Mexico: AMLOs omfavnelse av det korrupte CTM, og faren for diktatur

Av Andrea Lobo
11 March 2020

Den meksikanske presidenten Andrés Manuel López Obrador (AMLO) deltok den 23. februar på seremonien for 84-årsjubiléet for Det føderale arbeiderforbundet CTM [Confederación de Trabajadores Mexicanos] der han i sin hovedtale omfavnet denne korrupte institusjonen, notorisk for bøllingen av arbeidere, som en sentral del av hans regjerings agenda.

Denne gjensidige omfavnelsen av AMLO og CTM, som ble hilst velkommen av foretaksmediene og Det koordinerende næringslivsrådet (CCE) [Consejo Coordinadora Empreserial], var ikke bare en seremoniell gest. Etter år der han har påstått å slåss for at arbeidere skulle få frigjort seg fra CTMs lenker, og i fjor innførte en arbeidslivsreform for angivelig å legge til rette for det med krav om avstemminger for anerkjennelse av faglig representasjon, søker nå AMLO og hans arbeidsminister Luisa María Alcalde å få gitt en progressiv glans til CTM, uten å si et ord om fagforbundets historikk for mangfoldige svik og en gjennomgående korrupsjon.

Andrés Manuel López Obrador [Foto: Eneas De Troya]

Stilt overfor ei bølge av massestreiker og protester, og de siste årenes tiltakende opposisjon mot landets tradisjonelle partier, søker AMLOs Morena-administrasjon [Movimiento de Renovación Nacional; Bevegelsen for nasjonal fornyelse] nå å få bevart de slående nivåene av sosial ulikhet som fôrer opp under den folkelige uroen, ved å revitalisere den korporatistiske anvendelsen av fagforeningene, og da hovedsakelig CTM. Dette betyr å undertrykke enhver av arbeiderklassens kamper for dens uavhengige interesser, ved å underordne den politisk og organisatorisk til alliansen mellom selskapene, kapitaliststaten og fagorganisasjonene.

Mens de bygger opp under nasjonalistsentimenter for bedre å få lenket arbeidere til det nasjonale borgerskapet, og forhindre den voksende støtten for en koordinering av arbeidernes kamper internasjonalt, er AMLOs korporatisme fullstendig underordnet den utenlandske kapitalen. Faktisk var det Trump-administrasjonen som dikterte vilkårene for AMLOs signaturpolitikk – arbeidslivsreformen. Det var for å forhindre enhver utfordring nedenfra, for sikring av Mexico som en billigarbeidsplattform – et kritisk element for å få trukket produksjon vekk fra Kina, som del av Trumps økonomiske krig for den amerikanske imperialismens hegemoni.

Til applaus fra CTM-kongressen erklærte AMLO:

Utover det å vaie med partifaner vil vi gjennomføre Den fjerde transformasjonen av det offentlige liv i Mexico. Når det gjelder arbeidere vil jeg gjerne takke fagorganisasjonene, og spesielt CTM, fordi vi på 14 måneder oppnådde å få økt minstelønna to ganger ... som en avtale mellom arbeidsstyrken og arbeidsgiverne, en avtale jeg anerkjenner og feirer, siden dagens forretningsfolk i Mexico ikke er utnyttere eller slavedrivere, som de var under Porfiriato (1884–1911) [o. anm.: da militæret hadde politisk kontroll under president Porfirio Díaz], de fleste forretningsfolk i Mexico har en sosial dimensjon. De handler med rettferdighet og humanisme.

Deretter berømmet han CTM-lederen og senatoren Carlos Aceves del Olmo fra PRI [Partido Revolucionario Institucional; Det instutusjonaliserte revolusjonspartiet], og han avsluttet sin tale med: «Lenge leve CTM!» En jubiléumsvideo sammenstilt av CTM og Aceves selv, hyllet regjeringen, og forpliktet fagforbundet til å opptre som AMLOs «tallrike, mektige og målbevisste allierte».

