Gulfstatene tvinger India og andre sørasiatiske stater til å hente hjem utarmede migrantarbeidere

Av Shuvu Batta
26 May 2020

India og andre sørasiatiske land bøyer seg for press fra sjeikene og oligarkene som styrer den arabiske halvøyas Gulfstater, og blir tvunget til å repatriere millioner av fattige migrantarbeidere nå som deres arbeidskraft ikke lenger er tiltrengt.

Alle de seks medlemmene i Gulf Cooperation Council (GCC) – Bahrain, Kuwait, Oman, Qatar, Saudi Arabia og De forente arabiske emirater (UAE) – har forflyttet seg til dramatisk kutt i utgifter og «overhead» kostnader, etter at Covid-19-pandemien utløste globalt økonomisk stress, medregnet den Saudi-Arabia-initierte oljeprisskrigen. Det påfølgende kollapset i oljeprisene har etterlatt gapende hull i statsbudsjettene, samtidig som turismen og andre inntektskilder tørker ut.

Resultatet har vært masseoppsigelse av millioner av migrantarbeidere. De som er heldige nok til ikke å ha mistet jobben, har ofte blitt tvunget til å godta store lønnsnedskjæringer. En migrantarbeider i Saudi-Arabia som jobbet som kokk for en av landets mange prinser fortalte WSWS at hans lønning ble halvert etter at Covid-19-krisen brøt ut.

Før utbruddet av pandemien var det 23 millioner eller flere migrantarbeidere i Gulfstatene, fra Sør-Asia, Filippinene, Egypt, Palestina, andre steder i Midtøsten og fra Øst-Afrika. Migrantarbeiderne utgjør mer enn halvparten av Gulfstatenes samlede arbeidsstyrke, og har lenge vært de som utførte bygging og konstruksjon, og utallige andre underordnede manuelle og lavtlønte jobber. Millioner av kvinner tjener som hushjelper og helsetjenestearbeidere.

Migrantarbeiderne er fanget i kafala-systemet, som knytter en arbeiders ansettelseskontrakt til deres rett til å oppholde seg i landet. Dette har skapt en superutbyttet arbeidsstokk som består av mennesker som mangler enhver statsborgerskapsrettighet i land styrt av absolutte monarker, og som er under den konstante trusselen om å bli beordret til å reise hjem dersom de blir sparket eller permittert, eller når deres kontrakt utløper.

Med Covid-19-pandemien, innføringen av internasjonale reiseforbud og statlige nedstenginger, og det plutselige tapet av deres sysselsetting, betyr imidlertid at de nylig arbeidsløse migrantarbeiderne som nå står overfor utvisning har manglet midler, eller retten til å kunne vende tilbake til deres hjemland.

Siden Gulfstats-oligarkene har nektet å besørge de «utskiftbare» migrantarbeiderne noen økonomisk støtte, har de blitt stadig mer desperate. Dette har ført til at styringseliten, stadig mer skremt av sosial opposisjon, er desto mer bestemt på å få utvist dem. Det å gjøre migrantarbeiderne til syndebukker fungerer også som et middel til å få avledet voksende misnøye blant de offisielt anerkjente «innfødte» befolkningene i Gulfstatene.

Masseoppsigelsene av migrantarbeidere ødela deres evne til å kunne betale husleie eller grunnleggende levekostnader, og førte til at mange ble hjemløse. Pradeep Kumar og hans diabetessyke gravide kone Premaltha, er eksempler på slike arbeidere. Mr. Kumar, som i februar mistet sin jobb som hotellarbeider, har ikke vært i stand til å forsørge familien og ble tvunget til å tilbringe flere netter sovende i et kjellerparkeringsanlegg. Han sa til BBC: «Jeg har ingen penger til å betale for konas nedkomst, og jeg har heller ikke midler til å få kjøpt en flybillett ... Legene sier at dersom hun reiser etter at hun har gått inn i den 33. svangerskapsuka vil det være en stort risiko for babyen og hennes helse. Jeg vil bare redde barnet mitt.»

Gulfstatene har respondert på økningen av bostedsløshet ved å arrestere arbeidere og sende dem til overfylte fengsler og interneringssentre. Amnesty International avslørte at Qatar lyver til migrantarbeidere og har fortalt dem at de skulle bli testet for Covid-19, for å få rundet dem opp og kastet dem i fengsel. En av arbeiderne, en mann fra Nepal, sa: «Fengselet var fullt av mennesker. Vi fikk ett stykke brød per dag, som selvfølgelig ikke var nok. Alle menneskene ble fôret i ei gruppe, med mat som lå på plast på gulvet. Noen klarte ikke å få snappet til seg mat på grunn av mengden.»

Arbeiderne begynte å motsette seg de enorme overgrepene. Den 3. mai ledet egyptiske arbeidere et opprør i et interneringssenter i Kuwait, der de brukte møbler som våpen.

Innen da hadde Gulfstats-regjeringene, som var meget klar over de tiltakende sosiale spenningene, men var uvillige til å dekke migrantarbeidernes grunnleggende behov for mat, relevant bolig og helsetjenester, presset landene i Sør-Asia til å hente hjem deres statsborgere.

