Internasjonale medier og politikere tause om antisemittismen i polsk presidentvalg

Av Clara Weiss
27 July 2020

Andrzej Dudas gjenvalg [engelske tekst] til president i Polen, fra det regjerende ytrehøyrepartiet Lov- og Justispartiet (PiS), markerer en ny fase av borgerlig politikks forflytning til høyre i Europa.

Duda vant den 12. juli en knapp seier over sin rival Rafał Trzaskowski fra den liberale Borgerplattformen (PO), der han fremfor alt vant over Trzaskowski i de rurale områdene. Antisemittismens sentrale rolle i den offisielle kampanjen til regjereringspartiet PiS er uten presedens i Polen siden slutten av nazistenes okkupasjon under andre verdenskrig.

Dudas rival Trzaskowski ble i ei rekke kommentarprogrammer på den PiS-kontrollerte statlige kringkasteren TVP i alt vesentlig fremstilt som en marionett for verdens jødedom, beredt til å «selge ut» det polske folkets interesser. Han ble presentert som tilknyttet en «mektig utenlandsk lobby» og «rike grupper som vil styre verden», deriblant den ungarske-amerikanske milliardæren George Soros, som er et av hovedmålene for det antisemittiske høyre i Øst-Europa.

Duda og hans kone sammen med USAs president Donald Trump og Melania Trump.

I en annen fjernsynssending ble Trzaskowski fordømt som fiendtlig mot katolikker og en troende til «Spinoza-guden», som TVP beskrev som en «jødisk filosof». [O. anm.: den nederlandske opplysningstidens bibelkritiske filosof Baruch Spinoza (1632-1677), hadde sefardiske forfedre fordrevet fra Sevilla i Spania.]

I et intervju med den katolske ytrehøyre-radiostasjonen Radio Maria, innflytelsesrik blant landlige sjikt og den ekstreme høyresiden, uttalte Jarosław Kaczyński, de facto lederen for PiS: «Bare en person uten en polsk sjel, et polsk hjerte og et polsk sinn kan si noe sånt. Herr Trzaskowski har dem tydeligvis ikke, i-og-med at han sier at dette [restituering av jødisk eiendom plyndret under andre verdenskrig] er åpent for diskusjon.»

Disse fordømmelsene står i direkte tradisjon med fabrikeringene av «Sions eldres protokoller», en antisemittisk pamflett fra 1903 som hevdet at det forelå en «jødisk verdenskonspirasjon» og insisterte på at jødene var en «femte kolonne», som forberedte seg for å selge ut og forråde nasjonale interesser.

Denne antisemittiske propagandaen dannet grunnlaget for ei rekke voldelige pogromer i det tidligere Russiske imperiet, deriblant på territorier som i dag er Polen, ganske spesielt som respons på Revolusjonen i 1905. I mellomkrigstiden ble «Protokollene» promotert av polske ytrehøyrenasjonalister som Roman Dmowski, som ledet en organisasjon som var ansvarlig for mange antijødiske terrorangrep og pogromer.

Under andre verdenskrig ble Polen, hjemsted for verdens største jødiske samfunn før krigen, det viktigste åstedet for Holocaust. Det var her alle de store dødsleirene, deriblant Auschwitz og Treblinka, ble satt opp. Av de seks millioner europeiske jødene som ble myrdet, ble de fleste tatt av dage på polsk jord, deriblant 90 prosent av Polens 3,5 millioner jøder.

Mens hovedansvaret for dette folkemordet ligger hos nazistene, ønsket polske antisemitter utslettelsen av den europeiske jødedommen velkommen og utførte mange pogromer før, under og etter Holocaust. De mest notoriske av dem, pogromene i Jedwabne i 1941 og i Kielce i 1946, har vært i sentrum for PiS’ statsledede kampanje for fornektelse av polsk antisemittismes morderiske rolle.

Siden 2018 har diskusjoner om polsk antisemittisme og dens rolle i Holocaust blitt forbudt, og dusinvis av historikere har mistet deres arbeid på grunn av den juridiske forordningen. Ledende representanter for PiS-regjeringen har marsjert i demonstrasjoner organisert av nynazister og voldelige antisemitter. Nå har disse kreftenes antisemittiske ideologi blitt systematisk anvendt som et politisk våpen i presidentvalget.

