Flere drept, der meningsmåling viser at halvparten av Chile har deltatt i protester

Av Andrea Lobo
8 February 2020

Tre demonstranter har omkommet i Chile hittil i år, etter fire måneder med masseprotester som fortsetter mot sosial ulikhet og hele kapitalistetablissementet.

Drapet på en 37 år gammel fotballfan som ble overkjørt av en pansret politibil i høyt tempo, førte til store nye demonstrasjoner den siste uka, og da spesielt i de mest fattige og undertrykte områdene av landets hovedstad Santiago.

Etter en førstedivisjonskamp den 28. januar oppholdt fansen seg i nærheten av Colo-Colo stadion i Santiago, der de i all fredelighet sang sine protestsanger da, som Colo-Colo styrelsen beskrev det i deres klageskriv: «Chiles carabineros [det militariserte politiet] iverksatte en helt uforholdsmessig operasjon ... og provoserte hendelser som har avsluttet livet til en fan av vår klubb». Sjåføren er nå arrestert.

Nettene siden har vært preget av barrikader, demonstrasjoner, brenning av busser, politistasjoner og butikker, på tvers av Santiago. Politiet har svart med brutal undertrykking, inkludert tilfeldige tilskuere som har blitt banket opp, oversvømming av hele nabolag med tåregass i tre-og-fire sammenhengende timer, og politiangrep med kjøretøy.

Studenter protesterer i Santiago, Chile, tirsdag den 4. februar 2020

På onsdag ble en 22-åring som bemannet en barrikade i området San Ramón drept da en sjåfør ikledd hette kjørte ham ned med en buss. I samme forstaden i det sørlige Santiago ble en mann funnet død i et plyndret og utbrent supermarked, nært et sted der politiet angrep en demonstrasjon. I forrige uke ble minst 124 demonstranter arrestert.

Det nasjonale menneskerettighetsinstituttet INDH rapporterte at i desember hadde politiets og militærets undertrykking resultert i 29 døde, 8 812 arrestasjoner, 3 449 skadde, 544 søksmål om tortur, og fire påståtte voldtekter begått av statsfunksjonærer.

Konfrontert med en slik statsvold ble protestene bare mer radikaliserte, og streikene vokste og bremset opp den chilenske økonomiveksten til 1,2 prosent for 2019, som er den laveste siden Den store resesjonen. Demonstrasjonene i forrige uke, så vel som det utbredte og pågående fraværet fra videregåendeskoler midt under eksamener for universitetsplasseringer, i protester mot ulikhet innen utdanningssystemet, signaliserer en fortsatt potent sosial eksplosjon.

Imidlertid reiser fraværet av et revolusjonært lederskap i arbeiderklassen og av et program for å forene de chilenske arbeiderne med de millioner av arbeidere som trer inn i klassekampen globalt, den fatale faren for at den sosiale opposisjonen forblir underordnet den borgerlige politikken. Styringsklassen i Chile og internasjonalt har respondert med en dreining mot diktatur, og tilbyr ikke arbeidere annet enn ytterligere nedskjæringer og større utbytting.

Januar 2020-undersøkelsen fra Barómetro del Trabajo [Arbeidsbarometeret] presenterer verdifulle data om det avgjørende spørsmålet om lederskap. Halvparten av de spurte chilenerne (voksne) har deltatt i protestene siden oktober, mens ytterligere 19 prosent sa de ikke hadde deltatt men ønsker å delta. Det privatiserte pensjonssystemet, «overgrep og ulikheter», den offentlige utdanningen, lønnshevinger og helsetjenester, var de viktigste anliggender som de protesterende tok opp, i den rekkefølgen.

Målingen viser absurditeten i påstandene fra Trump-administrasjonen og det chilenske høyre om at «russiske troll» på internett har fremprovosert oppstanden, som har inkludert konsentrasjoner av over 1 million mennesker og har kastet godkjenningsvurderingen for president Sebastián Piñera ned til det enestående lavmål av 6 prosent.

Mer vesentlig er imidlertid at kravene fra de protesterende i Chile er de samme som blir reist av streikende og protesterende over hele verden, som beviser at misnøyen er resultat av sosiale forhold forankret i det globale kapitalistsystemet og som ikke kan løses under et nasjonalistisk program. Til tross for landets naturrikdommer og betydelige næringer er Chiles økonomi helt avhengig av de globale produksjonskjedene og markedene, og forblir under åket av amerikansk og europeisk imperialisme.

