Grensesammentøtet mellom India og Kina og den globale geopolitikkens brennbare tilstand

19 June 2020

Et sammenstøt mandag kveld, som etterlot dusinvis av dødsofre fra Den indiske hær og Det kinesisk folkets frigjøringshær, har reist utsiktene for en fullskala krig mellom verdens to mest folkerike land, og rivaliserende atomvåpenmakter.

Siden sammenstøtet har både Beijing og New Delhi forpliktet seg til å trekke tilbake deres militære styrker, som nå er utplassert i nærkontakt langs deres omstridte grense, og for en fredelig diplomatisk løsning på deres rivaliserende territorielle krav. Men hver av dem er fast bestemt på at den andre fremprovoserte sammenstøtet – det første dødelige møtet mellom indiske og kinesiske tropper på 45 år – og at den andre part må stå ned.

Etter en telefonsamtale på onsdag mellom den indiske utenriksministeren S. Jaishankar og hans kinesiske kollega Wang Yi meldte New Delhi en uttalelse som beskyldte Beijing for ansvar for «volden og ofrene», og sa «timens krav» er at «den kinesiske siden revurderer deres handlinger og tar korrigerende skritt».

Beijing kontret med en uttalelse som sa at Wang hadde krevd at India «straffet de ansvarlige hardt» for det indiske militærets «voldelige» og «provoserende» oppførsel, måtte «strengt kontrollere» sine «frontlinjetropper og umiddelbart stoppe alle provoserende handlinger». Uttalelsen la til at India «ikke må undervurdere Kinas faste vilje for å sikre sin territoriale suverenitet».

Etter et møte onsdag mellom Indias forsvarsminister og den militære øverstekommandoen hevet India beredskapen for de titusener av hær- og luftvåpenpersonell landet har utplassert langs den omstridte grensa med Kina, til det høyeste nivået. Den indiske marinen har i mellomtiden blitt instruert om å forberede for mulige møter med kinesiske krigsskip og ubåter.

Også på onsdag holdt Narendra Modi, Indias ultra-høyreorienterte hindusjåvinistiske statsminister, en fjernsynskringkastet tale der han lovet at «våre soldaters offer ikke vil være forgjeves… India ønsker fred, men om landet blir provosert er India i stand til å gi et passende svar.»

Indias og Kinas omstridte 3 500-kilometer-lange grense skjærer gjennom ugjestmildt Himalaya-terreng. Mandagskveldens slåssing fant sted langs en smal ås beliggende mer enn 4 260 meter over havet.

Den kinesisk-indiske grensekonflikt har imidlertid blitt flettet inn i den amerikansk-kinesiske strategiske rivaliseringen, under betingelser av verdenskapitalismens systemiske sammenbrudd og den derav følgende bølga av interimperialistiske rivninger og stormaktkonflikter, som gir konflikten en enorm global geopolitisk betydning.

Indias korrupte kapitalistiske styringselite har det siste halvannet tiåret integrert India inn i den amerikanske militærstrategiske offensiven mot Kina. Under Modi har New Delhi slått sine militærbaser åpne for amerikanske krigsskip og krigsfly, og utviklet et stadig ekspanderende nettverk av bilaterale, trilaterale og fireparters militær-sikkerhetstilknytninger til Washington og USAs viktigste Asia-Stillehav-allierte, Japan og Australia.

Beijing har svart med å søke å få utnyttet Kinas nære sikkerhetssamarbeid med Indias historiske erkerival Pakistan, blant annet gjennom byggingen av rørledninger, jernbane- og veiforbindelser fra det vestlige Kina til Pakistans havneby Gwadar ved Det arabiske hav, med siktemål å få motvirket amerikanske planer om økonomisk å strupe Kina ved å gripe kontroll over flaskehalsene i Det indiske hav og Sør-Kinahavet. Investeringsprosjektet CPEC – Kina Pakistan økonomisk korridor – passerer gjennom Kinas region Aksai Chin, i nærheten av der mandagens kamp fant sted, og på territorium som Modis BJP-regjering [Bharatiya Janata Party] i august i fjor poengtert og provoserende hevdet Indias historiske krav på.

