Tilfellet Alexei Navanyj og imperialistintervensjon i russisk politikk

Av Clara Weiss
4 September 2020

Den russiske opposisjonspolitikeren Alexei Navalnyj, som ble alvorlig syk og falt i koma den 20. august, behandles fortsatt på den tyske universitetsklinikken Charité. Mens omstendighetene rundt hans sykdom og mistanken om forgiftning fremdeles er under etterforskning, har hans tilfelle blitt et fokuspunkt for imperialistmaktenes intervensjon i russisk politikk, og særlig Tysklands.

Navalnyj ble syk midt under en eskalerende krise i Hviterussland, et lite land som grenser til Russland i vest, og den eneste gjenværende «bufferen» mellom Russland og NATO-innordnede land i Baltikum, Polen og Ukraina. Krisen i Hviterussland har i betydelig grad eskalert spenningene innen de russiske elitene og statsapparatet, både på grunn av den høynede konflikten med NATO og av fremveksten av massestreiker i arbeiderklassen.

Alexei Navanyj

Timingen av Navalnyjs sykdom, hvem nå enn og hva nå enn kan være bak, antyder sterkt at det var en politisk operasjon. Det er på ingen måte utelukket at et eller annet av imperialistmaktenes agenturer er ansvarlig. Uansett hva det nå kunne være, så er det klart at disse maktene er fast bestemte på å bruke saken for ytterligere å maksimere presset på Kreml og eskalere antiRussland-kampanjen.

Hvorfor bryr imperialistmaktene seg om Navalnyj?

Ett av de mest slående trekkene ved mediekampanjen om Navalnyj er at ikke ei eneste avis kritisk har undersøkt, eller engang ærlig har diskutert hans politikk. Leserne forventes å akseptere pålydende, dvs. at ingen bortsett fra Putin, kunne ha noen interesse av å forgifte Navalnyj, og at Navalnyj representerer en slags prinsipiell, demokratisk opposisjon mot Putin-regimet.

Presentasjonen av Navalnyj som lederen for en slags demokratisk folkelig bevegelse er en bevisst svindel.

Navalnyj er ikke en populær leder, men en skapning av imperialismen og en representant for noen av de mest høyreorienterte elementene innen det russiske oligarkiet. Selv om hans popularitet har vokst noe de siste månedene, midt under Kremls katastrofale håndtering av koronaviruspandemien, ble Navalnyj i en Levada-meningsmåling fra slutten av juli navngitt av kun to prosent av befolkningen som den politikeren de stolte mest på.

I over et tiår har Navalnyj og hans team blitt preparert og systematisk trent av amerikansk imperialismes agenturer. Både Navalnyj og hans stabssjef Leonid Volkov har deltatt på Yale-eliteuniversitetets World Fellowship-program i USA, i henholdsvis 2010 og 2019. Programmet har trent ledende figurer av imperialiststøttede «fargevolusjoner» i det tidligere Sovjetunionen, deriblant Ukrainas Oransje-revolusjon i 2004 og Maidan 2013/2014.

Navalnyj har lenge stått frem fra andre personer i Russlands «liberale opposisjon» gjennom sin beredskap til å integrere det ytterste høyre inn i antiPutin-opposisjonen. Han var tidligere medlem av organisasjonsrådet for Den russiske mars, en årlig begivenhet organisert av landets fascister og høyre-ekstreme krefter. Pro-USA partiet Yabloko sparket ham ut i 2007 på grunn av hans sympatier for det ytre høyre.

Han har fordømt folk fra Kaukasus som «kakerlakker», og har uttalt om innvandrere: «Alt [sic!] som bryr og plager oss, må nennsomt fjernes gjennom deportering.» Under Den russiske mars i 2011 agiterte han for et fascistpublikum på en tynt tilslørt antisemittisk maner mot oligarker, og ble sett i en vennlig samtale med Dmitrij Diomusjkin, en notorisk nynazist og Marsj-arrangør. Med andre ord, hadde Navalnyj opererte i kontekst av amerikansk eller tysk politikk, ville hans posisjoner brakt ham på linje med de til Donald Trump eller det nyfascistiske partiet Alternative für Deutschland (AfD).