Klassespenningene er så visst på en hårfin utløser. Bare 2 prosent av de spurte demonstrantene reiste spørsmålet om priser for den offentlige transporten, selv om hendelsen som utløste den nylige demonstrasjonsbølga var den relativt lille prishevingen på Santiago-metroen i oktober i fjor.

Samtidig nevnte bare 2 prosent av de protesterende «endring av grunnloven» som et krav. Fra den høyreorienterte milliardæren Piñera til pseudo-venstre partiet Arbeidernes Revolusjonære Parti (PTR), har hele det politiske etablissementet og alle foretaksmediene kraftfullt fremmet anliggendet om en ny grunnlov som et middel for å gjenopprette tilliten til det borgerlige politiske oppsettet.

I april skal en folkeavstemming spørre chilenere om de vil ha en ny grunnlov, og om hele det konstituerende organet skal velges eller om halvparten av den lovgivende forsamlingen skal være sammensatt av nåværende parlamentarikere. Akkurat som den «demokratiske overgangen» etter Augusto Pinochet-diktaturet skal den konstituerende farsen være et redskap for å opprettholde makt- og profittinteressene til det lokale oligarkiet og de transnasjonale foretakene som installerte og støttet Pinochet.

Selv om det er forventet at et flertall vil stemme «ja» til folkeavstemmingen vil ikke kravene fra det største oppsvinget av protester på et halvt århundre løses gjennom det konstitusjonelle prosjektet.

I følge meningsmålingen Barómetro del Trabajo er 83 prosent «misfornøyd med demokratiets funksjon i Chile», og den samme prosentandelen indikerer at landet «styres av selvinteresserte, mektige grupper». Bare 7 prosent «stoler» på de politiske partiene for å utarbeide en ny grunnlov, mens bare 24 prosent stoler på fagforeningsledere for denne oppgaven. Og som sluttmelding avviser mer enn 68 prosent noen tillit til alle partiene.

Hovedtyngden av arbeiderklassen ser etablissementet for hva det er: et instrument for de 20 økonomiske gruppene som kontrollerer mer enn halvparten av landets produksjon, og deres beskyttere [‘padrones’] på Wall Street og i Europa. I løpet av de siste 30 årene har alle partier opprettholdt de sosiale innstrammingene og privatiseringene som ble innført under Pinochet-diktaturet og de har forrådt hver en streik og alle andre former for massemotstand.

Gitt hvor diskrediterte de er har det stalinistiske Kommunistpartiet i Chile (PCCh), som kontrollerer den viktigste fagforeningsorganisasjonen CUT, og den pseudo-venstre partisammenslutningen Bred Front (Frente Amplio; FA) alle kjempet for å bibeholde kontroll over protestene gjennom Rudnbordskonferansen for sosial enhet, en koalisjon av protestgrupper og fagforbund. Etter tur anvendte de periodevise streiker for å svekke effekten, de isolerte arbeidere fra deres internasjonale kolleger og de støttet Piñeras folkeavstemming, samtidig som de hevdet å motsette seg presidentens «veikart».

Under de revolusjonære streikene, okkupasjonene og protestene på slutten av 1960-tallet og på begynnelsen av 1970-tallet, arbeidet PCCh også for å lenke opposisjonen til den borgerlige politikken, i form av Den folkelige enhetsregjeringen til Salvador Allende [Unidad Popular], for politisk og fysisk å avvæpne arbeiderklassen, til tross for de åpne forberedelsene fra Washingtons og den chilenske styringsklassens side på å få styrtet Allende og få installert et høyreorientert diktatur.

Styringsklassen var også avhengig av småborgerlige apologeter for PCCh og for partiets forsvar av kapitaliststyre for å lykkes med sin kontrarevolusjon, nemlig pabloistkreftene som forlengst hadde forlatt trotskisme, og som opererte i fagforeningene og i Den revolusjonære venstrebevegelsen MIR.

I dag, med de kapitalistiske partiene i en enda mer prekær posisjon, utspilles den samme rollen av det morenoistiske partiet PTR, Arbeidernes Revolusjonære Parti, som publiserer La Izquierda Diario og som gjenspeiler interessene til øvre-middelklassesjiktene sentrert i fagforeningene og akademia.

Mens de hevder å motsette seg folkeavstemmingen har de basert sitt perspektiv på en pressekampanje rettet mot PCCh og Bred Front (FA) for å kreve en mer radikal konstituerende forsamling innen det samme kapitalistoppsettet.