Lærere i Mexico blokkerer hovedjernbanelinje, der regjeringen utplasserer Nasjonalgarden

Av Andrea Lobo
10 March 2020

I to uker har offentlige skolelærere i Mexicos delstat Puebla blokkert den sentrale jernbanelinja fra Mexico-dalen, der Mexico City ligger, og til havnebyen Veracruz. Demonstrantene krever generelt større bemanning, og helt spesielt gjeninnsettingen av de nylig sparkede lærerne, så vel som demokratiske valg til den nasjonale lærerfagforforeningen SNTE [Sindicato Nacional de Trabajadores de la Education].

Initielt satte lærerne opp fem forskjellige blokader, men de har siden redusert disse til avsperringen av én stasjon, i kommunen Lara Grajales.

Mens jernbaneselskapene og industrisjefene eskalerer deres press på regjeringen for at den skal bruke makt mot lærerne, beordret presidenten Andrés Manuel López Obrador (AMLO) utplassering av Nasjonalgarden til de 144 togene som er strandet i Veracruz, angivelig for å forhindre innbrudd i dem.

Både AMLO og Puebla-guvernøren Miguel Barbosa Huerta, fra presidentens parti Morena [Movimiento de renovacion nacional; Bevegelsen for nasjonal fornyelse], har avfeid lærernes krav som «interne anliggender» for SNTE. Det er overhodet ikke gjort noe å få stoppet oppsigelsene og andre innstramminger, som søker å få tilgjengeliggjort mer ressurser for AMLOs historiske skattekutt for transnasjonale foretak, og for rentebetalinger til finansgribbene på Wall Street og i den meksikanske styringseliten.

Argumentet om at de ikke vil blande seg inn i fagforeningens affærer har stadig blitt gjentatt av Morena-funksjonærer for å toe deres hender for de vedvarende overgrepene fra fagforeningenes side mot arbeiderne, disse organisasjonene den meksikanske styringsklassen har stolt på gjennom flere tiår for å få knust motstanden mot den utbredte fattigdommen og mot nedskjæringer til beinet av sosialtjenestene. Den tydeligste demonstrasjonen av disse tiltakene var AMLOs deltakelse i forrige måned på 84-årsjubiléumsseremonien til sentralfagorganisasjonen CTM [Confederacion de Trabajadores de Mexico], der presidenten påkalte denne organisasjonen av betalte selskapsskurker til å støtte hans regjerings agenda.

Morena-administrasjonens respons på jernbaneblokadene har vært styrt av imperativet om å undertrykke denne og enhver annen kamp fra lærere og andre arbeidere mot sosiale nedskjæringer og kapitalistutbytting.

«Jeg har tillit til lærerne fordi de er veldig ansvarlige,» sa AMLO under sin fredagsmorgens presseorientering. «Siden vi inntok makten, har det ikke vært streiker på skolene. Mine motstandere burde ikke stikke seg frem, siden de bare er en liten sak, og begynner å promotere streiker.» Deretter baktalte han demonstrantene for å være redskap for «de konservative», mens han hevdet at han ikke ville ydmyke lærerne, og han skrøyt av sine vennlige relasjoner med det høyreorienterte SNTE-byråkratiet.

Protestene selv vitner om antiarbeiderkarakteren til AMLOs program. Lærernes blokkader er tegn på et stort raseri, på militans og tapperhet, spesielt med tanke på historikken for det meksikanske politiets og militærets brutale undertrykking. Arbeiderne innser nå at AMLOs arbeidslivslovgivning som ble vedtatt i mai i fjor, egentlig ikke er innrettet på å få «demokratisert» fagforeningene, slik den offisielle linja hevder. Tvert imot, mens det er innført krav om avstemminger for anerkjennelsen av fagforeninger, er lovens håndhevelse basert på å gi et demokratisk ferniss til det korrupte fagorganisasjonsbyråkratiet, som tillater det å anvende svindel og intimidering for angivelig å få oppfylt kravene om avstemminger.

Gitt AMLOs hovedinteresse for å forsvare interessene til de transnasjonale foretakene og deres meksikanske partnere, mot voksende motstand i arbeiderklassen, er faren betydelig for at det vil bli anvendt makt mot lærerne.

Faktisk hadde Morenas opprettelse av Nasjonalgarden og forankringen i Grunnloven av styrkens utplassering innenlands, lite å gjøre med den såkalte «krigen mot narkotika». Målet var å avspore motstanden mot det korrupte og undertrykkende militæret, kjent for sitt systematiske samarbeid med de viktigste narkokartellene. AMLO insisterte på at Nasjonalgarden representerer «det bevæpnede folket», mens den forberedes anvendt i et massivt tilslag mot opposisjon nedenfra.

Så langt har AMLO insistert på at «vi ikke vil undertrykke dem», men hans utplassering av tropper fra Nasjonalgarden kan bare forstås som en tynt tilslørt trussel. Dessuten økes presset fra styringsklassen for å få brukt makt mot lærerne, etterhver som jernbaneblokadens økonomiske innvirkning vokser.

Havnebyen Veracruz, som ligger ved Mexicogulfen, håndterer mesteparten av landets eksport av kjøretøy og bildeler, så vel som betydelige mengder kjemikalier, olje, mineraler og matvarer. En pågående utvidelse forventes å gjøre havna til den største i Latin-Amerika. Fra og med fredag hadde blokaden forhindret transporten av 440 000 tonn varer, og industriforeningen i staten Michoacán anslår foretakstap på $ 2,5 millioner per dag.

