Helsepersonells helse og sikkerhet satt på spill av verdenslederes forsømmelser i responsen på pandemien

Av Benjamin Mateus
22 July 2020

Den 16. juli holdt en sykepleier ved navn Aroa Lopez en bemerkelsesverdig og lidenskapelig tale under et minnemøte i Madrid i Spania, dedikert til de som mistet livet til Covid-19 så vel som til helsetjenestearbeiderne som har hjulpet til med å bekjempe pandemien, som ga den nødvendige menneskeligheten som har manglet i nasjonale myndigheters respons.

Hun sa: «Vi har gitt alt. Vi har jobbet til randen av utmattelse. Og nok en gang har vi forstått, kanskje bedre enn noen gang, hvorfor vi valgte dette yrket: Det å ta vare på mennesker og redde liv. Vi har vært budbringere for det siste farvel til eldre mennesker som døde alene, der de hørte deres barns stemmer over telefonen. Vi har gjennomført videosamtaler, vi har holdt deres hender, og vi måttet kjempe tilbake tårene da personer sa: ‘Ikke la meg dø alene.’ Jeg vil be myndighetene om å forsvare alles helsetjenester. Og husk det er ingen bedre hyllest til de som ikke lenger er med oss enn å beskytte vår helse og sikre våre yrkers verdighet.»

Pandemien spinner ut av kontroll mens folkehelserespresentanter bønnfaller deres ledere om å handle med besluttsomhet, og samstemt. Det syv-dager-lange gjennomsnittet for daglige tilfeller av Covid-19 ligger på 226 864, og nye daglige tilfeller har gjennomgående festet seg over 200 000. Den syv-dager-lange dødelighetsraten har steget fra lavpunktet 4 112 den 26. mai til 5 111 den 20. juli. Antallet kumulative tilfeller har oversteget 14,8 millioner, der det har tilføyet ytterligere én million tilfeller hver fjerde til femte dag. USA, Brasil og India har i det siste stått for mer enn 50 prosent av alle tilfeller på tvers av verden. Helsepersonell, som har stått i bresjen for denne globale helsekrisen, har også konfrontert hovedtyngden av dette angrepet.

Dr. Tedros Adhanom Ghebreyesus, generaldirektør for Verdens helseorganisasjon (WHO), som uttalte seg på pressebriefingen på fredag, bemerket: «Mange helsearbeidere lider også fysisk og psykisk utmattelse etter måneder med arbeid i ekstremt belastende miljøer.» For eksempel ble portugisiske helsearbeidere kartlagt i april 2020 under topp-punktet av pandemien. Syttifem prosent vurderte sitt eget angstnivå som «høyt» eller «veldig høyt», og 14,6 prosent hadde moderat til alvorlig depresjon. Mange helsetjenestearbeidere krever rettferdig avlønning og kompensering for de farene de står overfor.

16. juli-markeringen i Madrid til minne om Covid-19-ofre. [Foto: Sergio Perez]

FN har kunngjort at over 1,4 millioner, eller rundt 10 prosent av alle tilfeller av Covid-19 globalt, er blant helsetjenestearbeidere. Ei kort liste er gjengitt nedenunder:

* Ifølge den føderale folkehelseetaten CDC [Centers for Disease Control and Prevention] hadde i USA per den 5. juli 92 572 helsepersonell vært insifsert av Covid-19 og 507 var døde.

* Regjeringen i Mexico rapporterte den 13. mai 36 327 Covid-19-tilfeller; 8 544 blant helsepersonell og 111 dødsfall, som representerer 3,1 prosent av alle omkomne.

* Brasils helsedepartement rapporterte at i juni var 83 118 helsepersonell bekreftet infiserte av Covid-19. Per den 5. juli var det 238 Covid-19-dødsfall blant sykepleiere; per 21. mai hadde mer enn 100 leger omkommet.

* Storbritannia rapporterte at innen 26. juni var det 268 dødsfall blant medisinsk personell.

* Spania bemerket at innen 29. mai utgjorde helsepersonell 24,1 prosent av alle bekreftede Covid-19-tilfeller.

* Ukrainas helseminister bemerket den 9. juni at rundt 18 prosent av alle bekreftede tilfeller var blant helsepersonell.

* Roszdravnadzor, Russlands vakthund for helsevesenet, kunngjorde uoffisielt at 489 leger var omkommet.

Amnesty International, som har bokført disse utviklingstrekkene blant helsetjenestearbeidere bemerket at følgende land hadde flest dødsfall blant helsetjenestearbeidere: USA (507), Russland (545), Brasil (351), Mexico (248), Italia (188), Egypt (111), Iran (91), Ecuador (82) og Spania (63).

Data fra Storbritannia har vist at det er eleverte dødsrater blant personer i forskjellige funksjoner innen helsevesenet sammenlignet med befolkningen generelt. Andre yrker med høy dødelighet på grunn av Covid-19 inkluderer drosjesjåfører, sjåfører, bussjåfører, fabrikkarbeidere og sikkerhetsvakter.

Ifølge Amnestys rapport, som ble publisert den 13. juli, har over 3 000 helsetjenestearbeidere omkommet på grunn av Covid-19 på tvers av 79 land, et tall de oppgir å være en enorm underestimering. Samtidig hadde mange av dem stått overfor represalier fra myndigheter og deres arbeidsgivere når de har reist bekymringer for deres egen eller for pasienters sikkerhet, på steder som Kina, Hong Kong, India, Egypt, Malaysia, Sør-Afrika, Russland, Brasil, Nicaragua, Honduras, Mexico og USA. Noen har vært arrestert og utsatt for vold.

