Én måned med koronaviruspandemien: 7,2 millioner infiserte, 165 000 døde

5 August 2020

Juli-måneden var den dødeligste hittil under Covid-19-pandemien, der sykdommen fortsatte å bane seg vei gjennom den globale befolkningen.

Mer enn syv millioner mennesker ble i forrige måned smittet med sykdommen, mot 4,4 millioner måneden før. Og 165 000 mennesker døde, sammenlignet med 139 000 i juni. Totalt har 18,4 millioner mennesker over hele verden blitt smittet, og innen utgangen av gårsdagen var dødstallet forventet å passere 700 000.

Frivillige indiske helsetjenestearbeidere tar vattpinneprøver, som del av testleiren India-Israel Non-Invasive Raid COVID-19, ved et regjeringssykehus i New Delhi i India, fredag den 31. juli 2020. [Foto: AP Photo/Manish Swarup]

Senter for den globale katastrofen er USA, det rikeste kapitalistlandet med den mest ekstreme sosiale ulikheten, og hvor menneskeliv er billigst.

I USA var det i juli to millioner nye tilfeller, opp fra 800 000 i juni, og 27 500 mennesker mistet livet, nok en månedlig rekord. Dersom sykdommen fortsetter i dette tempoet vil 330 000 mennesker dø i USA i løpet av et år.

Dr. Deborah Birx, koordinator for Det hvite hus’ Coronavirus Task Force, advarte på søndag på CNN-programmet «State of the Union»: «Det vi ser i dag er annerledes enn i mars og april. Det er usedvanlig utbredt.» Hun la deretter til at pandemien har forskanset seg både «i rurale og urbane» områder.

Denne katastrofen er den forutsigbare konsekvensen av at Det hvite hus forlot alle anstrengelser for å få begrenset og kontrollert pandemien, som et ledd i sitt pådriv for prematurt å tvinge arbeidere tilbake til arbeidsplasser der sykdommen raser. I april, da delstater over hele landet gjenåpnet fabrikker, hadde landet nettopp passert én million bekreftede koronavirus-tilfeller og de kjente dødstallene bare for USA nærmet seg 58 000.

For syv uker siden erklærte visepresident Mike Pence at «alarmklokkene om ei andre bølge av koronavirusinfeksjoner» var «overdrevne». Han hevdet at det ble gjort «store fremskritt», som var «en grunn til feiring». Administrasjonens «suksess» hadde på det tidspunktet resultert i 2,2 millioner Covid-19-tilfeller og mer enn 121 000 døde.

I dag er det virkelige testamentet for administrasjonens svar den pågående masselidelsen og døden over hele landet. Det er mer enn 4,8 millioner tilfeller i USA, mer enn det dobbelte av hva det var ved midten av juni. Ytterligere 38 000 menn, kvinner og barn er døde, som bringer det totale nasjonaltallet til like under 159 000.

Situasjonen er tilsvarende dyster i Latin-Amerika, som har registrert fem millioner tilfeller og godt over 203 000 dødsfall. Situasjonen er farligst i Brasil, styrt av den fascistiske Jair Bolsonaro, som gjentatte ganger har avfeid pandemien som en «liten influensa» og aktivt har ignorert advarsler fra sine øverste folkehelserepresentanter, og har sparket to i løpet av utbruddet i Brasil. Landet har så langt lidd mer enn 2,7 millioner Covid-19-tilfeller, og forventes å krysse terskelen for 100 000 dødsfall en gang denne uka.

I Mexico, regjert av Andrés Manuel López Obrador, har det vært 439 000 tilfeller og 47 000 dødsfall, der begge tall anses å være store underestimeringer av både spredningen og antallet dødsfall for pandemien i landet.

Pandemien har på samme måte spunnet ut av kontroll i India. Det er 1,8 millioner kjente tilfeller, med mer enn 50 000 nye tilfeller hver dag. Nesten 39 000 mennesker har omkommet. Det tok bare 25 dager å føye ytterligere én million tilfeller til den nåværende belastningen fra den 10. juli, da de totale Covid-19-tilfellene i India var 794 000. Dette betyr at mer enn halvparten av landets totale tilfeller skjedde de siste fire ukene.

