Politivold og klassestyre

18 June 2020

Det er nå drøye tre uker siden Memorial Day-drapet på George Floyd utløste masseprotester over hele USA og rundt om i verden. De politiske representantene for styringsklassen har respondert, på den ene siden med rå maktutøvelse og trusler om militærundertrykking, og på den andre siden har det blitt gitt løfter om «reformer» og «ansvarlighet».

På mandag undertegnet Trump en utøvende ordre som skal inkorporere flere sosionomer og mer psykiatrisk helsepersonell inn i politietatene, det skal opprettes en nasjonal database for å spore politibetjenter som er oppsagte eller dømt for bruk av overdreven maktbruk, og dessuten skal kvelertak ved pågripelser forbys, men som presidenten forklarte, med unntaket «når en politibetjents liv er i fare».

Trump kunngjorde sin utøvende ordre i en tale for politibetjenter, og den var fylt av oppfordringer om «lov og orden» og fordømmelser av de protesterende. Trumps forbehold om kvelertak lar anledningen stå åpent for fortsatt anvendelse av den dødelige praksisen, siden politiet rutinemessig hevder at de fryktet for deres liv, når de grovt skader eller dreper noen.

Demokratene har budt frem deres egen buffé av kosmetiske endringer, som i stor grad gjenspeiler Trumps, inkludert forbudet mot kvelertak og opprettingen av en nasjonal database over voldelige politibetjenter, samtidig som de også eksplisitt avviser kravet, som er populært blant demonstrantene, om «defunding» av politiet [o.anm.: uspesifiserte forlangender om omdisponering av politibudsjettene; og en evt. redusering]. Tidligere visepresident Joe Biden, Demokratenes presumtive presidentkandidat, har etterlyst $ 300 millioner i ekstra føderal finansiering av politiet, for å få understøttet politidepartementene over hele landet, mens senator Bernie Sanders har sagt at polititjenesterepresentanter må betales høyere lønninger.

Slike tiltak vil utgjøre mindre enn ingenting. De kunne like godt foreslått å endre fargen på politiuniformene. «Reformer» fra disse representantene for styringsklassen vil uunngåelig ende opp med å styrke politiet som et undertrykkende statsapparat.

Løftet om politireformer har gjentatte ganger blitt tilbudt av styringsklassen, som en angivelig løsning på overdreven voldsanvendelse. Etterdønningene av de urbane opprørene på 1960-tallet så påstanden fra Demokratene om at flere svarte politifolk synlige på gatene, flere svarte politisjefer som hadde tilsyn med politistyrkene, og flere svarte byrådsledere/borgermestere skulle løse problemet.

Et halvt århundre senere utgjør afroamerikanere mer enn 13 prosent av politibetjentene, som er en overrepresentasjon sammenlignet med befolkningen som helhet. Svarte politisjefer leder politiavdelinger over hele landet, og store og små byer har valgt svarte byrådsledere/borgermestere. I løpet av det siste tiåret har introduseringen av dashbordkamera i politikjøretøyer og betjentenes kroppsbårne kameraer blitt kjørt frem som ytterligere et universalbotemiddel.

Og likevel vedvarer drepingen og overgrepene, og de har faktisk eskalert.

Det som er fraværende i alle mediekommentarene om politivold, enn si i utsagn fra borgerlige politikere, er enhver undersøkelse av hva politiet er og institusjonens relasjon til kapitalistsamfunnet.

Den ensartede forklaringen på politivold som manifesteringen av rasisme mislykkes i å forklare noe som helst. Selvfølgelig er det rasisme innen politiet. Fascistiske sentimenter er allestedsnærværende blant de sjiktene som rekrutteres til politistyrken. Ofrene for politivold er imidlertid de fattige og undertrykte av alle hudfarger. Selv når protestene utspiller seg, videreføres drepingen – inkludert av Rayshard Brooks i Atlanta, Georgia, som var svart, og Hannah Fizer i Sedalia, Missouri, som var hvit.

Politiet fungerer ikke som et instrument for hudfargebasert undertrykking, men som et instrument for klassestyre. Siden Floyd ble drept i Minneapolis, er det verdt å påminne om politiets rolle for åttiseks-år-siden da de slo løs på de streikende som deltok i generalstreiken i Minneapolis i 1934.

Dette er bare ett eksempel av mange. I hver større klassekamp og samfunnskonflikt i Amerika, fra Den store jernbanestreiken [Great Railroad Strike] i 1877, [demonstrasjonen for åtte-timers-dagen i Chicago, og martyrene fra] Haymarket Massacre i 1886, og til de beryktede politiopptøyene i 1968 under Det demokratiske partiets samlingsstevne [‘convention’] i Chicago, og Den nasjonale kullgruvestreiken 1977 og 1978, har arbeiderne alltid i politiet konfrontert styringsklassens redskap for å få håndhevet deres «legalitet».

Heavily armed Arizona state police open fire with teargas and rubber bullets on Phelps Dodge strikers in September 1984 [Photo credit: David North]

Etter hvert som sosial ulikhet og klassespenninger har vokst over de fire siste tiårene, har politiets størrelse og budsjetter vokst tilsvarende. Politiet står for mellom 20 og 45 prosent av store amerikanske byers skjønnsmessige allokering av de disponible budsjettmidlene. Totalt sett utgjør utlegg til politiet $ 115 milliarder [NOK 1,4 billioner; dvs. 1 425 milliarder, eller 1 424 510 millioner], opp fra $ 42 milliarder [NOK 398,86 milliarder] for førti år siden, med inflasjonsjusterte tall.