AMLOs arbeidsminister Alcalde gratulerte fagforeningene organisert av CTM for å ha inkludert tomme forpliktelser i fagforbundets vedtekter, relatert den nye arbeidslivslovens avstemmingskrav. Hun forklarte at det å gjennomføre disse trekkene ville «overbevise arbeidere» om fagforeningenes «legitimitet og åpenhet». Samtidig ville «regjeringen holde sine hender vekk fra interne fagorganisasjonsanliggender», som betyr at den generelt vil godta ethvert pressmiddel og bedrageri CTM måtte finne nødvendig.

Det innledende stadiet av denne prosessen ble eksemplifisert under bølga av spontanstreiker i grensebyen Matamoros i 2018, der 70 000 maquiladora-arbeidere [o. anm.: spesialsonen langs USA-grensa] motsatte seg CTM-fagforeningene. Morena-aktivister og politikere, så vel som «uavhengige fagforeninger» angivelig i opposisjon mot CTM, som Los Mineros [Gruvearbeiderne] og SME [Sindicato Mexicano de Electricistas; Elektrisitetsarbeidernes forbund], intervenerte mot de streikende og avledet de initielle grunnplankomitéene som ble dannet utenfor CTMs kontroll, og fikk igjen lenket arbeiderne til fagforeningene. I en bemerkelsesverdig aksjon gjennomførte arbeidere en massiv marsj til USA-grensa, med oppfordringer til amerikanske arbeidere om å delta i deres kamp, og mange sendte sine internasjonale appeller via WSWS Autoworker Newsletter.

I fjor, i forbindelse med nasjonalstreiken ved General Motors i USA, sparket konsernet bilarbeidere ved Silao-komplekset i Mexico, for å ha organisert seg mot CTM der de sloss for fellesaksjoner med amerikanske GM-arbeidere mot de undertrykkende betingelsene de var underlagt. Nå gjennomfører den lokale CTM-fagforeningen valgbedrageri og alle slags narrespill for å få oppfylt de nye kravene til godkjenning av fagforeningene. I et annet eksempel fra forrige måned streiket bildelarbeidere ved APTIV i Ciudad Victoria med krav om en lønnsøkning på 30 prosent, der de fulgte den lovfestede prosessen, inntil det nye føderale arbeidsrådet vilkårlig erklærte aksjonen illegal og den lokale CTM-fagforeningen la ned streiken.

AMLO, Alcalde og Aceves hevdet alle at CTM legemliggjør arven fra Den meksikanske revolusjonen (1910–1920), i hovedsak Konstitusjonen av 1917, og presidentadministrasjonen til Lázaro Cárdenas (1934–1940), som promoterte grunnleggingen av CTM og nasjonalisert landets oljeressurser og industri. Stikk i strid med AMLOs glamorisering av dagens meksikansk kapitalisme domineres imidlertid livet for det fattige flertallet av befolkningen av overtredelser av de grunnleggende sosiale og demokratiske rettighetene som med blod ble tilkjempet og vunnet av millioner av arbeidere og bønder under revolusjonen mot Porfiriato.

Under Den meksikanske revolusjonen fant arbeidernes uavhengige interesser og den voksende støtten for sosialisme ikke noe organisert uttrykk, på grunn av mangelen av et marxistisk parti tilsvarende periodens samtidige Bolsjevik-partiet, som ledet Den russiske revolusjonen i 1917. Den korrupte fagforeningslederen Luis Morones og hans fagforbund CROM [Confederación Regional Obrera Mexicana] underordnet under revolusjonsperioden arbeiderne til den ene regjerende fraksjonen av det meksikanske borgerskapet etter den andre, og drev til-og-med arbeidere inn i bataljoner for å slåss mot de revolusjonære bondehærene anført av Francisco Villa og Emiliano Zapata. I siste instans resulterte mangelen på et revolusjonært lederskap i arbeiderklassen med Villas og Zapatas manglende evne til fullt ut å bryte med det liberale borgerskapet, og med nederlag for deres begrensede perspektiv basert på landreform.

