Elon Musk oppdager Das Kapital

Av Joseph Kishore – presidentkandidat i USA for Socialist Equality Party
1 August 2020

Det kan komme som en overraskelse for følgere av amerikansk politikk at Elon Musk, verdens syvende rikeste person, er en stor student av marxismen. Blandt sin tid med å administrere Tesla, SpaceX og hans andre bestrebelser, har Musk tilsynelatende viet seg til en betydelig granskning av Marx’ store tre-bindsverk Das Kapital (Kapitalen).

I en tweet på mandag ettermiddag presenterte Musk oppsummeringen av sin studie. «Das Kapital i et nøtteskall,» skrev han, er «Gib me dat for free» [o. anm.: ‘Få jeg de’ gratis’ – en herming av svart gateslang].

Твит Илона Маска: «Капитал, если коротко, — отдай мне это даром»

Virkelig en strålende innsikt! Vi får tilgi Musk bruken av en uformell språkformulering, for han har oppsummert en viktig sannhet – at profitter akkumulert av kapitalistklassen kommer fra det faktum at verdien som produseres av arbeidere er overskytende det de betales i lønninger – det vil si at det utføres «ulønnet arbeid».

Prosessen fortjener en mer detaljert forklaring.

Marx’ Das Kapital er viet til en analyse av de grunnleggende lovene som styrer kapitalismen, det sosiale og økonomiske systemet som nå råder over hele verden. Marx innleder sitt arbeid med en studie av den grunnleggende enheten i dette økonomiske systemet – varen.

Samfunnet har til sin disposisjon en reserve av levende arbeidskraft, kapasiteten til å produsere for å imøtekomme alle behovene for menneskeliv, fra mat og husly til transport- og kommunikasjonsteknologier. Som en konsekvens av arbeidsdelingen mellom forskjellige produsenter antar denne arbeidskraftens produkter formen av varer. Biler og mobiltelefoner, mat og hus, alle produseres de av forskjellige individer og produksjonsbransjer, og varene kjøpes og selges på markedet.

De mange komplekse samvirkningene i den moderne kapitalismen er alle baserte på én enkelt lov, først fullt avklart i alle detaljer av Marx: loven om arbeidsverdi, det vil si at varers verdi bestemmes av den mengden sosialt nødvendig menneskelig arbeid som blir nedlagt i dem. Således har for eksempel en Tesla-bil en større verdi enn en liter melk, fordi mer menneskelig arbeidskraft inngår i førstnevnte enn i sistnevnte. På markedet byttes varer mot andre varer med tilsvarende verdi (eller, med utviklingen av penger, for den samme mengden penger).

Imidlertid, dersom varer byttes med hverandre basert på arbeidsmengden som kreves for deres produksjon, hvor kommer da ulikheten fra? Hvorfor blir så enorme summer av rikdom monopolisert av et lite sjikt, mens de som er involverte i faktisk arbeid, arbeiderklassen, blir fattiggjorte?

Elon Musk har en nettoformue på $ 70 milliarder. Det er mer enn to millioner ganger den individuelle medianinntekten i USA ($ 31 000). Betyr dette at Musk, i sine 49 korte år på jorda, har arbeidet det tilsvarende av to millioner mennesker som jobber i et helt år? Selv om vi skulle akseptere at Musk er en spesielt hardtarbeidende mann, henger ikke tallene på greip.

Teslas adm. dir. Elon Musk [Foto: AP Photo/Jae C. Hong]

Marx forklarte at kilden til ulikhet ligger i den særegne karakteren av én av de varene som kjøpes og selges på markedet: arbeidskraft. I vanlig språkformulering sies det at arbeideren selger sitt arbeid til kapitalisten. Dette er ikke korrekt. Det arbeideren selger til kapitalisten er ikke arbeid, men varen arbeidkraft, evnen til å arbeide, den varen som inngår i produksjonen og verdien av alle andre varer.

Eieren av produksjonsmidlene (for eksempel Tesla-fabrikken i Fremont, California, som eies av Musk) kjøper arbeideres arbeidskraft. Det vil si at han kjøper disse arbeidernes kapasitet til å jobbe i bytte mot en viss time- eller årslønn.

Som for enhver annen vare bestemmes verdien av denne bestemte varen, arbeidskraften, av mengden arbeid som kreves for å produsere den. Dette tilsvarer mengden handelsvarer som er nødvendige for å overleve og reprodusere arbeideren. Jo mindre som kreves for denne overlevelsen og reproduksjonen av den neste generasjonen av lønnsarbeidere, jo fattigere er arbeideren og jo billigere er hans eller hennes arbeidskraft.

Så snart kapitalisten har kjøpt seg denne handelsvaren, arbeidskraften, har han eller hun rett til å konsumere den. Det gjør vedkommende kapitalist ved å sette arbeideren i arbeid. Men, det kritiske anliggendet er imidlertid at mengden arbeid utført av arbeideren ved samlebåndet, i butikken eller på årkrene overskrider verdien av hans eller hennes eget arbeid slik det er uttrykt i hans eller hennes avlønning. For å si det på en annen måte: En arbeider utfører mer arbeid enn det som er verdien av varene som er påkrevde for at vedkommende får opprettholdt seg.

