Hudfargebasert kommunalistisk politikk, og det andre attentatet på Abraham Lincoln

26 June 2020

Én måned etter drapet på George Floyd står massedemonstrasjonene mot politivold, med deltakere av alle hudfarger, i fare for å bli kapret og villedet av reaksjonære politiske krefter som forsøker å få promotert splittelser basert på hudfarge, for å få sabotert arbeidende menneskers og ungdommens enhet, og for å få undergravd utviklingen av klassekampen mot kapitalisme. Denne kampanjen er nå konsentrert om skjendingen, vanæringen og ødeleggelsen av statuene av figurer som ledet Den amerikanske revolusjonen og Borgerkrigen.

Det er vanskelig å finne ord som i tilstrekkelig grad uttrykker avskyen frembrakt av de uhyrlige angrepene på minnesmerkene som hedrer Abraham Lincolns minne, USAs største president, som ledet landet under Den andre amerikanske revolusjonen som ødela Slavemakten, og som frigjorde millioner av slavebundne afrikaner-amerikanere.

Kvelden den 14. april 1865, mindre enn ei uke etter at hoveddelen av konføderasjonshæren hadde overgitt seg, og med dét brakte den fire-år-lange Borgerkrigen til opphør, ble Lincoln skutt i hodet av skuespilleren og pro-slaveri-fantasten John Wilkes Booth. Ni timer senere, klokka 07:22 morgenen den 15. april, døde Lincoln av attentatmannens påførte banesår. Krigsminister Edwin Stanton, som sto der ved Lincolns dødsleie, erklærte så berømt: «Nå tilhører han tidene.»

Lincolns martyrium utløste et utbrudd av sorg på tvers av USA og i hele verden. Arbeiderklassen erkjente at den hadde mistet en stor forkjemper for demokrati og likestilling. Karl Marx, på vegne av International Working Men’s Association, skrev i dagene etter attentatet på Lincoln at han var «en av de sjeldne mennene som lyktes i å bli stor, uten å slutte å være av det gode.»

Abraham Lincoln var en usedvanlig kompleks mann, og hans liv og hans politikk gjenspeilte hans samtids motsetninger. Som han en gang uttalte kunne han ikke «unnslippe historien». Han var fast bestemt på å redde Unionen, og av den blodige borgerkrigens logikk ble han drevet til å ty til revolusjonære tiltak. I løpet av den brutale kampen ga Lincoln uttrykk for de revolusjonære demokratiske aspirasjonene som inspirerte hundretusener av amerikanere til å slåss og ofre sine liv for «frihetens nye fødsel».

Hver periode av politisk oppsving i USA har hentet inspirasjon fra Lincolns liv. Lincoln Memorial, frigjøringsminnesmerket i Washington, D.C. har siden innvielsen i 1922 vært stedet for noen av de viktigste øyeblikkene i kampen mot hudfargebaserte undertrykking, og for likhet. I 1939, da Hitlers nazister var på marsj i Europa og fascismen hadde mange sympatisører blant den amerikanske styringseliten, ble den berømte afrikaner-amerikanske contralto-sangeren Marian Anderson nektet retten til å synge i Constitution Hall. Derfor sang hun i stedet på trappetrinnene opp til Lincoln Memorial, for et samlet publikum på 75 000.

I 1963, under Marsjen mot Washington, sto Martin Luther King, jr. på det samme sted, der han holdt sin «I Have a Dream»-tale [Jeg har en drøm], og krevde likhet og hudfargebasert integrering, foran en menneskemengde på 250 000. Senere det samme tiåret samlet titusener av ungdommer seg ved monumentet da de protesterte mot Vietnamkrigen.

Det er ingen tilfeldighet at arbeiderklassens oppsving på 1930-tallet ble assosiert med mange store kunstneriske skildringer av Lincoln, deriblant filmene Young Mr. Lincoln (1939) og Abe Lincoln in Illinois (1940). Aaron Copelands høyt elskede mesterverk, orkester-narrativet Lincoln Portrait (1942), konkluderer med erklæringen at USAs sekstende president «er evigvarende i hans landsmenns minne».