Sykdommen går også i været igjen i europeiske land som Spania og Frankrike, og i en noe mindre grad i Tyskland. Alle disse tre landene ble hardt rammet da koronaviruset først dukket opp i Europa i mars og april, og hadde gjort en bedre jobb enn USA med å få undertrykt utbruddene. Men som en konsekvens av deres regjeringers innsats for å få arbeidere tilbake i arbeid, øker antallet tilfeller. Tyskland har nå et gjennomsnitt på mer enn 600 nye tilfeller per dag, Frankrike mer enn 1 000 og Spania mer enn 2 000.

Over hele verden bygger sykdommen opp under arbeidsledighet, fattigdom, hjemløshet og sult. Ifølge De forente nasjoner (FN) fører sult knyttet til pandemien til 10 000 barns død hver eneste måned.

I april advarte Verdens helseorganisasjon (WHO) sterkt mot for tidlige økonomiske gjenåpninger av et hvilket som helst land, såfremt de ikke pålitelig kunne «finne, isolere, teste og behandle alle tilfeller, og spore enhver kontakt». I løpet av den samme perioden advarte dr. Anthony Fauci, den øverste amerikanske eksperten på smittsomme sykdommer om at å droppe restriksjonene på forretningsoperasjoner ville føre til «unødvendig lidelse og død».

Men i stedet forlot det amerikanske politiske etablissementet, fra Det hvite hus og ned til delstatenes guvernører fra begge partier, forsøkene på å begrense pandemien, og tillot forretningsvirksomheter å gjenåpne og besørget potensial for sykdommens spredning. Det amerikanske finansoligarkiet er totalt likegyldig overfor millioners død og lidelse.

USA har vedtatt en de facto «flokk immunitets»-politikk, og tvinger arbeidere tilbake til fabrikker, anlegg og kontorer slik at storselskaper kan fortsette å hente ut merverdier for å få betalt for de milliarder eller billioner av dollar som har vært overlevert de rike.

Selv om denne politikken er spesielt utrert i USA gjenspeiles den i alle land, der regjeringenes primære bekymring ikke har vært å bevare befolkningens helse og velvære, men finansoligarkiets rikdom.

Covid-19-katastrofen er produktet av kapitalismens anarki og irrasjonalitet, mest nakent uttrykt i den industrialiserte verden i USA. Flere tiårs ødeleggelse av helseveseninfrastrukturen er av samme stykke som økonomiens finansialisering og av-industrialisering, og ødeleggelsen av arbeidsplasser, lønninger og sosialtjenester.

I stedet for globalt samarbeid anvender USA utsiktene til en potensiell vaksine til sin egen fordel, og er engasjert i det Wall Street Journal kalte et «høy-innsats geopolitisk kappløp for å sikre forsyninger til et vitenskapelig gjennombrudd, som kan besørge enorm økonomisk og politisk makt».

Den 28. februar, nå for mer enn fem måneder siden, meldte Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) en oppfordring om en globalt koordinert nødrespons mot koronaviruspandemien. På et tidspunkt da det totale antallet tilfeller var 100 000 og antallet dødsfall var 3 000, advarte ICFI om at «faren ikke kan overvurderes». I stedet for å iverksette tiltak for å stanse pandemien, utnyttet styringsklassen helsekatastrofen for å meske seg med profittering på død og sosial forødelse.

Nå har mer enn 18 millioner blitt smittet, og mer enn 700 000 mennesker har omkommet. Syv hundre tusen mennesker! Alle med familier, venner og kolleger som er knust av tapet. Og det er ingen ende i sikte.

Det kunne knapt være en mer fordømmende eksponering av kapitalismens sosiale, politiske og moralske fallitt. Arbeiderklassen vil ikke glemme hva som har skjedd. Pandemien, som utspiller seg på kapitalistsystemets eksisterende krise, har skapt betingelsene for enorme revolusjonære omveltninger, i USA og over hele verden.

Forfatteren anbefaler også:

The global pandemic, the class struggle, and the tasks of the Socialist Equality Party

[1. august 2020]

Bryan Dyne