Ti år har gått siden WikiLeaks publiserte Afghanistan-krigsloggene

Av Oscar Grenfell
3 August 2020

Forleden lørdag markerte at ti år har gått siden WikiLeaks publiserte Afghanistan-krigsloggene, en enorm samling av lekkede amerikanske militærdokumenter som ga en enestående innsikt inn i Afghanistan-krigens kriminalitet, en krig som har blitt den lengste i amerikansk historie.

Dokumentene ble utgitt med kommentarer, analyser og kontekstuelt materiale, i samarbeid med New York Times, Guardian og Der Spiegel, rundt regnet tre måneder etter at WikiLeaks publiserte «Collateral Murder», den beryktede videoen som viser en massakre begått av den amerikanske hæren i Irak i 2007, som inkluderte to Reuters-journalister.

Sett som helhet hadde avsløringene en enorm innvirkning på den folkelige bevisstheten, som befestet og utdypet massesentimentet mot krig, som først kom til overflata i de enorme internasjonale protestene mot 2003-invasjonen av Irak.

Assange publiserer Afghan war logs i 2010

Av betydning var at WikiLeaks’ 2010-utgivelser etterfulgte undertrykkingen av denne antikrigbevegelsen av pseudo-venstre grupper fra den øvre middelklassen. De hadde i tiltakende grad avstått fra motstand mot imperialistkrig der de støttet valget av Barack Obama i 2008, og innordnet seg med andre av styringselitens militaristiske partier, som Labor Party i Australia.

De afghanske krigsloggene avslørte i vesentlig grad påstandene fra utallige liberale forståsegpåere om at okkupasjonen av landet var den «gode krigen», som angivelig ble utført for å nedkjempe terrorisme, utvide demokrati og beskytte kvinners rettigheter. Dette kontrasterte de med den «mislykkede» operasjonen i Irak.

Dette stemte overens med den nye amerikanske administrasjonens agenda. Obamas falske antikrig-posering under 2008-valget hadde vært ledsaget av planer om ei massiv bølge av nye tropper for utplassering i Afghanistan.

Myteutviklingen ble tilrettelagt av USAs undertrykking av enhver informasjon om den virkelige situasjonen på bakken, som ble fulgt opp av landets allierte og de føyelige foretaktsmediene. WikiLeaks trakk sløret vekk fra løgnene og avslørte en ny-kolonial okkupasjon som hadde som mål å plyndre naturressurser og sikre kontroll over den geo-strategisk essensielle sentralasiatiske regionen.

Massive drap av sivile, utbredt folkelig opposisjon og demoralisering innen den amerikanske hærens rekker, alt kom til overflaten, mer fullstendig enn det som hadde vært tilfelle i løpet av den til da ni-år lange amerikanske invasjonen.

Publiseringen var basert på 91 000 US Army-logger som dekker perioden fra januar 2004 til desember 2009, fremskaffet til WikiLeaks av Chelsea Manning, som hadde tilgang til materialet som militær etterretningsanalytiker.

Manning kom til å overlevere materialet til WikiLeaks først etter at hennes tidligere forsøk på å få kontakt med New York Times og Washington Post ble ignorert, og med det indikerte omfanget av foretaksmedienes integrering inn i militæret.

Da WikiLeaks’ forlegger og daværende sjefredaktør Julian Assange ga ut materialet beskrev han publiseringen som «den mest omfattende og helhetlige historien om en krig noensinne publisert, under forløpet av krigen».

I motsetning til de føyelige hoffreporterne [‘corporate hacks’] som søker å få skjult deres tilpasning til imperialistkrig bak ei maske av upartiskhet var derimot Assange partisk uten å be om unnskyldning for det. Han uttalte at dokumentene antydet tusenvis av krigsforbrytelser, og at bekjentgjøringen av dem ville tjene til å forflytte den offentlige opinionen. Han sa: «De farligste mennene er de som har ansvaret for krig. Og de må stoppes.»

Anslagsvis 20 000 dødsfall er dokumenterte i loggene. De inkluderer minst 195 sivile dødsfall utført av NATO-tropper, som tidligere hadde vært holdt skjult for offentligheten.