Helsepersonell internasjonalt har imidlertid modig talt ut, protestert og gått til streik for å kreve bedre arbeidsbetingelser, personlig verneutstyr (PPE), som det vedvarer å være kronisk manko for globalt, og forsyninger og tilstrekkelig bemanning for å ivareta pasientene til tross for farene de har møtt fra arbeidsgivere, statlige myndigheter og bakvendte sjikt av deres lokalsamfunn.

Den internasjonale Røde Kors komitéen og 12 andre medisinske og globale humanitære organisasjoner som representerer 30 millioner helsetjenestearbeidere, ga i mai ut en rapport som fordømte volden mot medisinsk arbeidere. De skrev: «Mange som besvarte spørreundersøkelsen opplever trakassering, stigmatisering og fysisk vold. Noen helsetjenestearbeidere og personer de pleide har blitt drept. Minst 208 rapporter om slike hendelser har dukket opp siden begynnelsen av pandemien, og hver dag bringer nye historier om intimidering og skader.» Den nåværende bølga og det alarmerende nivået av passivitet fra regjeringers side vil bare ytterligere forverre slike overgrep mot de som jobber i helsefeltet, samt skape forhold som vil ruinere lokalsamfunn over hele kloden.

I en rapport levert til FN den 13. juli forklarte Mark Lowcock, under-generalsekretær for humanitære anliggender og nødhjelpskoordinator, at passivitet fra industrialiserte nasjoner relatert responsen på den voksende humanitære krisen forårsaket av pandemien ville føre til serier av tragedier som ville være mer brutale og ødeleggende enn virkningen av selve viruset. Innen slutten av året ville forholdene i skjøre og fremvoksende land seriøst forverres når de møter sult og sykdom. «Tiår med utvikling vil bli slettet mens viruset spres ubehindret,» sa han.

I rapporten sa han: «FN har vurdert at vi for bare $ 90 milliarder, mindre enn én prosent av stimulanspakka for å beskytte den globale økonomien, kunne beskyttet verdens 700 millioner fattigste mennesker mot de verste resultatene.» Én prosent av billionene som ble slust fra offentlige midler for å berike ei håndfull parasitter, kunne ha avverget hungersnød og sykdom for 10 prosent av klodens befolkning. De nasjonale mediene, oligarkenes talerør, foretrekker å plapre om russiske og kinesiske intriger eller spinne ytterligere et hudfargebasert narrativ, i stedet for å adressere disse mest presserende av bekymringer.

På WHOs presseorientering sa Lowcock at han håpet G20-finansministrene ville ta opp disse saksanliggendene, fordi passivitet har potensial til å produsere ei global ulykke. Han påpekte at deres plan, med en prislapp på $ 10,3 milliarder, ville bistå 63 utsatte land og dekke de globale transportkostnadene for å få levert nødhjelp. Han sa: «Pandemien risikerer den første stigningen av global fattigdom siden 1990 – minst 70 til 100 millioner kan bli dyttet ned i kategorien ekstrem fattigdom. Ett-hundre-og-tretti millioner kan bli presset til randen av sult innen utgangen av inneværende år, som ville bringe totalt 265 millioner mennesker – en dobling av antallet personer som konfronterer sult.»

Han la til ytterligere poeng om kostnadene for begrensningstiltak for utdanning som kunne føre til tap i læringsprosessen som har en nåverdi på $ 10 billioner globalt, for ikke å nevne inntektene til enkeltpersoner og samfunnsforpurringer som vil ramme unge kvinner hardest gjennom anliggender som tenåringsgraviditet. Pandemien har også skapt forhold som vil føre til en økning i ustabilitet og lokale, regionale og nasjonale konflikter, som i sin tur vil ytterligere forverre flyktningekrisen og matutryggheten.

Pandemien, en historisk triggerhendelse, har ikke bare avslørt og forverret krisen i kapitalistsystemet organisert under det utdaterte nasjon-stat-systemet. Den demonstrerer at dette systemet er helt likegyldig for milliarder av menneskers lidelser, der de står overfor behov for akutt hjelp og bistand. Den fullstendige ignorering av betingelsene som helsetjenestearbeidere står overfor understreker det dype juvet som skiller finansoligarkiets bekymringer fra enhver annen person på planeten, uansett deres nasjonalitet.

FNs generalsekretær Antonio Guterres observerte: «Pandemien har avslørt, som et røntgenbilde, bruddene i det skjøre samfunnsskjelettet vi har bygget. Den avslører mangler og usannheter overalt: Løgnen om at frie markeder kan levere helsetjenester for alle ... myten om at vi alle er i samme båt. For selv om vi alle flyter på det samme havet er det åpenbart at noen befinner seg i superyachter, mens andre må klamre seg til det flytende drivgodset for holde hodet over vann.»

Anbefalte uttalelser om koronaviruspandemien

Dow Jones til 25 000 der antallet pandemidødsofre når 100 000

(28. mai 2020)

Den globale pandemien og den globale krigen mot immigranter og flyktninger

(27. mai 2020)

Amerikansk pandemi-tilsløring ansvarlig for tituseners død

(23. mai 2020)