Det er ingen tvil om at kampanjens ytrehøyrekarakter ble tolerert om ikke oppmuntret av Det hvite hus. I et enestående trekk ble president Andrzej Duda ønsket velkommen til Washington og åpent støttet av USAs president Donald Trump, med hans egen administrasjon som har oppmuntret ytrehøyrekrefter i USA.

De møttes og holdt en felles pressekonferanse i Det hvite hus bare dager før den første runden av det polske valget. PiS-regjeringen har vært en av USAs mest esensielle allierte i krigsoppbyggingen mot Russland, og for den tiltakende rivaliseringen med tysk imperialisme.

Jødiske organisasjoner og Det polske rådet for medieetikk har meldt uttalelser som fordømmer det de kaller «anstøt til antisemittiske sentimener» fra statskontrollerte medier. I en uttalelse til Reuters sa Den amerikanske jødiske komité at den var sjokkert over bruken av «antisemittiske troper» på polsk statsfjernsyn.

Likevel har både politikerne og den polske og den internasjonale borgerlige pressen forbigått denne antisemittiske kampanjen i taushet. Trzaskowski unnlot selv noen fordømmelse av den, og nevnte ikke engang begrepet «antisemittisme». I stedet refererte han vagt til «marginaliserte grupper» som han ville søke å forsvare, og han insisterte på at han hadde et «polsk hjerte», en «polsk sjel» og «retten til polsk patriotisme».

Med unntak av to nettrapporter fra Politico og ABC News diskuterte ikke i noen detalj en eneste borgerlig nyhetsformidler i USA opp-piskingen av antisemittisme i det polske valget.

Frank Walter Steinmeier, Tysklands forbundspresident og tidligere forsvarsminister, gratulerte Duda med valgseieren og berømmet ham for hans «mot og styrke til å bidra til den polske nasjonens enhet».

Ledende borgerlige politikeres og den borgerlige pressens absolutte likegyldighet til PiS’ uforlignelige antisemittisme som polititsk våpen er ingen tilfeldighet eller et avvik. Det er det direkte resultat av borgerskapets ekstreme forflytning til høyre, og kapitaliststatenes systematiske fostring av fascistiske krefter de siste årene. Tyske imperialisme, som de liberale delene av det polske borgerskapet rundt Trzaskowski og PO orienterer seg i retning av, har vært i sentrum for denne utviklingen.

Steinmeier opprettholdt en fullstendig taushet om Holocaust da han i september i fjor talte i Warszawa på 80-årsjubiléet for utbruddet av andre verdenskrig. Dette var en åpenbar overtyre til ytrehøyrekrefter i Polen og Tyskland. I 2014 lot Steinmeier seg fotografere sammen med Arsenij Jatsenyuk fra det ukrainske nynazistpartiet Svoboda, som spilte en essensiell rolle i det USA- og Tyskland-støttede kuppet det året.

Et nettverk av nynazistiske terrorister har i årevis operert med statsfinansiering innen det tyske militæret, politiet og de hemmelige tjenestene BfV (Bundesamt für Verfassungsschutz). Jörg Baberowski, professor i østeuropeisk historie, har ikke bare blitt tillatt å utbre sin historiske ytrehøyre-revisjonisme og Hitler-apologetikk, han har til-og-med fått det tyske undervisningsdepartementets åpne støtte.

Det eneste politiske partiet i Tyskland som motsetter seg disse nynazistiske synspunktene og organisasjonene, Sozialistische Gleichheitspartei (SGP – det tyske Socialist Equality Party), har blitt bakvasket og gjort til gjenstand for statsovervåkning.

Underliggende for den statsledede promoteringen av de fascistiske tendensene i Europa og internasjonalt er verdens kapitalistsystems dype krise, og fremfor alt gjenoppblussingen av klassekampen, prosesser som har blitt dramatisk akselerert av koronaviruspandemien. Det er i denne sammenhengen at antisemittisme, som historisk har vært et nøkkelvåpen mot en forenet arbeiderklassebevegelse, gjenoppstår som borgerskapets politiske våpen.