Mest eksplosivt var at dokumentene skjærer på tvers av presentasjonen av omkomne som det uunngåelige produktet av «krigens tåke», angivelige uhell og feiltakelser. Massemord var ikke et tilfeldig og beklagelig biprodukt av konflikten, men en essensiell del av dens karakter som en ny-kolonial okkupasjon av en fiendtlig innstilt befolkning.

Publiseringen bekreftet for første gang eksistensen av en hemmelighetsfull «svart enhet» innen det amerikanske militæret, med den eksplisitte oppgaven å utenomrettslig myrde fremtredende «opprørere», dvs. de afghanerne man trodde spilte en ledende rolle i kampen å frigjøre deres land.

Hendelser som er detaljert i loggene ga et bilde av imperialistisk lovløshet som knapt hadde vært sett siden Vietnamkrigens uhyrligheter flere tiår tidligere.

Guardian bemerket minst 21 anledninger der britiske tropper åpnet ild mot sivile, og kommenterte: «Noen dødsfall ble forårsaket av vanvare under luftangrep, men mange sies også å involvere britiske tropper som skyter mot ubevæpnede bilsjåfører eller motorsyklister som kommer ‘for nært’ konvoier eller patruljer.»

Den britiske avisa refererer bare noen av de tidligere ukjente hendelsene som er å finne i dokumentene, og skrev: «Blodige feiltakelser på siviles bekostning, slik de er nedtegnet i loggene, inkluderer den dagen i 2008 da franske tropper pepret en buss full av barn med kuler, og såret åtte. En amerikansk patrulje skjøt på tilsvarende måte med maskingevær mot en buss, der de såret eller drepte 15 av passasjerene, og i 2007 beskjøt polske tropper en landsby med granater, og massakrerte en bryllupsfest, der de blant annet drepte ei gravid kvinne, i det som tilsynelatende var et hevnangrep.»

Angrep på sivile ble ofte presentert som «målrettede anslag» mot «Taliban-militante». For igjen å referere fra Guardian:

Et bombeangrep utført av en Harrier-jet er oppført som å ha drept åtte mennesker. Etter et annet luftangrep utført av et F16-kampfly tilkalt av en Rifle-tropp, ble det over radio meldt tilbake at piloten kunne se «kropper bli plukket opp i målområdet». I angrepet ble syv sivile såret og én drept.

Et annet Apache-helikopterangrep utenfor Kandahar ble hevdet å ha drept tre Taliban-medlemmer: Men det viste seg senere at to kvinner og to barn hadde omkommet.

En Hellfire-missilsprengning fra en ubemannet drone over Helmand ble også hevdet å ha drept seks Taliban-krigere. Det viste seg senere at to barn ble såret.

Britiske tropper ved et sjekkpunkt i Sangin drepte fire og såret tre sivile i juli. I august skjøt en 2 Para-tropp med rakett på hva de trodde var opprørere, og drepte tre sivile og såret fire. Og i september ble en ubevæpnet motorsyklist skutt og drept av en britisk patrulje.

Dokumentene indikerte konsekvent at koalisjonskommandører var klar over at flertallet av den afghanske befolkningen favoriserte deres bortvisning fra landet. De detaljerte de anstrengte relasjonene mellom de USA-ledede styrkene og deres allierte, den afghanske hæren. De sistnevnte ble misaktet og slett behandlet. De førstnevnte levde i konstant frykt for at slik den folkelige opposisjonen var kunne en av deres afghanske allierte «bli uregjerlig» [‘go rogue’] og snu deres geværer mot okkupantene.

De utallige motsetningene i den amerikanske imperialistiske utenrikspolitikken ble lagt nakent for dagen. De allierte befalshaverene visste at de pakistanske etterretningstjenestene, som de formelt var alliert med, samarbeidet tett med islamistiske militante.

Som helhet ga avsløringene verdens befolkning større forståelse enn noen annen publisering for århundrets første imperialistiske krigsforbrytelse. Deres lansering var en historisk begivenhet som vil bli analysert og kommentert i flere tiår fremover.