Den føderale politifinansieringen, medregnet av FBI så vel som tilskudd til delstatenes og de lokale politiagenturene, har økt med mer enn en faktor på fem over den samme perioden. I 1980 økte de totale utleggene til politiet og relaterte institusjoner fra én prosent av nasjonalinntekten til to prosent, mens utleggene til velferdsprogrammer falt fra én prosent til 0,8 prosent.

Politistyrker blir dessuten i tiltakende grad integrert med militæret, instrumentet for amerikansk imperialistdominans i utlandet. Militært utstyr til en verdi av anslagsvis $ 7 milliarder [NOK 66,48 milliarder] er de to siste tiårene overført til lokale politistyrker. Når Trump kaller demonstranter «innenlandske terrorister», utvider han ganske enkelt bare logikken fra «krigen mot terror» til USAs innenriksopposisjon. Scenene av paramilitære SWAT-team som bærer angrepsgeværer og kjører i pansrede kjøretøy for å konfrontere demonstranter, har alle kjennetegn av en okkupasjonsmakt.

Mens omfanget av politidreping i USA er unikt blant de fremskredne økonomiene, er politibrutalitet et universelt fenomen.

Brasil, der et korrupt politi herjer seg gjennom landets lutfattige favelaer, og rutinemessig fører an i verden angående politibrutalitet, der dreper de hvert år flere tusen. På Filippinene har tusenvis av fattige arbeidere blitt ofre for fascistpresidenten Rodrigo Dutertes «krig mot narkotika».

I Frankrike har statens fulle kraft blitt sluppet løs på de overveiende hvite «Gul Vest»-protesterende, så vel som på afrikanske immigranter som protesterer for likestilling. Lenger øst i Europa er politiet i Ungarn hvert år gjenstand for nesten ett tusen klager for overdreven maktanvendelse, uten noen vesentlig konsekvens for de utøvende politibetjentene.

Betydelige protester mot politivold, også i solidaritet med George Floyd, har brutt ut i Kenya, Ghana, Nigeria og Sør-Afrika, land der politistyrkene er notorisk brutale. Hundrevis blir drept hvert år av statlige sikkerhetsstyrker i hvert av disse landene. En rapport fra BBC News i april bemerket at «sikkerhetsstyrkene dreper flere nigerianere enn Covid-19»:

Minst 1 476 personer ble drept av statsaktører i landet i løpet av det siste året, sier Council on Foreign Relations. Myndighetsorganet NHRC meldte, i sin rapport om Nigerias nedstengingsperiode for koronavirus, at organisasjonen hadde funnet «8 separate hendelser av utenomrettslige drap, som brakte tallet til 18 dødsfall».

Hvordan kan dette forklares med rasisme? Politivoldens internasjonale karakter – sammen med spredningen av denne typen vold i amerikanske byer under tilsyn av svarte politisjefer og svarte byrådsledere/borgermestere – tilbakeviser det hudfargebaserte narrativet, påstanden om at det som finner sted i USA er undertrykkingen av «det svarte Amerika» av «det hvite Amerika».

Politivold er innflettet i kapitalistsamfunnets karakter. Den spesielle brutaliteten til politiet i USA kan forklares av den spesielle brutaliteten i klasserelasjonene i Amerika, ulikhetslandet og finansoligarkiets hjemsted.

Friedrich Engels besørget den klassiske marxistiske forklaringen av staten i boka Origins of the Family, Private Property and the State [Familiens, privateiendommens og statens opphav], skrevet i 1884. Han skrev at staten «på ingen måte er en makt påtvunget samfunnet utenfra ...»

Snarere er den et produkt av samfunnet på et bestemt utviklingsstadium; den er innrømmelsen at dette samfunnet har viklet seg inn i en uløselig motsetning med seg selv, at det har splittet seg i uforsonlige motsetninger som samfunnet er maktesløst for å kunne fordrive.

Et sentralt kjennetegn ved staten, fortsatte Engels, er etableringen av en «offentlig makt», som «ikke bare består av væpnede menn, men også av materielle tillegg, fengsler og tvangsinstitusjoner av alle slag ... Den [den offentlige makten] vokser sterkere ... forholdsmessig relatert til at klasseantagonismene innen staten blir mer akutte, og etter hvert som tilstøtende stater blir større og mer folkerike.»

Det vil si at staten ikke er en nøytral oppmann. Den, og med den «alle slags institusjoner for tvang», er styringsklassens politiske redskaper, som oppstår på grunn av klasseinteressenes uforenlighet.

Socialist Equality Party står for avskaffelsen av politiet. Men avskaffelsen av politiet er bundet opp med avskaffelsen av klassesamfunnet. Ingenting vil bli endret av hudfargen til politiet eller byens myndigheter, eller av den ene eller den andre symbolske reformen.

En slutt på politivold og forsvaret for demokratiske rettigheter krever mobiliseringen av arbeiderklassen, i USA og internasjonalt, for å få avskaffet kapitaliststaten, ekspropriert de styrende oligarkene og etablert demokratisk kontroll over det økonomiske liv, på grunnlag av sosiale behov og ikke privatprofitt. Det vil si, det krever en sosialistisk revolusjon.

Niles Niemuth og Joseph Kishore