Assanges utlevingshøring: WikiLeaks avslørte amerikanske drone-drap, tortur og overlevering, forteller Guantanamo Bay-advokat

Av Laura Tiernan og Thomas Scripps
10 September 2020

På tirsdag, den andre dagen av den på nytt startede utleveringsprosessen USA mot Assange, hørte retten hvordan WikiLeaks-avsløringer bidro til løslatelsen av ofre for tortur og hemmelig utlevering rundt om i verden, avslørte «drapslister» og bidro til å få avsluttet et amerikansk program for drone-attentat, som var initiert av Obama-administrasjonen.

Clive Stafford Smith, en borgerrettighetsadvokat i USA og medstifter av den London-baserte veldedighetsorganisasjon Reprieve, fortalte retten at hans arbeid der han har representert dusinvis av fanger fengslet i Guantanamo Bay på Cuba, hadde gjort ham kjent med WikiLeaks’ publiseringer.

Klassifiserte diplomatkabler [kommunikasjonsmeldinger fra utestasjoner (ambassader og konsulater) til det amerikanske utenriksdepartementet] frigitt av WikiLeaks hadde inkludert bevismateriale for et amerikansk program for drone-attentater i Pakistan, som der i landet førte til en høyesterettssak som fastslo at de var en forbrytelse i henhold til internasjonal lov.

«Ville den rettssaken vært mulig uten bevismaterialet avslørt av WikiLeaks?» spurte Mark Summers QC, som opptrådte for forsvaret.

«Det ville ha vært veldig, veldig vanskelig å finne noen av de bekjentgjorte opplysningene,» svarte Smith. «Og spesielt uttalelsene fra landets dengang statsminister [Yousaf Raza] Gillani, som var veldig kraftfulle for avsløringen av det som dessverre var den regjeringens veldig hyklerske holdning.»

Diplomatkabler publisert av WikiLeaks avslørte Gillanis private støtte til det amerikanske programmet for drone-attentater, der Pakistans tidligere statsminister fortalte den amerikanske ambassadøren Anne Patterson: «Jeg bryr meg ikke om de gjør det, så lenge de får tatt de rette personene. Vi vil protestere i nasjonalforsamlingen, og så ignorere det.»

WikiLeaks hadde også avslørt amerikanske forsøk på å blokkere etterforskning av utleveringer og tortur, bekreftet Smith.

Smith diskuterte et amerikansk attentatprogram i Syria, med ei «drapsliste» på 669 navn. Lista, publisert av WikiLeaks, viste hvordan USA hadde blinket ut den amerikanske journalisten Bilal Abdul Kareem og Al Jazeras Ahmad Zaidan som mål.

Smith sa at lista avslørte «en imperialistisk holdning til attentat».

Våpen anvendt for å myrde utvalgte amerikanske mål «ble oppkalt etter pornostjerner, og [drapslistene] avslørte navn åpenbart fra amerikanske allierte, identifiserbare som fra Storbritannia eller Australia.»

Smith forklarte hvordan WikiLeaks-dokumenter hadde hjulpet til å få løslatt påståtte «fiendtlige stridende» illegalt fengslet i Guantanamo Bay, basert på tilståelser hentet frem av tortur. «Til tross for hva vi alle vet om Mellom-Amerika på 1970-tallet, ville jeg aldri ha trodd at min regjering skulle gjøre det den gjorde. Vi snakker her om kriminelle handlinger, tortur, kidnapping, overleveringer, fastholding av mennesker uten noen rettsprosess, og mord.»

Summers QC spurte Smith: «Utvidet avhør ... og hemmelige fengsler. Er dét den slags ting vi snakker om?»

Smith svarte: «Jeg har hatt et prosjekt der jeg har sammenlignet metodene min regjering anvender på mine klienter, med hva disse metodene ble kalt av Den spanske inkvisisjonen, og det beste eksemplet på dette er strappado – noe jeg tror Donald Rumsfeld sa var ‘no big deal’ [ikke rare greiene] – som er å bli hengt opp etter håndleddene med skuldrene som gradvis strekkes ut av ledd.»

WikiLeaks-publikasjoner hadde også blitt brukt i Chekkouri-saken, som avslørte britisk involvering i den hemmelige overleveringen og torturen av Binyam Mohamed. Avhørere hadde tatt et barberblad til hans kjønnsorganer før de overførte ham til et «Mørkt Fengsel» i Kabul hvor han ble torturert igjen.

Advokaten James Lewis QC, som representerer de amerikanske myndighetene, responderte i sitt kryssforhør på Smiths uttalelser om WikiLeaks’ publikasjoner som av offentlig interesse: «Dere må være klar over at eksempelvis i Storbritannia, i den offisielle hemmeligholdsloven av 1989 [Official Secrets Act], er det ikke noe forsvar for offentliggjøring i allmennhetens interesse.»

Lewis gjorde så klart hva målet var med den reviderte overordnede tiltalen, som det amerikanske justisdepartementet innmeldte i tolvte time, og som dannet grunnlaget for Assanges fornyede arrestering på mandag.

I et Through the Looking Glass-øyeblikk sa Lewis til Smith: «Ville det overraske deg å få vite at det ikke er noen anklager mot Mr Assange, eller noen andre, for å ha publisert de [diplomat-] kablene du nevnte i din uttalelse?» [O. anm.: ref. til Lewis Carrols 1871-roman Through the Looking Glass, and What Alice found there; bak speilet er en verden der alt er motsatt av virkeligheten]

Aktoratets Lewis hevdet: «Det eneste han blir siktet for er relatert til der folks [ikke-redigerte] navn har blitt gjort tilgjengelige i det offentlige rom, hvilket setter deres liv i fare.»