Men nå, 155 år etter tragedien i Ford's Theatre, er Lincoln gjenstand for et nytt attentat. Dette må ikke få lykkes.

Eleanor Holmes Norton, Washington D.C.’s ikke-stemmeberettigede delegat til Kongressen, sa at hun ville fremme et lovforslag om å få fjernet det berømte frigjøringsmonumentet Lincoln Memorial fra Lincoln Park i Washington, D.C. De hudfargefikserte protesterende har erklært deres hensikt om å få revet ned monumentet, som ble betalt for av tidligere slaver, og som rørende ble innviet av dedikasjonen fremført i 1876 av Frederick Douglass, den svarte forfekteren av slaveriets avskaffelse [‘abolitionist’].

Norton hevdet i en Tweet: «Designerne av Emancipation Statue i Lincoln Park i D.C. tok ikke med i betraktningen afrikaner-amerikanernes synspunkter.» Demokratene hevder at statuen fornedrer «det svarte samfunnet», fordi den skildrer Lincoln som frigjør en slave, sammenkrøket i en løpers kroppsposering, der billedhuggerens hensikt var å symbolisere Borgerkrigens frigjøring.

Nortons reaksjonære bestrebelser blir støttet av Det demokratiske partiets embetsfunksjonærer i Boston, som de kommende ukene vil holde høringer for å ta opp krav om fjerning av en kopi av frigjøringsminnesmerket der i byen.

Lincoln er ikke den eneste lederen av antikonføderasjonsstyrkene som blir målrettet. I forrige uke ble en statue av Ulysses S. Grant, den store generalen for den seirende union-hæren, og senere en president i USA, revet ned i Seattle.

Et enda skitnere eksempel på denne hudfargebaserte kampanjen er skjedingen av Boston-monumentet som hedrer det legendariske 54th Massachusetts Volunteer Infantry Regiment [Massachusets 54. frivillige infanteriregiment]. 54th Massachusetts som ble ledet av abolishionisten Robert Gould Shaw var det andre hel-svarte regimentet organisert i Borgerkrigen. Mange protesterende motsetter seg at the 54th, berømt fremstilt i filmen Glory (1989), ble befalt av den hvite offiseren Shaw. Holland Cotter, New York Times’ co-sjefkunstkritiker, bakvakset monumentet som en visualisering av en «hvit supremacist» [sjåvinist] for monumentets skildring av Shaw som leder av hans afrikaner-amerikaner bataljon.

Et annet Union-monument, statuen i Madison, Wisconsin av abolitionisten Hans Christian Heg (1829–1863), ble veltet ned tirsdag kveld. Statuen ble halshugd før den ble kastet i elva.

Heg var en immigrant fra Norge, og han ledet regimentet 15th Wisconsin mot Konføderasjonen, kjent som Det skandinaviske regimentet. Heg, som før krigen var medlem av Free Soil Party [Partiet for den frie jord], var heftig imot slaveriet, og i Wisconsin ledet han en antislavefangermilits. Han ble drept under Chickamauga-slaget, i en alder av 33 år, i september 1863.

Socialist Equality Party avviser alle de tamme liberale unnskyldningene og berettigelsene som tilbys for å legitimere skjendingen av disse minnesmerkene. Handlinger har, uansett hvilke motivasjoner som tilleggs dem, objektiv betydning og veldig reelle politiske konsekvenser.

Angrepet på Lincoln-monumenter, og på andre minnesmerker som hedrer lederne for Den amerikanske revolusjonen og for Borgerkrigen, er politiske provokasjoner som tar sikte på å få pisket opp hudfargebaserte fiendtligheter. Slike provokasjoner er velkjente former for kommunalistisk politikk, som påminner hindu-fanatikeres nedbrenning av muslimske moskéer eller hindutemplers nedbrenning av muslimske fanatikere. Her i USA blir statuene angrepet som eksempler på «hvitt» styre.