Opprinnelig steilte India mot repatrieringskravene, og refererte til sin egen antiCovid-19-nedstenging og bekymringer for det voksende antallet koronavirustilfeller blant migrantarbeidere.

Med UAEs offentlige trusler, og utvilsom tilsvarede fra andre stater i det private, der de truet med langsiktige skader for deres bilaterale relasjoner, ga India imidlertid etter og sa seg villig til raskt å organisere hjemtransport av hundretusener og muligens millioner av egne statsborgere.

India er massivt avhengig av oljeimport fra Persiagulfen, og denne avhengigheten har økt det siste halvannet året siden New Delhi har bøyd seg for Washingtons krav om å overholde USAs illegale straffende sanksjoner mot Iran. Indias høyreekstreme BJP-regjering skraper også ivrig for mulige investeringer fra Gulfstatene, og anser dem som en potensiell kilde til lukrative kontrakter for Indias spirende våpenproduksjonssektor.

Den 4. mai kunngjorde India en plan for masserepatriering, og andre sørasiatiske stater, som på samme måte er ivrige etter å innsmigre seg med Gulfstatenes herskere, kaver nå også for å få organisert for migrantarbeidernes hjemtransitt og for å få etablert testing og karantenesentre for å kunne motta dem.

India har allerede anvendt landets marine og ei flåte av fly for å få brakt tilbake 1 million indiske arbeidere fra rundt om i verden, og planlegger i løpet av de neste to-til-tre ukene å få evakuert ytterligere 200 000. Offisielle embetsrepresentanter i Nepal sa at de forventer å få brakt hjem igjen 400 000 arbeidere, der 100 000 skal bli sendt tilbake umiddelbart etter utløpet av landets nedstenging den 2. juni. Ifølge den pakistanske ambassaden har mer enn 60 000 pakistanske statsborgere registrert seg for hjemsending.

Hjemsendingen av migrantarbeidere utgjør en enorm krise for statene i Sør-Asia.

Flertallet, og mest sannsynlig det overveldende store flertallet, av de 160 000 Covid-19-infeksjonene i Gulfstatene har vært blant migrantarbeidere. Arbeiderne lever under trange og uhygieniske forhold i «normale tider». Nå har mange mistet deres boliger, enten fordi det var knyttet til deres ansettelser, eller fordi de ikke lenger kunne få betalt husleiene, og Gulfstatenes regjeringer har respondert med å gjete de hjemløse inn i enda mer tettpakkede fengsler og interneringssentre.

Planene for masserepatrieringer truer med å produsere ei bølge av nye infeksjoner og dødsfall i hjemlandene, der Covid-19-tilfeller allerede er i kraftig vekst og helsevesener er i gebrekkelig tilstand, og i de landlige områdene i vesentlig grad ikke-eksisterende.

I forrige uke klaget Pakistan til UAE om at halvparten av de som kom tilbake fra landet hadde testet positivt for Covid-19. Moeed Yusf, Pakistans statsministers spesialrådgiver for nasjonal sikkerhet, sa til reporterne: «Vi har reist dette diplomatisk,» og la til at «om Gud vil» blir problemet «løst».

Tapet av titalls milliarder dollar i hjemsendinger fra migrantarbeidere i Persiagulf-statene utgjør også et alvorlig slag for økonomiene i Sør-Asias stater, spesielt de mindre statene som Nepal og Sri Lanka, og et enda større slag for de millioner av deres familiemedlemmer som har vært avhengige av summene som regelmessig ble sendt hjem.

Migrantarbeiderne, mange av dem landløse småbønder, tok på seg rovlån og jobbet i farlige jobber for å få muligheten til å støtte og få skapt et bedre liv for deres familier hjemme.

Nå står de, mildt sagt, overfor en veldig usikker fremtid. De blir repatriert under betingelser der landene de forlot blir herjet av den globale økonomiske krisen utløst av pandemien. I India har mer enn 100 millioner dagarbeidere, mange av dem interne migrantarbeidere, mistet deres jobber og inntekter siden midten av mars.

I flere tiår har migrantarbeidere utført det ryggbrekkende arbeidet som var tiltrengt for å holde Gulfstatenes oligarker i deres liv i en luksus tilsvarende faraoene, og for å forfølge deres «visjon» om å forvandle ørkenstatene til globale økonomiske, kommersielle og turismeknutepunkter med by-«oaser» av ultramoderne skyskrapere og bekvemmeligheter. Ifølge en Guardian-granskning dør hvert år hundrevis av bygningsarbeidere i Qatar av varmeutmattelse.

Gulfstatenes oligarker og deres vedhengere har respondert på migrantarbeiderenes vanskeligheter med giftig retorikk og demonisering, og beskylder dem for veksten av Covid-19-infeksjoner. Hayat al-Fahad, en kvinnelig skuespiller fra Kuwait, sa til en radiosender: «Er det ikke sånn at folk har å forlate under kriser? Jeg sverger ved Gud, sett dem ut i ørkenen. Jeg er ikke mot human behandling, men vi har kommet til et punkt hvor vi allerede er lut leie.» Disse sentimentene ble gjentatt av den kuwaitiske parlamentarikeren Safaa Al-Hashem, som oppfordret til deporteringen av migranter for å «rense» landet.