En kafkaesk utveksling fulgte, der Lewis avviste at WikiLeaks’ avsløringer av tortur, overleveringer og drone-drap hadde noen tilknytning til den amerikanske tiltalen av Assange. På dette tidspunktet intervenerte Assange. Ifølge de som var inne i retten, ble han hørt si: «Dette er tull og tøys», med [dommer] Baraitser som umiddelbart advarte om at ethvert ytterligere avbrudd ville se Assange utelukket fra hans egen høring.

Etter en kort utsettelse returnerte Lewis, der han resirkulerte de lurvede løgnene fra amerikanske etterretningsagenturer og deres medieklakører om at Assange autoriserte «dumpingen» av ikke-redigerte dokumenter.

Med henvisning til Guardian-journalisten David Leighs injurierende bok, WikiLeaks: Inside Julian Assanges War on Secrecy (medforfatter av Luke Harding), hevdet Lewis at WikiLeaks bevisst hadde satt amerikanske informanters liv i fare. Faktisk var det Assange som førte tilsyn med redigeringen av tusenvis av graderte dokumenter, og Guardians journalister som med viten og vilje publiserte et passord som førte til utgivelsen av ikke-slettede navn.

[Forsvarets advokat] Mark Summers avviste [aktoratets] Lewis’ påstand om at Assange ble siktet utelukkende basert på den påståtte utgivelsen av navn. Han siterte ordrett fra Punkt 1 i det nåværende tiltaledokumentet, som refererer til «sammensvergelse for å avsløre nasjonal forsvarsinformasjon», deriblant «fastholdtes vurderingsreferater [‘detainees assessment briefs’], relatert til fanger som ble holdt i Guantanamo Bay; USAs utenriksdepartements [diplomat-] kabler; og regeldokumenter for [militært] engasjement [‘rules of engagement’] i Irak» og sammensvergelse for å «bevisst formidling av dokumenter relatert til nasjonalt forsvar».

Summers fortalte Smith: «Det har blitt foreslått for deg at de eneste [diplomat-] kablene som er gjenstand for rettsforfølgelse er de som inneholdt navn. Er det din beretning om opplesingen?» Smith svarte: «Nei det er det ikke.»

Det amerikanske aktoratet forsøker å benekte det sentrale påtrykket i deres ti-år-lange forfølgelse av Assange. Fullstendig inneforstått med at WikiLeaks’ modige eksponering av amerikanske krigsforbrytelser nyter folkelig massestøtte – og med at saken mot Assange blir avslørt som en pseudojuridisk travesti – prøver USA å forflytte begrunnelsen for deres utleveringsanmodning. Den reviderte, overordnede tiltalen tar sikte på å motvirke et av forsvarets sentrale argumenter: Det at anklagene mot Assange er «politiske», og derfor er til hinder for hans utlevering.

Under ettermiddagssesjonen fortsatte professor Mark Feldstein sitt vitnesbyrd som sakkyndig, som ble avbrudt sent på mandag på grunn av tekniske problemer. Feldstein, professor i kringkastingsjournalistikk ved University of Maryland med 20 års erfaring som en gravereporter, sa at Assanges rettsforfølgelse var politisk motivert, og del av president Donald Trumps «kampanje mot pressen».

Forsvarets advokat Edward Fitzgerald QC oppsummerte Feldsteins poenger, der han påpekte anklagenes hittil usette karakter og tiltaledokumentets vidtrekkende karakter (i Feldsteins formulering «for å speile hva det journalister faktisk gjør») og Trumps velkjente utfall mot pressen. Fitzgerald sa at Obama-administrasjonen ikke hadde anlagt slike anklager mot Assange.

Påtalemyndigheten besvarte dette siste punktet ved å påpeke at en storjury [‘Grand Jury’] mot Assange hadde blitt opprettet av Obama, og at det ikke var noen indikasjon for at etterforskningen var avsluttet. Feldstein sa seg enig i at «Obama-administrasjonen var veldig ivrig etter å innmelde anklager mot Assange, og de gjennomførte en veldig aggressiv etterforskning». Hvilket i alle sammenhenger taler for det punkt at Assange blir søkt av politiske årsaker – motiveringer som er felles for hele den amerikanske styringsklassen. Det var Joe Biden, Det demokratiske partiets nåværende presidentkandidat, som stemplet WikiLeaks-utgiveren og journalisten som en «high-tech terrorist».

Under kryssforhør argumenterte aktoratet også for at det såkalte «New York Times-problemet» – en tiltale av Assange ville fordre straffeforfølgelse av Times, som en kort periode samarbeidet med WikiLeaks for publiseringen av graderte dokumenter – ikke eksisterer, siden Times ikke «konspirerte» med Chelsea Manning om å få tilgang til gradert informasjon, men bare passivt «mottok» dem.

Summers kontret med at den påståtte «konspirasjonen» utgjorde å bistå Manning, Assanges kilde, med å beskytte hennes identitet og oppmuntre henne til å videreformidle informasjon, hvilket Feldstein avla vidnesbyrd om å være en journalists «moralske forpliktelse» og «en ting alle journalister gjør». Det er imidlertid såvisst sant at New York Times’ lydhøre statsstenografi, i likhet med Guardians, overhodet ikke utsetter seg for noen risiko for å falle i den amerikanske regjeringens misaktelse, i dens bestrebelser for å kriminalisere prinsippfast gravejournalistikk.

Høringen var satt til å fortsette onsdag.