Mens Navalnyj har avstått fra å delta i disse marsjene de siste årene, har han aldri unnskyldt sin tidligere støtte for disse eventene, enn si trukket sine egne uttalelser. I alle de opposisjonsledede protestene mot Putin han har bidratt til organiseringen av, ble ytrehøyrekrefter bevisst integrert.

Dessuten har Navalnyj tette bånd til deler av den russiske eliten og statsapparatet. Vladimir Asjurkov og Mikhail Fridman, to av de rikeste menn i Russland, har vært blant hans støttespillere, så vel som økonomen Sergei Gurijev, en tidligere alliert av forhenværende president Dmitri Medvedjev. Den russiske avisa Nezavisimaya Gazeta har bemerket at avsløringene om korrupsjon som Navalnyj lager bærer den hemmelige tjenesten FSBs preg, en institusjon som er beryktet for samling av såkalte kompromat-dossierer med kompromitterende materiale om sine nåværende og potensielle motstandere. Avisa antydet at mange av disse avsløringene med stor sannsynlighet var basert på lekkasjer fra sikkerhetsapparatet.

Det er nettopp denne orienteringen som har gjort ham attraktiv for Washington og Berlin. I deres operasjoner i Øst-Europa har de på den ene siden tradisjonelt basert seg sterkt på en kombinasjon av dissidentfraksjoner fra oligarkiet og statsapparatet, og på den andre siden på høyreekstreme og nynazistiske elementer.

Navalnyj og promoteringen av regionalistiske og separatistiske tendenser i Russland

Et annet sentralelement for Navalnyjs agenda er promoteringen av de regionalistiske og separatistiske tendensene som har gjæret innen det russiske oligarkiet helt siden den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991. De voldelige konfliktene på 1990-tallet mellom forskjellige elementer i det fremvoksende mafia-oligarkiet over kontrollen med råstoffressurser tok ofte form av konflikt mellom de regionale elitene og oligarker i Moskva.

På begynnelsen av 1990-tallet ble den mulige løsrivelsen av Det fjerne østen åpent diskutert både av amerikanske og russiske styringskretser. I den nordkaukasiske republikken Tsjetsjenia utviklet det seg en hardnakket separatistbevegelse, som hadde amerikansk imperialismes støtte. Kreml respondert på den med to brutale kriger, som krevde livene til én-ti-del av den lokale befolkningen, for å sikre at Nord-Kaukasus forble del av Den russiske føderasjon.

En sentral komponent i Putin-presidentskapet har vært å underordne de regionale elitene sterkt til den føderale regjeringen og statsapparatet. Disse spenningene har imidlertid blitt betydelig intensivert de siste årene, og har blitt ytterligere høynet av koronaviruspandemien, der regionale myndigheter fikk betydelig spillerom i deres håndtering av krisen. Med de nylige konstitusjonelle endringene har Kreml forsøkt ytterligere å få begrenset fullmaktene for regionale og kommunale regjeringsstrukturer.

Navalnyj har, som kontrast, offentlig gått inn for å «la Nord-Kaukasus gå». Han oppfordrer også til en styrking av regionalautonomi, deriblant gjeninnføring av direkte valg av regionguvernører. Siden 2016/2017 har hans kampanjemedarbeidere, som før nesten utelukkende var sentrert om Moskva, gjort bevisste initiativ for å etablere «kontorer» i regionene. Navalnyj og hans stab støttet og bidro i 2019 til organiseringen av demonstrasjoner under regionalistiske bannere i Jekaterinburg, en by i Ural, sammen med en av de mest notoriske forkjemperne for dannelsen av en uavhengig «Ural Republikk».

Inneværende år har Navalnyj og hans stab støttet de pågående protestene i byen Khabarovsk i Russlands Fjerne øst, over arresteringen av regionens guvernør Sergei Furgal, som representerer ytrehøyrepartiet LDPR – Russlands liberal-demokratiske parti. Protestene har vært dominert av regionalistiske slagord som «Dette er vår region» og «Moskva, gå vekk». De har fått støtte fra lokale borgerlige sjikt som føler at deres egne interesser blir tråkket på av vesentlige statseide selskaper og av oligarkene i Moskva. Pågripelsen av Furgal ble også bittert fordømt av Vladimir Zhirinovskij, partileder for det høyreekstreme LDPR, og en mangeårig de facto alliert av Putin.