Så langt har Trump-administrasjonens respons på mandagens grensesammenstøt vært begrenset til dempende uttalelser som uttrykker støtte for en fredelig løsning av konflikten. Men i forrige måned egget Washington offentlig på New Delhi med fordømmelser av kinesisk «aggresjon» mot India.

Forøvrig ble det gjort som ledd i en massiv opptrapping av amerikansk imperialismes allsidige økonomiske, diplomatiske og militær-strategiske offensiv mot Kina, med en logikk som ender i krig. Dette inkluderer:

* Beskyldning av Beijing for det enorme tapet av liv i USA av Covid-19, forårsaket av deres egen uaktsomhet og inkompetanse, i et gjennomskuelig forsøk på å få avledet offentlig raseri, men også med tanke på å få berettiget aggresjon mot Beijing;

* Forrige ukes utplassering av tre hangarskip-angrepsgrupper til det vestlige Stillehavet, hvor de skal operere i farvann like utenfor fastland-Kina;

* Lanseringen av et pådriv for å «frakoble» den amerikanske økonomien fra Kina, ved å presse amerikanske selskaper til å flytte deres virksomheter ut av Kina. Med tanke på ytterligere å få utnyttet India for amerikanske strategiske formål har Trump og USAs utenriksminister Mike Pompeo veldig offentlig promotert India som et alternativt til Kina som globalt knutepunkt for produksjonskjedene;

* Intensivering av den amerikanske kampanjen for å presse land til å forby Huawei, Kinas flaggskip høyteknologiselskap, fra deres 5G-nettverk, og på andre måter forhindre Kinas fremvekst som en konkurrent i høyteknologiske industrier.

* Leveranser av avanserte våpen til Taiwan, og implisitte trusler om å avvise amerikansk støtte for «ett Kina politikken».

* Og i et trekk som er rettet mot både Kina og Russland, det å presse på med en massiv atomvåpenoppbygging.

I parallell med dette har Trump-administrasjonen, midt under pandemien, intensivert sanksjoner og militært press mot Iran og Venezuela, og gitt grønt lys for Israels planer om direkte å annektere Vestbredden.

Grensekonflikten mellom India og Kina er bare ett av mange globale tennpunkter der amerikansk aggresjon har oppfordret til, eller forverret mellomstatlige konflikter og forvandlet dem til potensielle katalysatorer for en global storbrann.

Opprørt av USAs nekting av å gå inn i meningsfulle forhandlinger, eller på noen måte lempe på de straffende økonomiske sanksjonene, sprengte Nord-Korea på mandag landets felles liaisonkontor med Sør-Korea.

USAs imperialistiske rivaler har for deres del respondert på pandemien og verdenskapitalismens verste økonomiske spasmer siden depresjonen på 1930-tallet på tilsvarende måte, ved å intensivere deres egne forberedelser til krig. For hva det angår Tyskland og Frankrike betyr det at de akselererer pådrivet til å utvikle et europeisk militær som kan hevde deres krav på markeder, naturressurser og strategiske territorier, uavhengig av, og om nødvendig, mot USA.

Josep Borell, EUs høye representant for utenriksaffærer, og Thierry Breton, EU-kommisjonær for det indre marked, skrev i forrige uke i Die Welt der de erklærte at de «tiltakende spenningene mellom USA og Kina» demonstrerer behovet for europeisk «hard makt», så unionen kan «få brakt sin innflytelse til torgs, få pålagt sitt verdensbilde, og opprettholdt sine egne interesser».

