalen, «Hva visste presidenten, og når visste han det?», har blitt utvidet til «Hva visste regjeringen, Kongressen og mediene, og når visste de det?»

I en påfølgende telefonsamtale den 19. mars forklarte Trump til Woodward hvorfor han søkte å nedtone sykdommens fare. «Jeg ville alltid spille den ned. ... Jeg liker fortsatt å spille den ned, fordi jeg ikke vil skape panikk.»

Hvilken «panikk» snakket Trump om? Han var først og fremst opptatt av å kontrollere et børsnedsalg før redningspakka for Wall Street var forberedt. Dessuten, med arbeidere i fabrikker stadig mer urolige over spredningen av sykdommen, var han redd for masseaksjoner fra arbeiderklassen, at de skulle legge ned arbeidet, som aksjonene som til slutt førte til at de amerikanske bilfabrikkanleggene ble nedstengt i mars.

I stedet for å varsle offentligheten om hva de visste i januar satte regjeringen i gang med forberedelser for et utbrudd av pandemien, ikke gjennom tiltak for å bekjempe sykdommen, men gjennom den største redningspakka for storselskaper i verdenshistorien, som ble forberedt i stillhet, uten allmennhetens medvitende.

Da det ble klart at nedstengninger var uunngåelige og markedene i mars gikk ut i fritt fall, var regjeringen klar med en redningsplanke for $ 6 billioner, vedtatt på rekordtid. Deretter, med redningen sikret, startet de kampanjen for å gjete millioner av arbeidere inn i fabrikkene, og barn inn på skolene.

Opptakene av Trumps samtaler med Woodward er en slående bekreftelse på Socialist Equality Partys evaluering, som forklarte [engelsk tekst] i en uttalelse publisert den 1. august at den amerikanske regjeringen gjorde en bevisst innsats for å undertrykke informasjon om pandemien:

Åpenbart forsto USAs regjering og dens etterretningsinnsamlende agenturer de første dagene av 2020 – og med stor sannsynlighet i andre halvdel av desember – at verden sto helt på randen av en helsekatastrofe.

Vi skrev, med referanse til perioden mellom desember og mars:

Trump-administrasjonen og kongressledere fra begge kapitalistpartiene – som handlet på instruksjonene fra selskaps-finanseliten – tok de sosialt katastrofale avgjørelsene som prioriterte redningen av bankene, storselskaper og mektige Wall Street-investorer, over det å forhindre spredning av pandemien og redde liv.

Uttalelsen fortsatte,

Til tross for den ekstreme helsefaren spredningen av pandemien utgjorde var styringsklassen praktisk talt utelukkende konsentrert om den økonomiske innvirkningen av en pandemi, det vil si hvordan sykdommen ville påvirke aksjemarkedet og den personlige velstanden til de rikeste i én-til-fem prosenten av samfunnet. Det kapitalistiske oligarkiet fryktet først og fremst at entydig offentlig erkjennelse av faren ville føre til en økonomisk panikk, og forårsake at markedene «vaklet og kanskje stupte».

Dersom Trumps uttalelser hadde blitt offentliggjort tidligere, kunne det ha reddet titusener eller hundretusener av liv. Medisinske eksperter, inkludert de innen Trump-administrasjonen selv, har klandret den massive gjenoppblomstringen av pandemien i USA på de bare delvis gjennomførte nedstengningene og deres premature heving. Utgivelsen av disse opptakene tidligere kunne ha bidratt til offentlige forlangende om større nedstengninger, og ha reddet utallige liv.

Hvorfor ventet da Woodward med å offentliggjøre opptakene til nedstengningene ble hevet i hver en delstat, til at arbeidere var gjetet tilbake til arbeidsplassene og skolene gjenåpnet?

Forklaringen Woodward selv kom med, at han ønsket å «sjekke ut» historien, kan ikke tas på alvor. Han hadde opptak av presidenten som vedgikk å ha bedratt offentligheten. Det var ingenting å «sjekke ut».

Det er et annet svar: Det at Woodward ønsket å tjene mer penger, mens han lot titusenvis av mennesker dø ved å slippe opptakene nærmere utgivelsesdatoen for boka si. Men denne merkantile rasjonaliseringen kan ikke forklare tildekkingen. Nei, timingen for Woodwards avsløringer var et statspolitikk-anliggende. Woodward har i tiår vært en søyle i medie-etablissementet, og hans rapportering er avhengig av et nettverk av tilgang og innflytelse. Hans åpenbaringer diskuteres, godkjennes og planlegges.