I de påfølgende tiårene vokste opposisjonen blant arbeidere, og spesielt da Den store depresjonen herjet Mexico på 1930-tallet. Som respons håndplukket det regjerende Partiet for den meksikanske revolusjonen (PRM – PRIs forløperparti) og dets leder Plutarco Elías Calles, den populistiske Lázaro Cárdenas til å bli president. Cárdenas promoterte for sin del grunnleggingen av CTM under lederskap av stalinisten Vicente Lombardo Toledano, som hadde ledet en reformistisk fraksjon innen CROM før han organiserte mot «de hvite fagforeningene», det samme slagordet som blir anvendt av AMLO idag. Arbeidernes bevegelse toppet seg med ei bølge av spontanstreiker i 1937, anført av olje- og jernbanearbeiderne. Bistått av CTM manøvrerte Cárdenas med hell for å få undertrykt disse kampene, ved å nasjonalisere oljeindustrien og jernbanene, der fordelene ble kanalisert til det nasjonale borgerskapet.

I 1938 forklarte Leo Trotskij, som den gang levde i eksil i Coyoacán:

Vi er inne i den perioden der det nasjonale borgerskapet søker å få litt mer uavhengighet fra utenlandsk imperialisme. Det nasjonale borgerskapet blir tvunget til å flørte med arbeidere og bønder, og nå har vi landets venstreorienterte sterke mann her idag i Mexico. Dersom det nasjonale borgerskapet blir tvunget til å droppe kampen mot utenlandske kapitalister, og til å jobbe under dens direkte veiledning, da vil vi ha et fascistregime.

Han la til, at selv i den tidens Mexico var borgerskapet «absolutt ute av stand til å utvikle demokratisk styre», på grunn av sin frykt for at for mange innrømmelser ville åpne døra for sosialistisk revolusjon.

Krigsproduksjon under andre verdenskrig, etterkrigstidens oppsving [‘boom’] og særlig globaliseringen av finansvesenet og forsyningskjedene, og etableringen av den nordamerikanske handelsblokka NAFTA på 1980- og 1990-tallet [North American Free Trade Treaty; mellom Mexico, USA og Canada], knyttet interessene til den meksikanske eliten og dens nye milliardærer tett til utenlandsk finans og utenlandske markeder, under den amerikansk imperialismens økonomiske og militære veiledning.

Denne utviklingen, reprodusert i forskjellige avskygginger over hele verden, omdannet CTM og alle fagorganisasjoner til industripoliti for påleggingen av konsesjoner på arbeiderne og for håndhevingen av disse innrømmelsene på vegne av selskapene og staten. Under globaliseringen ville sosiale reformer og enhver betydelig forbedring av arbeidernes levestandard fatalt undergrave den meksikanske styringsklassens profittinteresser, og føre til kapitalflukt og imperialismens direkte intervensjon. Følgelig, i motsetning til tidene beskrevet av Trotskij der borgerskapet kunne bruke begrensede sosiale reformer til sin egen fordel, er den eneste responsen som er tilgjengelig mot sosial uro idag, en skarp dreining mot diktatur og fascisme.

De vesenligste umiddelbare utfordringene for AMLOs regjering er det bryggende grunnplanopprøret mot CTM, og opposisjonen mot militæret og dets såkalte «krig mot narkotika». Nyere utviklingstrekk har avdekket at det som blir foreslått som et alternativ til Det føderale fagforbundet CTM er et såkalt «uavhengig» fagforbund under kontroll av de amerikanske foretakene i landet, sammen med de meksikanske og amerikanske myndighetene. Samtidig opprettet AMLO en Nasjonalgarde og nedfelte dens virkefelt i Konstitusjonen, for å besørge en ny fasade for det samme militære lederskapet og få utvidet dets militæroperasjoner innenlands.

Etter Mexicos første økonomiske sammentrekning på årsbasis siden 2009, og med AMLOs svinnende popularitet, kaver imidlertid styringsklassen for å få forhindret den minste forpurringen av de transnasjonale selskapenes og Wall Streets forlangender. Dette har presset AMLO til den direkte promoteringen av CTM.

Farene reist av AMLOs program til tjeneste for imperialismen kan ikke undervurderes, så fremt ikke arbeidere bryter seg løs fra hans politiske innflytelse, og fra kapitalistinstitusjoner som de lokale fagorganisasjonene og de sentraliserte fagforbundene. Arbeidere må bygge grunnplankomitéer uavhengig av fagforeningsapparatet, og de må utvikle et politisk lederskap basert på et sosialistisk og internasjonalistisk program, det vil si, en meksikansk seksjon av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) [International Committee of the Fourth International].