Covid-19-pandemien har tjent som en akselererende faktor for alle de ondartetheter som har spredd seg gjennom den globale kapitalismen de fire siste tiårene, og spesielt siden 2008 – den voldsomme veksten av sosial ulikhet, militarisme og krig, forråtnelsen av demokratiske styreformer, og kapitalistelitenes promotering av reaksjon, og rehabiliteringen av det ytre høyre.

Den fungerer også som en akselererende faktor for global klassekamp. I de innledende stadiene av pandemien, og under betingelser der det etter uker ikke ble gjort noe for å stoppe spredningen av Covid-19, hvorpå regjeringene deretter raskt påla improviserte nedstenginger, var det en tilsynelatende reduksjon av sosial protest. Masseprotestene som brøt ut i USA som respons på politimordet av George Floyd, med deltakere av alle hudsjatteringer og av alle etnier, som deretter spredte seg over hele verden, understreker imidlertid at bølga av streiker og masseprotester mot regjeringspolitikken, som bygde moment i løpet av 2018 og 2019, bare var de initielle stadiene av den globale arbeiderklassens gryende massive revolusjonære motoffensiv.

Kapitalistelitens respons på pandemien, særlig i de imperialistiske landene i Nord-Amerika og Europa – dens kriminelle uaktsomhet, massive tilraning av offentlige midler, og nå dens kampanje for å tvinge arbeidere til å gjenoppta arbeidet selv om Covid-19 fortsetter å spre seg – har produsert en sosial katastrofe. De har også lagt for dagen den døende kapitalistordens brutalitet, dens politisk-ideologiske fallitt og umoral.

Under disse betingelsene er det en reell og tiltakende fare for at de kapitalistiske styringselitene, hjemsøkt av uløselige økonomiske og politiske problemer, og konfrontert med en tiltakende sosial opposisjon, vil se en vei ut i militærkonflikt – et middel for å få undertrykt klassekampen og promotert «nasjonal enhet», gjennom en kombinasjon av opphetet sjåvinistisk patriotisme og statsundertrykking, legitimert som en «nødvendighet for krig».

India er et klart eksempel. Den indiske elitens katastrofale svar på pandemien – en slett forberedt nedstenging; en nekting av å iverksette de mest rudimentære helsetiltak som eksempelvis massetesting; og nå en «gjenåpning av økonomien» – har resultert i 120 millioner arbeidsløse og en Covid-19-infeksjonsrate som er blant de høyeste i verden. På onsdag, mens Indias medier lovpriste de 20 døde indiske soldatene, steg det offisielle antallet Covid-19-dødsfall med 2 003, dvs. mer enn 20 prosent.

Modi og hans regjeringsparti BJP har benyttet seg av den diskrete og medskyldige opposisjonen, og har gang på gang brukt rabiat kommunalisme, krigersk nasjonalisme og uvørene «kirurgiske angrep» mot Pakistan for å få avledet sosial opposisjon og få fyrt opp under reksjon, og for å splitte arbeiderklassen.

Men ingen steder er faren for at en kriseridd regjering og styringsklasse blir «fristet» av krig mer håndgripelig følbar enn i Amerika. Amerikansk imperialisme ledes i dag av en fascistisk besinnet oligark og ville-gjerne-være tin-pot diktator, landets politiske elite er i krig med seg selv, det massive militæret er landets gjenværende maktfaktor som overgår rivalene, og sist men ikke mist viktig, styringsklassen står overfor tiltakende militant motstand fra arbeiderklassen.

Intensiveringen av den globale kapitalistkrisen og klassekampen gjør det stadig mer presserende å ta opp kampen mot krig. Den eneste sosiale kraften som kan få stoppet krig er den internasjonale arbeiderklassen. Men det betinger at den voksende globale karakteren av arbeiderklassens kamper blir en bevisst strategi, og at arbeiderklassens mobilisering blir en uavhengig politisk kraft i kampen for arbeidernes makt og sosialisme. Vi oppfordrer innstendig alle lesere av WSWS til å melde seg med oss i kampen for å bevæpne arbeiderklassen med denne forståelsen.

Keith Jones