Med så mange som 5 000 mennesker som døde hver dag i mars er det utenkelig at han holdt opptakene som en hemmelighet for seg selv. Han ville i det minste ha diskutert dem med andre i Washington Post, og åpenbaringene var sannsynligvis kjent høyt oppe i New York Times-redaksjonen, og blant rangerte medlemmer av Det demokratiske partiet.

Hvorfor skulle ikke disse figurene ha oppmuntret Woodward til å publisere opptakene tidligere? Dersom Demokratene, som deres presidentkandidat Joe Biden nå hevder, hadde forlangt en kraftig folkehelse-respons på pandemien, ville ikke åpenbaringene da ha styrket deres hånd i kampen for å demme inn, og få kontroll over sykdommen?

Sannheten er, at opptakene ikke ble sluppet er fordi Demokratene ikke ønsket at de skulle bekjentgjøres. Retorikk til side, Demokratene har forfulgt en respons til pandemien som stort sett ikke er til å skille fra Trumps.

Mens Trump aktivt benektet pandemiens fare holdt Demokratene seg ganske enkelt tause. I en hel måned, fra 29. januar til 29. februar, da pandemien fikk tak i USA, publiserte ikke New York Times en eneste lederartikkel om emnet. Demokrat-senatoren Dianne Feinstein solgte den 24. januar aksjer, etter en orientering i Senatets etterretningskomité, for mellom $ 1,5 millioner og $ 6 millioner, før markedskrasjet, men varslet ikke offentligheten om faren.

Under betingelser der New York Times-redaktørene, med deres «anonyme kilder», sannsynligvis kjente innholdet av etterretningsbriefingene levert Det hvite hus og Senatet, og i tillegg, med stor sannsynlighet, også eksistensen av Woodwards opptak, tillot de skribenter som Thomas Friedman offentlig å forfekte en politisk retningslinje for å la pandemiens gå sin gang på basis av «flokkimmunitet».

Post og Times erklærte at amerikanerne var «slitne» og «trøtte» av nedstengningene, til tross meningsmålinger som viste det motsatte, og promoterte ytrehøyredemonstrasjoner, noen der hakekors ble åpent fremvist, som legitime uttrykk for befolkningens ønske om å avslutte nedstengningene.

Da Det hvite hus erklærte at det ville være opp til guvernørene å bestemme når delstater skulle åpne opp igjen, hevet hver delstat i unionen deres nedstengninger, med noen Demokrat-styrte delstater som ikke en gang ventet på nedgangen av antall tilfeller som var påkrevd etter CDCs retningslinjer for gjenåpning.

Demokratene, akkurat som Trump, taler for en styringsklasse som har vært fullstendig likegyldig for tap av liv forårsaket av pandemien, og har utelukkende brydd seg om innvirkningen på de superrikes aksjeporteføljer.

Er det da en tilfeldighet at Woodwards arbeidsgiver, Amazon-sjef Jeff Bezos, som eier Washington Post, har sett sin formue nesten doble det siste året, og har blitt det første mennesket med en nettoformue på over $ 200 milliarder?

At Woodwards opptak har kommet ut nå er på grunn av konflikten som har brutt ut innen styringsklassen over valget. Men uansett motiveringene til Trumps fraksjonsmotstandere, opptakene impliserer dem i kriminalitet ikke mindre enn Trump.

Ingenting regjeringen og hovedmediene sier står til troende. Når de kunne gjemme disse opptakene, da kan de lyve om hva som helst. Det presserende spørsmålet som nå må reises er: Hva mer holdes skjult for det amerikanske folk? Utvilsomt er mediene og staten nå i besittelse av informasjon som, om den ble gjort tilgjengelig for offentligheten, umiddelbart ville stanse gjenåpningen av skoler og arbeidsplasser.

Mens Post og Times jobbet for å tildekke konspirasjonen som utspilte seg i år, søkte World Socialist Web Site å eksponere den. Det er ingen overraskelse at kampanjen for å nedtone pandemien fant sted samtidig som bestrebelsen for å sensurere WSWS har blitt intensivert.

Det som sakte rakner er en konspirasjon, orkestrert på de høyeste nivå av staten og kapitalistoligarkiet, om å ofre menneskeliv for profitt. Trump, med alle hans løgner og kriminalitet, utførte denne klassepolitikken.

Trump er medskyldig i 200 000 menneskers død. Men det er også hans medsammensvorne i mediene og det politisk etablissementet. Dødsfallene for pandemien er en sosial forbrytelse, som hele den kapitalistiske orden er ansvarlig for.

Bryan Dyne og Andre Damon