Macron annonserer massekonkurser og oppsigelser, med koronavirusrestriksjoner nå opphevet

Av Alex Lantier
17 June 2020

I en kort fjernsynskringkastet tale på søndag om Covid-19-pandemien kunngjorde Emmanuel Macron at hans regjering ville samarbeide tett med fagforeningene for å få lagt kostnadene for krisen på arbeiderklassens nakke. Under betingelser med globale protester mot politivold, to år etter oppstarten av «gul vest»-bevegelsen, og etter den historiske transportstreiken i vinter, nektet Macron å komme med noen som helst innrømmelser til befolkningens forlangender.

Macron bemerket at regjeringen hadde brukt € 500 milliarder [NOK 5,4 billioner; dvs. 544 700 milliarder] under pandemien. Dette var «berettiget», sa han, «på grunn av de eksepsjonelle omstendighetene vi nettopp har vært igjennom. Men det er på toppen av vår allerede eksisterende gjeld.» Han gjorde det klart at disse massive utdelingene, som i vesentlig grad finansierte oppkjøp av giftige verdipapirer som de store bankene satt med, og for å stabilisere de største franske konsernene, uten noen strenger knyttet til noen forpliktelser fra finansaristokratiets side om å bevare arbeidsplasser eller økonomisk aktivitet.

Tvert imot. Frankrike ville «oppleve konkurser og multiple oppsigelsesplaner på grunn av den globale økonomiske nedgangen,» sa han. I følge de offisielle prognosene vil fra 800 000 og opp til 1 million arbeidere miste deres jobber, og de kommende månedene var det forventet at 40 prosent av små og mellomstore bedrifter i Ile-de-France-regionen rundt Paris vil gå konkurs i møte. Dette gjenspeiler en økonomisk nedgang på anslagsvis 10 prosent på ett år, i mange land i Europa og internasjonalt – forhold som ikke er sett siden 1930-tallet.

Macron insisterte på at det var utenkelig å tvinge styringsklassen til å betale for å beskytte arbeidsplasser og småbedrifter, mens franske og europeiske myndigheter overrisler styringsklassen med offentlige penger. «Vi vil ikke finansiere disse utgiftene ved å øke skattene,» sa han.

Dette er en krigserklæring fra finansaristokratiet, i Frankrike og over hele Europa og i verden forøvrig, mot arbeiderklassen. Den har brukt pandemien som et påskudd for å få overført hundrevis av milliarder euro til deres bankkontier, på arbeideres og småbedrifters bekostning. Mens amerikanske og europeiske sentralbanker bevilger de superrike billioner, viser de superrike deres forakt for millioners truede ruinering, selv der sulten og elendigheten øker i Frankrike og Europa.

Den moderne tids styringsklasse fremviser et nivå av parasittisme og forakt som er usett siden den føydale adelen nektet å betale skatt til États-Généux, kort før Den franske revolusjon.

Dette er opphavet til Macrons påstand: «Vi har ingenting å skamme oss over ved vårt balanseregnskap. Titusener av liv har blitt reddet av våre valg og handlinger.» På bakgrunn av denne påstanden kunngjorde Macron den obligatoriske gjenåpningen av barnehager, skoler og universiteter fra den 22. juni, gjenåpningen av kafeer og restauranter fra i forleden dag, mandag, og ubegrenset anledning til besøk på aldershjemmene.

Faktisk er pandemiens kostnader en plett på deres renomé, som Macron og hans europeiske kolleger vil bære med seg for alltid. Ved å nekte å besørge befolkningen med ansiktsmasker, en omgående forklaring og organisering av massetesting, og innføring av sosiale distanseringstiltak, eller å besørge helsevesenet og arbeidere stengt inne i deres hjem med de nødvendige finansielle ressurser, har disse regjeringene gjort seg ansvarlige for en katastrofe.

Noen få statististiske tall illustrerer dette faktum. I Kina – et land med 21 ganger Frankrikes befolkningsstørrelse, der Covid-19 først brøt ut, og der de derfor måtte improvisere behandlings-, nedstengings- og inneslutningsmetoder, som derfor var kjente ved begynnelsen av pandemien i Europa – var det 4 634 dødsofre. I Frankrike har det vært mer enn 29 400. Når Macron uttaler at han ikke skammer seg over sin historikk er det et vitnesbyrd om hans klasseforakt for befolkningens liv.

Når det gjelder det Macron kaller hans «valg» om å nedstenge og å inneslutte arbeidere, og å få satt opp en testinfrastruktur, så var det arbeiderne som påla regjeringene dem, ikke bare i Frankrike, men i hele Europa og internasjonalt. Stilt overfor streikebølger i Italia, USA og Brasil, følte de europeiske styringsklassene seg tvunget til å beordre storstilte nedstengninger og inneslutninger.

Dette faktum bevitnet de franske arbeidsgiverorganisasjonene åpenlyst. Patrick Martin, visepresident for den nasjonale arbeidsgiverorganisasjonen, sa i mars: «I alle industrisektorer, inkludert i de der det ikke av helsemessige hensyn foreligger forbud mot aktivitet, er det en ekstremt brutal endring i arbeidernes holdning.» Han hadde fordømt arbeidernes «overreaksjon» på den dødelige faren for Covid-19. Dette betydde at selskapsledelsen «ikke lenger kunne videreføre produksjonen på grunn av press fra arbeidere».