Arresteringen av Furgal og protestene, som fant sted bare få måneder før regionvalg den 13. september, har belyst hvor betente relasjonene mellom Kreml og betydelige deler av styringsklassen er. Spesielt i den tyske pressedekningen av Navalnyjs sykdom har mange kommentarer påpekt at Khabarovsk-protestene i vesentlig grad har svekket Putin-regimet, og at de kan besørge utgangspunkt for en massebevegelse mot Putin i likhet med bevegelsen mot Lukasjenko i Hviterussland. Faktisk har det i Khabarovsk-protestene, i motsetning til i Hviterussland som har vært rystet av massestreiker, ikke vært noen involvering fra deler av arbeiderklassen. Det er imidlertid nettopp dette som gjør Khabarovsk-tilfellet så tiltalende for imperialistmaktene.

Både USA og Tyskland har lenge erkjent et kraftfullt virkemiddel for en ytterligere oppsplitting av styringsklassen i promoteringen av regionalistiske og separatistiske tendenser i Russland, med det formål å svekke og destabilisere Putin-regimet, og derved fremme deres egne interesser, samtidig med forhindringen av enhver uavhengig involvering fra arbeiderklassen, og oppbyggingingen av høyreorienterte krefter. Det endelige målet er en regimeendringsoperasjon som Navalnyj blir ansett som en nyttig og pålitelig figur for, takket være hans bånd til elitene og staten. Dessuten, spesielt på grunn av båndene til fascistkrefter, blir han vurdert å være i stand til å hanskes med sosial og politisk opposisjon i arbeiderklassen, om nødvendig med stor vold.

Tilfellet Navalnyj og gjenkomsten av tysk imperialisme

Mens Navalnyj har veldokumenterte bånd til Washington, er det helt klart Tyskland som har spilt den ledende rollen i hans tilfelle. Det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel bemerket i sin førende sak om Navalnyj denne uka at diskusjoner «innen styringskretser i Berlin skaper inntrykk av at Tyskland bevisst gjorde saken til sin egen». Magasinet skrev at den tyske forbundskansleren Angela Merkel «personlig tok opp saken» og la til rette for hans overføring til Tyskland. Angivelig mottar Merkel daglige nyhetsorienteringer om hans tilstand. Charité, Tysklands ledende sykehus, har forespurt assistanse fra Bundeswehr (den tyske hæren) for å finne ut hvilket stoff Navalnyj ble forgiftet av.

Navalnyj ble fløyet ut av Russland i en privatjet organisert av den Berlin-baserte stiftelsen Cinema for Peace [Film for fred]. Lederen Jaka Bizilj beskrev operasjonen som «veldig dyr». Denne NGO-en, som ble grunnlagt etter 9/11 for angivelig å promotere «fred» gjennom film, er en tynt tilslørt imperialist-frontorganisasjon. Den støttes av Hillary og Bill Clinton, den tidligere tyske forbundskansleren Gerhard Schröder og hans tidligere utenriksminister Joschka Fischer; så vel som av den ukrainske bokseren Vitaly Klitchko, som ble installert som borgermester i Kiev etter det USA og Tyskland-orkestrerte kuppet i Ukraina i februar 2014. Mikhail Gorbatsjev, den tidligere generalsekretæren for Sovjetunionens kommunistiske parti, er stiftelsens honorære styreleder.

De tyske mediene har vært fylt av propaganda-artikler som fordømmer Putin og krever en langt mer aggressiv tysk holdning overfor Russland. Det tyske borgerskapet er uten tvil svært følsomt for oppbrytingen av det russiske oligarkiet og statsapparatet, på grunn av landets omfattende økonomiske og politiske bånd til de russiske elitene. Berlin kan meget vel ha bestemt at tiden var inne for aksjon og destabilisering av Putin-regimet.

Jürgen Trittin, en ledende politiker for det tyske partiet Die Grühnen, antydet i et intervju med Der Spiegel at «angrepet» på Navalnyj kan ha vært beordret av noen innen det russiske statsapparatet uavhengig av, eller til-og-med i opposisjon til Putin, hvilket ville bety at Putin ikke lenger har kontroll over situasjonen i landet. Trittin insisterte på at i begge tilfeller betydde saken Navalnyj at Russland ikke lenger kunne være Tysklands «strategisk partner».

