Nei til opprop om «nasjonal enhet» etter Notre-Dame-brannen i Paris

Av Alex Lantier
22 April 2019

Oppropene i franske medier og fra styringseliten om nasjonal enhet etter den forferdelig brannen som sist mandag ødela Notre-Dame-katedralen i Paris fortjener ingenting annet enn forakt. Deres mål er åpenbare. De sikter på å forhindre enhver kritisk refleksjon over årsakene til, og lærdommene fra denne sjokkerende hendelsen som har eksponert statsmaskinas totale uansvarlighet; og på å stabilisere president Emmanuel Macrons regjering, som er skaket av oppsvinget av klassekampen, av «gul vest»-protester og masseprotester mot det algeriske militærregimet.

Årsaken til ødeleggelsen av Notre-Dame-katedralen er mangelen på seriøs brannsikkerhet under renoveringsarbeidene, som har sitt opphav i innstrammingene og finansaristokratiets uopphørlige selvberikelse. Den franske staten nektet å dekke regningen på € 100 millioner [NOK 958 millioner] for renoveringen, og tvang kirkens representanter til å søke finansiering utenlands. Planen som til slutt ble vedtatt ignorerte grunnleggende brannsikkerhetsforanstaltninger, deriblant behovet for å tilsette et tilstrekkelig bemannet brannsikringspersonell. Under denne planen ville det etter en utløst brannalarm ta personalet opptil 20 minutter å lokalisere og komme frem til kilden, for nærmere inspeksjon av området.

De gapende hullene i denne planen – vedtatt samtidig med Macrons innstrammingspolitikk som sluser hundrevis av milliarder av euro til hæren, skattekutt for de rike, og bankutkausjoneringer – fikk katastrofale konsekvenser. Til tross for to utløste brannalarmer på mandag klarte ikke de Notre-Dame-tilsatte å lokalisere brannen før mye av taket var overtent og spiret var i ferd med å kollapse.

Etter denne katastrofen kom hovedmediene og partiene med et opprop om en politisk våpenhvile og en stopp for all kritikk. Macrons parti Republikken under veis (LRM) [La République en marche] og det nyfascistiske Nasjonal samling (RN) [Rassemblement nationale] suspenderte sine kampanjer for Europavalgene. Jean-Luc Mélenchon fra Ukuelige Frankrike (LFI) [La France insoumise] skrev på Twitter: «24 timer helt uten politikk ville være velkomment.» Nathalie Loiseau, øverst på LRMs Europavalgliste, skrev at LRM-lista «melder seg naturligvis med på dette øyeblikket for nasjonal enhet. Vi suspenderer vår kampanje, inntil ytterligere kunngjøringer blir bekjentgjort.»

Radioen Europe1 var henrykt: «Dype følelser overveldet alle statlige embetsrepresentanter som dro for å beskue den brennende katedralen. Presidenten, statsministeren ... alle kom de for å se med egne øyne. På én time var det dannet en hellig enhet. Det var ingen disharmoniske toner i oppropet om nasjonal enhet, bortsett kanskje fra Jean-Luc Mélenchons, som ba Emmanuel Macron om å være taus i noen dager.»

Ved å påkalle den «hellige enhet» – den historiske benevnelsen for borgerskapets forening med sosialdemokratene for å føre Første verdenskrig, og motsette seg den fremvoksene internasjonale kommunistbevegelsen som oppsto fra Den russiske revolusjonen av oktober 1917 – sa kanskje Europe1 mer enn de hadde til hensikt.

Den nåværende offisielle kampanjen for fransk «nasjonal enhet» er et nesten kjemisk rent eksempel på nasjonalismens reaksjonære rolle, som ved å benekte betydningen av den internasjonale klassekampen underordner arbeiderne til styringsklassens militær-innstrammingsdiktat. Mens hovedpartiene ledet oppropet om å båndlegge all kritikk av offisiell politikk i den nasjonale enhetens navn, overlot de til næringslivsforbundet Medef å utdype hva «nasjonal enhet» betyr.

På onsdag sto Medef-president Geoffroy Roux de Bézieux frem på BFM-TV for å levere et utilslørt forsvar for skattekuttene for de rike og skamløst velstående, som førte til denne katastrofen. Der han hyllet en «utrolig entusiasme» i nasjonen for å gjenoppbygge Notre Dame, fordømte han «patetiske debatter om skattekutt», og sa: «Hvis du beskatter mennesker for mye i Frankrike, da vil de dra andre steder. Vi trenger rike skattebetalere som betaler sine skatter i Frankrike.»