Skrekkslagen over veksten av motstand blant arbeidere har styringsklassen til hensikt å føre en autoritær og voldelig politikk for å få pålagt arbeidere, selvstendige næringsdrivende og småbedrifter dens diktater. Macron har derfor gitt sin fulle støtte til politiet, som har hatt ansvar for å få undertrykt massedemonstrasjonene de siste to ukene.

Konfrontert med verdensomspennende protester mot politidrapet på George Floyd i Minneapolis, og i Frankrike mot drapet på Adama Traoré i politiets varetekt, var Macron tilfreds med et løfte om å være «tøff mot rasisme og antisemittisme». Denne uttalelsen er absurd fra en president som ved begynnelsen av sin embetsperiode spøkte om flyktningers drukning utenfor kysten av Mayotte.

På den annen side bekreftet Macron, han som i november 2018 hyllet kollaboratørdiktatoren Philippe Pétain som en «stor soldat», da opprørspolitiet forberedte seg på å angripe «de gule vestene», sin utrykkelige støtte til politiet. «Ikke vil vi heller bygge vår fremtid på uorden, uten en republikansk orden,» sa han. «Denne orden er sikret av politiet og av gendarmene på vår grunn,» og han la til at politiet «fortjener regjeringens støtte og nasjonens anerkjennelse».

Når som protester mot politivold finner sted over hele verden understreker det de dypere anliggender arbeidere og ungdommen står overfor, der de trer inn i kamp.

Årsaken til at Trump søkte å få utplassert militæret mot de amerikanske protestene er at finansaristokratiet anser et militærdiktatur som nødvendig for å få pålagt arbeiderklassen deres kriminelle og sosialt destruktive politikk. Rasistiske holdninger spiller utvilsomt en rolle i politivolden. Men det er umulig å få stoppet politivolden ved å prøve å få diskreditert rasistiske holdninger, fordi en slik vold er basert på materielle interesser. Den er finansaristokratiets forsvar av deres privilegier mot en arbeiderklasse i opprør.

I aksjoner mot «de gule vestene» arresterte politiet mer enn 10 000, skadet mer enn 4 400 demonstranter, påførte mer enn 25 skader på indre organer, slet av fem hender, og drepte den eldre kvinna Zineb Redouane.

Når Macron og styringsklasser over hele verden forbereder seg på å pålegge arbeidere massive angrep for å få dekket kostnadene for deres koronavirusutdelinger, brygger det større klassekonflikter internasjonalt. Magasinet Opinion rapporterte nylig: «Mens minoritetsgrupper holdt seg utenfor ‘de gule vestenes’ aksjoner, er innenlandsetterretningen bekymret for en ‘konvergens av de facto kampene mot den sosiale og den hudfargebaserte krisen.»

Foreløpig dominerer demokratiske og antirasistiske slagord i mobiliseringene mot politivold. «Gul vest»-bevegelsen unngikk i vesentlig grad eksplisitte politiske krav. Men det avgjørende spørsmålet er ikke den nåværende tilstanden av bevissthet hos arbeiderne og ungdommen som har trått inn i kamp, men de politiske oppgavene den vordende internasjonale arbeiderbevegelsen vil måtte ta opp, som respons på angrepene fra Macron og hans internasjonale motstykker.

Den to-år-lange «gul vest»-bevegelsen og Macrons faste besluttsomhet om å angripe det nasjonale pensjonssystemet gjør det klart at det ikke er noe å forhandle med Macron om. Arbeidere må bryte med det diskrediterte fagforeningsapparatet, som Macron har ønsket velkommen ved å love å koordinere regjeringens politikk med hans «sosialpartnere». Samtidig kunngjorde han at friluftsansamlinger av mer enn 10 personer fremdeles ville være forbudt, under påskudd av pandemien, selv mens arbeidere skal tvinges tilbake til å jobbe samlet i hundretall, i farlige og dårlig ventilerte fabrikker.

I Frankrike og over hele Europa eksisterer det uavhengige grupper av «gule vester», ungdommer og streikende arbeidere, i alle nabolag og på sosialmedier. Socialist Equality Party (SEP) [i Frankrike kalt Parti de l’egalité socialiste (PES)] søker å få økt arbeidernes bevissthet, for å få etablert deres uavhengighet fra kapitalistklassens politiske partier og apparater, og få bevæpnet arbeidere med et perspektiv som uttrykker den objektive logikken i kampene som er forestående. Disse kampene kan bare bli seirerike i den grad de er basert på byggingen av en massebevegelse for å få overført politisk makt til arbeiderklassen, og byggingen av et sosialistisk samfunn.

_______________________________________

Anbefalte uttalelser om koronaviruspandemien

Dow Jones til 25 000 der antallet pandemidødsofre når 100 000 (28. mai 2020)

Den globale pandemien og den globale krigen mot immigranter og flyktninger (27. mai 2020)

Amerikansk pandemi-tilsløring ansvarlig for tituseners død (23. mai 2020)