Men de afghanske krigsloggene har enda på ingen måte passert over historien. Den brutale okkupasjonen, som har resultert i så mye som en-halv-million døde afghanere, fortsetter. Krigsforbryterne har ikke bare unnsluppet noen straff. De sitter ved roret for militærapparatene i USA, Australia og Storbritannia og planlegger nye forbrytelser, også katastrofale konflikter med atomvåpenmakter som Kina og Russland.

De eneste individene som har møtt kriminalforfølgelse for publiseringen er Chelsea Manning, som måtte tåle et tiår med fengsling og rettsforfølgelse, og Julian Assange som er fengslet i Storbritannias maksimalsikkerhetsfengsel Belmarsh Prison, i påvente av rettshøringer om hans utlevering til USA.

Der står han konfrontert med 175 års fengsel, i det første forsøket på rettstiltale av en forlegger og journalist under den amerikanske spionasjeloven fra 1917. Eksponeringene av uhyrlighetene fra Afghanistan-krigen figurerer som del av Assanges tiltalepunkter, der de perverst blir presentert som bevis på en konspirasjon sammen med Manning, som truet USAs nasjonale sikkerhet. Lovbruddet «ren publisering», dvs. journalistikk, er blant Assanges angivelige forbrytelser.

En protest i Kabul i Afghanistan til støtte for Assange, etter hans arrestasjon den 11. april 2019 [Foto: hambastagi.org]

USAs tiltale inkorporerer noen av de mest vedvarende regjering-medie-løgnene knyttet til de afghanske krigsloggene. Den hevder igjen at publiseringen satte livene til amerikansk militært personell og deres afghanske informanter i fare, en påstand som ble avsannet under Mannings krigsretthøringer i 2013.

Den påståtte tilstedeværelsen av dokumentene i Osama Bin Ladens oppholdssted iAbbottabad, hvor han levde i årevis under oppsyn av det USA-innordnede pakistanske militæret, er referert. Tidsskrifter publisert av CIA-tilknyttede tankesmier ble også funnet på oppholdsstedet, men det har ikke vært noen oppfordringer om tiltale for disse dokumentenes forfattere.

Dessuten har påstanden om at Assange fremviste en uaktsom og uvøren omgang med informasjonene blitt grundig avsannet. Den australske journalisten Mark Davis forklarte i fjor, basert på hans egne personlige observasjoner, at det var Assange, og ikke hans mediepartnere i New York Times eller Guardian, som personlig redigerte tusenvis av sider før publiseringen. 16 000 dokumenter ble tilbakeholdt for å forhindre at noen skulle komme til skade.

Til tross for dette ble påstanden om at Assange fremviste en hoverende holdning overfor afghanske informanters sikkerheten en av de viktigste begrunnelsene for å forråde ham, som ble fremsatt av WikiLeaks’ en-gang medie-partnere i Guardian og New York Times. Times hadde konsultert ekstensivt med Obama-administrasjonen, og avisa rapporterte bare om ei håndfull av avsløringene omfattet av loggene.

Svært raskt deretter, da USA eskalerte jakta på Assange, ble selv et minimalt samarbeid med WikiLeaks for mye for disse publikasjonene.

Så kyniske og falske som deres påstander var er det ikke ubetydelig at samlingsropene fra hoffreporterne i deres hastverk med å innordne seg med Obama-administrasjonen og CIA, var forsvaret av informanter for det amerikanske militæret. Det syntes som at ingenting om den afghanske konflikten hadde begeistret disse reporternes lidenskaper så mye som utsiktene til at tystere og værhaner skulle lide gjengjeldelse.

«Journalistene» identifiserte seg instinktivt med informantene, mens ingen av disse hverken ble drept eller skadet som resultat av WikiLeaks’ publisering. Man kan trekke den slutning at de delte villigheten til å selge prinsipper for penger, en iver etter å innordne seg med de mektige og en forakt for alle som ville komme i veien for dem. Det må tilføyes at de afghanske informantene i noen tilfeller reddet deres eget skinn. De samme farene konfronterte ikke reporterne i deres plysje hjem i London og Washington.

Et tiår senere har bakvaskelsene blitt diskreditert. Assange har modig opprettholdt sin motstand mot imperialisme og krig, i møte med en nesten uforlignelig statsvendetta. Kampen for hans frihet er helt i fronten for kampen mot militarisme og for demokratiske rettigheter.