Roux de Bézieux hyllet deretter milliardærfamiliene Arnault og Pinault, som nektet å finansiere renoveringen men som nå tilbyr et par hundre millioner euro til finansiering av multimilliarder-gjenoppbyggingsprosjektet for katedralen. Han sa: «Dersom staten skulle betalte 100 prosent, hvem ville da betale? Det er dere og meg, alle, skattebetalerne. ... Så jeg synes det er flott at det er de som er villige til å betale ut av lomma for å bistå. Det er et reelt øyeblikk av nasjonal enhet.»

Notre-Dame-katedralens skjebne og Medefs ignorante pengebegjær er en advarsel til arbeidere, ikke bare i Frankrike, men rundt om i verden. Den eneste veien fremover for arbeidere er å ekspropriere den uansvarlige og parasittiske styringsklassen som dominerer det offisielle offentlige liv. Klassekamp, som avviser nasjonalistappeller om enhet med de superrike og som gjennomføres til sin konklusjon, er den eneste måten å løse de presserende problemene skapt av finansaristokratiets ødeleggende operasjoner.

For dette er det kritisk viktig å demaskere og opponere mot småborgerlige krefter, knyttet til fagforeningsbyråkratiene og akademia, som forsøker å servere nasjonalismen i en «venstre» tapning, samtidig som de benekter marxismens og klassekampens betydning. I Frankrike er det for øyeblikket Mélenchon som spiller denne rollen, som etter å ha blitt kritisert for å be Macron om å holde kjeft etter brannen, på sin blogg postet en tekst med tittelen «Vår delte katedral». I denne teksten argumenterte han for å effektuere denne nasjonale foreningen av Frankrike ved en reaksjonær forsoning mellom religion og ateisme, via støtte for Notre Dame.

«Atheister eller troende, Notre Dame er vår felles katedral» begynte Mélenchon, og tilføyde: «Det er de som ser Guds hånd i arbeid med byggingen av denne bygningen. ... Og andre, de som kjenner tomheten av et univers uten mening og den menneskelige tilstands absurditet, ser i det fremfor alt den kronende bragd og herlighet av hundretusenvis av kvinners og menns arbeid.»

Mélenchons påstand om at ateisme fører til oppfatningen om at livet er uten mening og er absurd, er et angrep på marxismen. De uforsonlige ateistene Karl Marx og Friedrich Engels skrev i Det kommunistiske manifest: «Alle hittil eksisterende samfunns historie er historien om klassekamp».

Marx og Engels så ikke livet som absurd. Den innstillingen finner bare gjenklang blant småborgerlige populister gjennomsyret av eksistensialisme og postmodernisme, som har avskrevet klassekampen og sosialistisk revolusjon som døde relikvier fra en tidligere epoke, som Mélenchon gjorde i sin bok Folkets æra fra 2014. Marx og Engels på sin side bevæpnet arbeiderklassen med marxismen – det vil si, en udødelig, vitenskapelig handlingsveiledning for den revolusjonære gjennomføringen av klassekampen.

Mélenchon fortsatte ved å angripe de matematiske og fysiske vitenskapenes rolle for den europeiske mentalitet, der han hevdet at de skaper «et forferdelig dilemma. ... Her er det: Det finnes avklart sannhet, som kommer utenfra, bekreftet av tradisjon eller religion, og som hevder seg med selvfølgelighetens betryggende fremtoning. Så er det den sannheten man oppdager med ens egen hjerne, basert på ens egne undersøkelser og beregninger som vitenskapen nærmer seg, litt mer hver dag.»

Mélenchons forestilling om at den store splittelsen i det franske samfunnet er mellom ateister og troende, er like falsk som oppfatningen om at vitenskapens rolle er å nærme seg stadig mer til støtte for Mélenchons oppfatninger. En nylig meningsmåling fant at bare 4,5 prosent av det franske folk går til messe minst én gang i måneden. Den store splittelsen er klasse – den linjen som skiller det overveldende flertallet av arbeidere tvunget til å selge sin arbeidsevne til en arbeidsgiver, og finansaristokratiets parasitter.

Etter å ha begynt med ambisjonen om å forene religion og ateisme avslutter Mélenchon sin tekst med en mystisk påkalling av Notre-Dame-katedralens udødelighet, der «noen del av den alltid vil gjenstå, som et menneskelig vesen vil ønske å bygge opp mot himmelen». Mens en slik retorikk appellerer enormt til kommentatorene og direktørene av Frankrikes foretaksmedier, gjør det ingenting for å forbedre livene til den arbeidende befolkningen, eller for å beskytte vesentlige monumenter fra kapitalismens herjinger.

Når nå klassekampen i Europa, Nord-Afrika og rundt om i verden mobiliserer et økende antall arbeidere, er den første oppgaven å mistro alle initiativ fra slike småborgerlige talsmenn for nasjonal enhet med finansaristokratiet.