I Polen har den reaksjonære myten om en «jødisk konspirasjon», og spesielt Żydokomuna (jødisk kommune), dvs. en jødisk bolsjevik-konspirasjon, spilt en spesielt uhyggelig rolle for både kapitalistiske og stalinistiske regjeringers offensiv mot arbeiderklassen.

Den påståtte koblingen mellom trusselen om sosialisme og den jødiske befolkningen var sentral i den polske høyresidens antisemittiske vold før og under andre verdenskrig. Etter krigen henfalt også det stalinistiske byråkratiet, som spilte en nøkkelrolle for undertrykkingen av den europeiske arbeiderklassens vesentlige sosiale omveltninger etter andre verdenskrig, til antisemittiske kampanjer i Polen hver gang det var et stort oppsving fra arbeiderklassen, fremfor alt i 1968.

Det regjerende stalinistpartiet, Det forente polske arbeideres parti (PZRP), fryktet spredningen av arbeiderklasseopprør som hadde utviklet seg i Frankrike i mars 1968. Da studentprotester i mai samme år begynte i Warszawa påsto Władysław Gomułka, generalsekretær for PZPR, på statsfjernsynet at protestene hadde blitt fremprovosert av «sionister» (dvs. jøder), og formante effektivt sett den jødiske befolkningen i Polen om å forlate landet.

En nøkkelfigur for denne kampanjen var Bolesław Piasecki, et tidligere medlem av den fascistiske Falangen på 1930-tallet, som ble tillatt å operere og forplante sin ideologi via den ekstremt høyreorienterte katolske organisasjonen PAX.

Hundretusenvis av polske jøder ble tvunget til å forlate landet eller de ble oppsagt fra deres jobber. Dette inkluderte mange som hadde overlevd nazi-konsentrasjonsleirer og hadde kjempet i den antifascistiske motstandsbevegelsen. Seriøst historisk arbeid om Holocaust og den polske jødedommens historie ble så godt som umulig.

Da en vesentlig arbeiderklassebevegelse oppsto i form av Solidaritet, som på 1980-tallet utfordret det stalinistiske byråkratiet, ble spørsmålet om Holocaust og antisemittisme umiddelbart et hovedtema for politisk og historisk diskusjon blant arbeidere og intellektuelle. Den enorme politiske forvirringen som stalinismen hadde skapt i arbeiderklassen og intelligentsiaen muliggjorde imidlertid at Solidaritets lederskap fikk underordnet denne bevegelsen til det stalinistiske byråkratiets interesser, som i 1989 forflyttet seg til fullt å gjenopprette kapitalismen.

Til tross for begge fraksjoner av den polske styringsklassens bitre antikommunisme skylder de i siste instans deres eksistens til den stalinistiske reaksjonen mot Oktoberrevolusjonen i 1917. Ideologisk baserer de seg på arven etter stalinismens forbrytelser, medregnet promoteringen av antisemittisme og den falske likestillingen av stalinisme med «kommunisme» og «sosialisme».

Dagens gjenkomst av antisemittisme, som er frontet av den polske staten og tolerert og oppildnet av alle dens imperialiststøttespillere, understreker det faktum at fascisme og antisemittisme ikke kan bekjempes innenfor den borgerlige politikkens rammeverk. Det eneste gangbare sosiale grunnlaget for kampen mot krig, fascisme og diktatur er den polske og internasjonale arbeiderklassen. Strategien for å styre arbeidernes kamper må være basert på de politiske lærdommene fra kampen trotskistbevegelsen førte mot stalinisme.

Vi oppfordrer innstendig alle lesere i Polen som er beredt til å ta opp denne kampen og diskutere disse spørsmålene, om å kontakte oss i dag.

Forfatteren anbefaler også:

The POLIN Museum of the History of Polish Jews in Warsaw—Part 1

[9. januar 2017]

Paul Hanebrink’s A Specter Haunting Europe: The Myth of Judeo-Bolshevism

[8. juli 2019]