Den fulle betydningen av eskaleringen av antiPutin-kampanjen i Tyskland og Berlins opptrappede bestrebelser for intervenering i russisk politikk over Navalnyj-saken, kan bare forstås i dens bredere historiske, geopolitiske og sosiale kontekst.

Siden 2014, da ytrehøyrekrefter i Ukraina styrtet pro-Russland Janukovitsj-regimet med støtte fra amerikansk og tysk imperialisme, har den tyske styringsklassen presset aggressivt på for remilitarisering av landets utenrikspolitikk. Denne prosessen har vært ledsaget av den systematiske oppbygging av nynazistiske krefter innen statsapparatet og hæren, som har utført ei rekke massakrer og attentater og drept dusinvis av personer.

Disse prosessene blir nå akselerert av sammenbruddet av verdenskapitalismen og de geopolitiske relasjonene midt under koronaviruspandemien. Sosiale spenninger i Tyskland selv er på febernivå, der styringsklassen presser på for en prematur gjenåpning av skoler og lemping av nedstengingstiltak, mot opposisjon fra det store flertallet av den arbeidende befolkningen. Medienes aggressive militaristiske propaganda er ikke minst rettet mot ytterligere underbygging av det ytre høyre, og en avledning av sosiale spenninger utad.

Videre har spenningene med amerikansk imperialisme blitt kraftig forverret i løpet av den siste perioden. Med det amerikanske samfunnet nå i en uforlignelig krise, er det oppfordringer i den tyske styringsklassen om å gripe anledningen for å fremme deres egne interesser.

Den tyske utenriksministeren Heiko Mass har nylig uttalt i en programmatisk tale at tiden er inne for at Europa må treffe beslutninger. Han uttalte: «Dersom vi ikke gjør det [nå], da vil vi i Europa bli lekesaker for tredjeparter.» Frankfurter Allgemeine Zeitung, et ledende talerør for den tyske styringsklassen, og som har vært helt sentralt for det ytre høyres gjenoppblomstring, publiserte en kommentarartikkel med overskriften «Verden under Amerikas batong». Den krevde at Tyskland måtte opponere mot den «lovløse ... amerikanske ekspansjonen» under Trump, der den skrev: «Det å gi etter [for USA] er ikke et alternativ».

Tysklands imperialistoperasjoner i Russland står i en lang og blodig tradisjon. Det såkalte «Drang nach Osten» (skyvet østover) var sentralt i Tysklands strategi i to verdenskriger. Nazistene så på ødeleggelsen av Sovjetunionen, en degenerert arbeiderstat, og etableringen av full kontroll over landets enorme råstoff- og arbeidsressurser, som den nødvendige forutsetningen for å kunne ta på seg USA, Tysklands viktigste imperialistrival. Som resultat av deres «utslettingskrig» i øst, døde 27 millioner i Sovjetunionen, og ytterligere millioner omkom i andre deler av Øst- og Sørøst-Europa.

I alle disse intervensjonene har tysk imperialisme – og senere amerikansk imperialisme – tradisjonelt basert seg på mobiliseringen av lokale nasjonalist- og fascistkrefter. Promoteringen av Alexei Navalnyj står i denne tradisjonen.

Arbeidere på tvers av hele Europa og Russland må advares om disse faretruende operasjonene og deres potensielt katastrofale konsekvenser. Men enhver reell kamp mot farene arbeiderklassen står overfor må føres uavhengig av alle fraksjoner av kapitalistklassen, medregnet Putin-regimet. Ridd av indre konflikter har Putin-regimet i årevis prøvd å forhandle med imperialistmaktene, samtidig som det har fremmet nasjonalisme og militarisme, og ført tilsyn med skyhøy sosial ulikhet og innstramminger i Russland selv. Den eneste progressive veien fremover ligger i en uavhengig intervensjon fra arbeiderklassen på grunnlag av et revolusjonært og internasjonalt program innrettet mot omveltingen av kapitalismen på verdensbasis.

Forfatteren anbefaler også:

How the revival of German militarism was prepared

[10. mai 2014]

The crisis in Ukraine and the return of German militarism

[15. april 2014]

Stopp den høyreorienterte konspirasjonen! Forsvar SGP mot den tyske hemmelige etterretningen Verfassungsschutz!

[29. juli 2019]