Angrepene på statuene er resultat av en kampanje fra de to kapitalistpartiene, og fra forskjellige reaksjonære elementer i den øvre middelklassen, på å få basert amerikansk politikk på hudfargebaserte og kommunalistiske skillelinjer. Denne kampanjens tiltakende intensitet er en respons på oppsvinget av arbeiderklassens militans, som blir ansett som en fare for kapitalismen. Styringselitene og de mest velstående delene av middelklassen er skrekkslagne av de politiske implikasjonene, og de ønsker så langt fra velkoment den hudfargebaserte enheten fremvist i demonstrasjonene mot politibrutalitet.

Det er en arbeidsdeling mellom Det demokratiske og Det republikanske partiet i promoteringen av hudfargebasert politikk. Trump og Republikanerne appellerer til de mest politisk desorienterte elementene i det amerikanske samfunnet, der de manipulerer borgernes økonomiske usikkerhet på en måte ment å stimulere til hudfargebasert antagonismer, for å få avledet den sosial vreden vekk fra kapitalistsystemet.

Det demokratiske partiet anvender en annen variant av kommunalisitisk politikk, der de evaluerer og forklarer alle sosiale problemer og konflikter basert på hudfargebaserte betingelser. Uansett hva de spesiell anliggender måtte være – fattigdom, politibrutalitet, arbeidsledighet, lave lønninger, dødsfall forårsaket av pandemiene – er det nesten utelukkende definert av hudfargebaserte betingelser. I denne hudfargebaserte fantasiverdenen er «de hvite» innvilget et medfødt «privilegium» som fritar dem fra all motgang.

Denne groteske forvrengningen av nåtidens virkelighet fordrer en ikke mindre grotesk forvrengning av fortiden. For at det moderne Amerika skal kunne fremstilles som et land med nådeløs og uopphørlig krigføring basert på hudfarge, er det nødvendig å skape et historisk narrativ med de samme formuleringene. I stedet for klassekamp blir hele USAs historie presentert som beretningen om evigvarende hudfargekonflikt.

Allerede før utbruddet av pandemien var bestrebelsene på å skape hudfargegrunnlaget for samtidens kommunistiske politikk godt i gang. New York Times, Det demokratiske partiets viktigste stemme for deres selskaps- og finansbeskyttere, kokte sammen med det lumske 1619 Project, der det sentrale formålet var å fremme et hudfargebasert narrativ. Dette prosjektets hovedargument, da det ble avduket i august 2019, var at Den amerikanske revolusjonen ble gjennomført for å beskytte nordamerikansk slaveri, og at Borgerkrigen, ledet av rasisten Abraham Lincoln, ikke hadde noe å gjøre med opphevelsen av slaveriet. I henhold til denne nye beretningen frigjorde slavene seg selv.

Som Trotskij forklarte er formålet med løgner om historien det å få skjult de reelle sosiale motsetningene. I dette tilfellet er motsetningene de som er innebygd i de svimlende nivåene av sosial ulikhet frembrakt av kapitalismen. Disse motsetningene kan bare progressivt løses gjennom klassekampens metoder, der arbeiderklassen slåss bevisst for å få slutt på kapitalismen, og erstatter den med sosialisme. Forsøk på å avlede og sabotere denne kampen ved å oppløse klasseidentitet i tåkeleggingen av hudfargebaserte identiteter, fører ubønnhørlig i retning av fascisme.

Gjennom promotering av en hudfargebasert versjon av kommunalisme prøver alle styringsklassens fraksjoner å få splittet arbeiderklassen, for bedre å få utbytte den, og for å avverge faren for revolusjon. Det er ingen tilfeldighet at samtidig som det amerikanske samfunnet er tynges ned av Covid-19-pandemien, som har tatt livet av mer enn 120 000 og utløst en økonomisk krise i omfang av Den store depresjonen, søker Demokratene stadig mer frenetisk å få gjort hudfarge til det grunnleggende saksanliggendet.

Alternativet til hudfargebasert kommunalistisk politikk er den sosialistiske politikken for arbeiderklassens enhet. Det er Socialist Equality Partys program, og de som er enige i dette perspektivet bør melde seg inn i vårt parti.

Niles Niemuth og David North