Gitt den tette globale integreringen av forsyningskjeder på tvers av bransjer, spesielt i Nord-Amerika, og «akkurat i tide»-sammenstillinger [‘just in time’], har innvirkningene av å kutte denne viktige transportåra utvilsomt forårsaker omfattende forpurringer for vesentlige transnasjonale foretak i bransjene for mat-import/eksport, bildelproduksjon, elektronikk- og byggevarer, og andre. Dette blir forsterket av konvulsjonene for produksjon og transport som skyldes koronaviruset.

På torsdag meldte jernbaneselskapet Ferrosur, eid av Grupo Mexico, en uttalelse der de ba myndighetene om «via sine gode politiske kontorer å utøve deres lovlige fullmakter, til hurtig å besørge frigjøringen av de berørte jernbanene».

SNTE og regjeringen jobber sammen for å få lagt ned protestene. Under et arrangement på fredag for å minnes Den internasjonale kvinnedagen, fordømte SNTE-lederen Alfonso Cepeda Salas blokkadene som «ekstreme, radikaliserte tiltak som er håpløse fordi økonomien eller andre mennesker ikke trenger å bli berørt på grunn av interne problemer i vår fagforening, som vi kan løse oss imellom». Han lovet deretter å innkalle til en nasjonalkongress for å få endret vedtektene, men sa at den prosessen vil ta omtrent ett år.

Hovedtaler på arrangementet var AMLOs innenriksminister Olga Sánchez Cordero, som prøvde å fremstille SNTE som progressiv for å ha arrangert en begivenhet sentrert rundt temaet «vold mot kvinner». Sánchez er imidlertid det offentlige ansiktet for de repressive forberedelsene mot arbeiderklassen, inkludert den stort sett kvinnelige utdanningssektoren. Hun var også det offentlige ansiktet for den første utplasseringen av Nasjonalgarden, som da var for å etterkomme Trump-administrasjonens ordre om å militarisere Mexicos sørlige grense og runde opp og få innesperret immigrantarbeidere, både menn og kvinner, i usle konsentrasjonsleirer.

Morenas politikk har styrket kapitaliststaten, medregnet dens væpnede styrker. De har i første omgang vært rettet mot de mest utsatte sektorene av befolkningen, som de sentralamerikanske immigrantene, men det endelige målet er hele arbeiderklassen.

Bestrebelsene på å få undertrykt klassekampen involverer hele fagforeningsapparatet, inkludert det «dissiderende» nasjonale lærerfagforbundet CNTE [Coordinadora Nacional de Trabajadores de la Educación] og de selverklærte «uavhengige» fagforeningene, som med deres ivrige forsvar av kapitalismen og nasjon-staten i det store og hele ikke er forskjellig fra CTM eller SNTE.

I hele januar og februar i 2019 streiket tusenvis av lærere tilknyttet CNTE, og hundrevis deltok i blokadene av minst syv vesentlige jernbanelinjer på tvers av den sørlige staten Michoacán, der de krevde utbetalingen av ca. $ 250 millioner i tilbakeholdte lønninger.

Etter å ha besørget anslagsvis en femtedel av det forfalte beløpet kalte AMLO de videreførte protestene et «innfall». Den gangen, én måned inn i hans periode, utplasserte ikke presidenten de væpnede styrkene, og stolte på at CNTE skulle få ført arbeiderne inn i ei blindgate av kontinuerlige appeller til Morena, inntil demonstrantene ble demoraliserte.

Meksikanske lærere og arbeidere generelt har gjennomgått strategiske erfaringer under AMLO-administrasjonen, og det er avgjørende å trekke de nødvendige konklusjonene. Fortsatte appeller til presidenten og Morena om å «demokratisere» fagforeningene, og ellers forsvare sosiale rettigheter, er mer enn bare nytteløst. De som insisterer på at arbeidere må appellere til denne borgerlige regjeringen, og ganske enkelt velge nye byråkrater til de samme pro-kapitalistfagforeningene, søker å få underordnet arbeidernes uavhengige interesser til politikken og institusjonene som er kontrollerte av den kapitalistiske styringsklassen.

Lærerne må i stedet velge sine egne grunnplankomitéer, uavhengige av enhver fagforening, for demokratisk å kunne få diskutert og bestemt sine krav, og perspektivet og programmet for å vinne frem med dem. Disse komitéene må ikke rette sine appeller til borgerlige politikere og korrupte byråkrater, men til resten av arbeiderklassen i Mexico og internasjonalt.

Dét er den eneste pålitelige kilden til beskyttelse og politisk støtte som lærerne vil kunne finne mot kapitaliststaten, fordi de står overfor de samme klassefiendene og deler de samme klasseinteressene. For eksempel har siden den 14. oktober om lag 1 700 gruvearbeidere i Asarco i Arizona og raffineriarbeidere i Texas vært i streik mot den samme Grupo Mexico som nå truer lærerne i Puebla.

Tegn deg for å motta WSWS Teacher Newsletter

WSWS oppfordrer lærere og støttespillere til å tegne seg for å motta Teachers Newsletter med hyppige oppdateringer og for å melde kommentarer eller spørsmål. Klikk her.