Det er en overskuddsverdi, eller en merverdi, som er forskjellen mellom verdien produsert av arbeideren og det som er påkrevd for å holde ham eller henne i live. Desto større utbyttingen er (jo mer kapitalisten får svettet ut av arbeideren) desto lavere blir kostnaden for arbeidskraften (jo mindre kapitalisten betaler arbeideren for å leve), desto større blir merverdien som blir hentet ut.

Produktet av arbeidernes arbeid tilhører ikke arbeideren, men kapitalisten. Gjennom salget av varer på markedet realiserer kapitalisten merverdien som er hentet ut i form av profitt.

På denne måten trekker kapitalistklassen som helhet en samlet masse merverdi ut av arbeiderklassen som en helhet. Denne merverdien deles så opp mellom de forskjellige seksjonene av kapitalistklassen i kampen på markedet, via prismekanismen, konkurranse, manipulering, handelsrestriksjoner, osv. Marx analyserer disse kompleksitetene i Das Kapital. Men det som deles opp i kampen på markedet har allerede blitt skapt av utlegget av arbeiderklassens arbeidskraft.

Alt dette koker ned til det faktum at kapitalistenes profitt og formue ikke er resultatet av deres eget arbeid, men av andres, arbeidernes arbeid. Marx forklarte i sitt tidligere verk Verdi, Pris og Profitt, at «Overskuddsverdien, eller den delen av en vares totalverdi der merarbeidet eller det ubetalte arbeidet realiseres, det kaller jeg Profitt.»

Eller i den noe overforenklete versjonen utlagt av Musk: «Gib me dat free

Det kreves imidlertid én utdypning for å forstå den nåværende situasjonen, og det er den måten styringsklassen har utnyttet sin kontroll over statens apparat, og spesielt i løpet av de fire siste tiårene, for å få slust rikdom direkte inn i finansmarkedene og følgelig inn på de superrikes bankkontier.

Som respons på koronaviruspandemien har den amerikanske styringsklassen overført billioner av dollar til Wall Street gjennom den amerikanske sentralbanken [US Federal Reserve], og med det drevet opp aksjeverdiene i en ekstraordinær grad.

Denne massive redningsoperasjonen av storselskaper og banker – en annen versjon av Musks «Gib me dat free» – ble godkjent og understøttet av begge partienes vedtak, på nesten enstemmig basis, av CARES Act i slutten av mars. Musks egen formue stammer faktisk i vesentlig grad fra slike finansoperasjoner. Som resultat av det skyhøye aksjemarkedet, midt under tiltakende død og sosial elendighet, har Musk tredoblet sin nettoformue bare i løpet av de første syv månedene av inneværende år.

Selv om det tilsynelatende involverer produksjonen av penger ut av løse lufta, dvs. via Federal Reserves trykkepresse, må alt som er overført til de rike betales for gjennom utbyttingen av arbeidere, kilden til all verdi.

Det er dette som driver styringsklassens forlangende om en gjenopptakelse av arbeidet, selv mens pandemien raser ute av kontroll. Musk har selv spilt en ledende rolle i å insistere på at alle restriksjoner pålagt for å forhindre spredning av pandemien måtte avsluttes, og at tilleggsbidrag til ledighetsunderstøttelse for arbeidere må kuttes, eller helt avsluttes. Arbeidere må bli tvunget tilbake for å produsere merverdi og profitt.

Med ord som antar en enorm relevans i dag oppsummerte Marx glimrende dynamikken i den kapitalistiske utviklingen og dens revolusjonære konsekvenser, mot slutten av det første bindet av Das Kapital:

Sammen med det stadig reduserende antallet kapitalmagnater, som tilegner seg og monopoliserer alle fordelene ved denne transformasjonsprosessen, vokser massen av elendighet, undertrykking, slaveri, nedverdigelse, utbytting; men, med dette vokser også arbeiderklassens opprør, en klasse som stadig øker i antall, og som blir disiplinert, samlet, og organisert av selve mekanismen for den kapitalistiske produksjonsprosessen selv. Kapitalens monopol blir en lenkende byrde på produksjonsmåten, som har sprunget ut og blomstret sammen med og under det. Sentraliseringen av produksjonsmidlene og sosialiseringen av arbeid kommer til slutt til et punkt hvor disse elementene blir uforenlige med deres kapitalistiske innhylstring [‘integument’]. Innhylstringen blir sprengt istykker. Den kapitalistiske privateiendommens dødsbjelle lyder. Eksproprierne blir eksproprierte.

Noen vil kanskje hevde at Musk med sin tweet om Marx’ Das Kapital ikke hadde tenkt å oppsummere prosessen av kapitalistutbyttingen av arbeiderklassen. Kanskje antydet han at det på en eller annen måte er arbeiderne som vil ha noe gratis når de protesterer mot deres utbytting?

En slik lesning ville få Musk til å se ut som en ignoramus og en skrytepave [‘blowhard’], for ikke å si en rasist. Skulle arbeidere tolke hans tweet på den måten vil de imidlertid svare med at de bare søker å få etablert et samfunn der produksjonsprosessen styres demokratisk, og hvor produktet av menneskelig arbeid blir distribuert på grunnlag av likhet og menneskelige behov, og ikke for noen fås akkumulering av enorm rikdom. De vil si, det er eksproprierne som må eksproprieres, med Musk blant de første i rekka.