Storbritannias generalvalg og arbeiderklassens kommende kamp for sosialisme

Av Chris Marsden
13 December 2019

Gårsdagens hurtigvalg i Storbritannia ble nødvendig på grunn av at de stridende fraksjonene innen styringsklassens manglet evnen til å løse deres uenighet om medlemskapet i Den europeiske union (EU). Men, Socialist Equality Party (SEP) hadde rett i sin forutsigelse: «For arbeidere og unge mennesker er de avgjørende anliggender av sosial karakter, til tross for de snikete og ødeleggende splittelsene fostret av Brexit: de er fallende lønninger, brutal utnyttelse, økende arbeidsledighet og ødeleggelsen av essensielt viktige sosiale tjenester.»

SEP advarte for at dette valget ville bli «det mest sosialt og politisk polariserte i Storbritannias etterkrigshistorie». Tallrike kommentatorer erkjenner nå at det har vært den skitneste valgkampen som noensinne har vært ført. De politiske spenningene har nådd et slikt febernivå at de essensielle rammene for demokrati står i fare for å kollapse, der milliardæren Rupert Murdochs avis Sun raser mot trusselen om en «marxistisk revolusjon» og pro-Tory avisa Daily Telegraph erklærte: «Dette valget handler egentlig om å redde kapitalismen.»

Underliggende for intensiteten i de politiske konfliktene er den historisk usette sosiale polariseringen mellom klassene, som nå begynner å finne uttrykk i et globalt utbrudd av klassekampen.

Det siste året har sett millioner ta til gatene i massestreiker og protester – i Tunisia, Algerie, Sudan, Hong Kong, Puerto Rico, Haiti, Egypt, Ecuador, Irak, Libanon, Catalonia og Chile. Vi er nå vitner til eksplosive begivenheter på den andre siden av Kanalen, en streik i offentlig sektor og masseprotester i Frankrike, midt i hjertet av Europa.

Chris Marsden fra Socialist Equality Party (venstre) og Jeremy Corbyn (høyre)

Overalt er veksten av sosial ulikhet drivkraften for en ny periode med revolusjonær kamp. Styringsklassen forstår at det ikke vil ta lang tid før også Storbritannia er oppslukt av klassekonflikt, og de forbereder seg på å ta for seg arbeiderklassen.

Bare dette kan forklare massemedienes voldsomhet for å motsette seg en Labour-seier. Ledsaget av alvorlige advarsler om økonomisk katastrofe er porteretteringen av Corbyn og «venstresiden» som antisemittisk og en trussel mot nasjonal sikkerhet, fra en klikk som strekker seg fra hovedrabbineren til erkebiskopen av Canterbury, tidligere sjefer for de væpnede styrker, MI5 og MI6 og politisk anført av den høyreorienterte Blairist-fløyen av Corbyns eget parti.

SEP stilte egne kandidater i generalvalget. Vår kamp har vært for arbeidere til å basere seg på et sosialistisk og internasjonalistisk perspektiv, et perspektiv forankret i en dyp orientering til historien og tuftet på dens lærdommer.

Vi oppfordret ikke til å stemme for Labour. Det ville bare ha forsterket illusjoner om Corbyn og Labour, som må eksponeres og fordrives. Dersom det skulle vise seg at Corbyn kommer til makten, vil han enten angripe arbeiderklassen selv, som også Syriza gjorde og gjør i Hellas, eller han vil overlevere arbeiderklassen bundet på hender og føtter til den politiske reaksjonens krefter, som Salvador Allende gjorde i Chile.

Siden han ble valgt til Labour-leder i 2015 har Corbyn gjort alt i sin makt for å demobilisere de hundretusener som meldte seg inn i partiet for å få en slutt på innstramminger, militarisme og krig. Han har forsøkt å blokkere ethvert politisk grep for å få utvist Blairist-MP-er fra partiet, som med deres nakne pro-business politikk og krigshissing er Labour Partys sanne ansikt.

Fagforeningsbyråkratiet har på sin side basert seg på illusjonene generert av en mulig Corbyn-regjering for å få undertrykt arbeidernes kamper, deriblant den planlagte streiken til 110 000 postarbeidere og forsøkene på å få begrenset aksjoner fra 40 000 universitetsansatte, nå under selve valget – streiker som sammen med aksjoner ved to jernbaneselskaper som betjener London, ville ha funnet sted i tandem med bevegelsen i Frankrike.

SEP opponerer mot påstander fra pseudo-venstre grupper som Socialist Workers Party (SWP) og Socialist Party (SP), om at Corbyns lederskap tilbyr utsikter til en fornyelse av Labour Party og en sjanse for å implementere en nasjonal reformistisk politikk. Samtidig opponerer vi mot illusjoner om en nasjonal vei for arbeiderklassen hva angår Brexit, der de samme tendensene som styrker Corbyn hevder at Brexit vil legge grunnlaget for en «venstre»-Labour-regjering.

Labour er et parti som er pro-kapitalisme og pro-imperialisme, og har vært det i mer enn hundre år. Det vil ikke bli forvandlet av valget av en «venstre»-leder, eller engang av en tilstrømning av nye medlemmer som søker et sosialistisk alternativ.

Vår kritikk av Corbyn og hans supportere er basert på realitetene av vår samtids kapitalisme. Fremskritt innen vitenskap og teknologi har muliggjort utviklingen av globalisert produksjon, og revet grunnen vekk under beina på de utrangerte nasjonale arbeiderorganisasjonene, og på deres program for økonomisk regulering for å undertrykke klasseantagonismene. Det er dette, og ikke hva den ene lederen har oppnådd eller ikke, som har ført til omdannelsen av sosialdemokratiske partier og fagforeninger til deres egne styringsklassers direkte instrumenter for å få pålagt arbeiderklassen brutal utbytting for å sikre global konkurranseevne.

Om Brexit insisterte SEP på at 2016-folkeavstemmingen bød et falskt binært «valg» mellom to høyreorienterte kapitalistfraksjoner – der skilnadene var om hvorvidt landet skulle alliere seg med USA eller Europa i en utdypende handelskrig, men der begge leirer var fiendtlig innstilte mot arbeiderklassen og ivrige etter å utdype det de beundrende omtalte som «Thatcher-revolusjonen». Vi sa at veien fremover var hverken Brexit eller støtte for EU, og unionens politikk med innstramminger, antiimmigrasjonstiltak, autoritært styre og dyrkingen av ytrehøyre – men en enhetlig kamp av arbeidere over hele kontinentet, for De forente sosialistiske stater av Europa.

Vi er orientert mot de mest fremskredne elementene i arbeiderklassen og den yngre generasjonen, med målet å få løst det Leo Trotskij identifiserte som epokens grunnleggende saksanliggende – krisen for revolusjonært lederskap. Kampen for dette perspektivet er den essensielt viktige forberedelsen for de politiske og sosiale kampene som vil etterfølge generalvalget.

Dersom Corbyn ikke får sikret seg et flertall, eller om det blir nok en uavklart parlamentarisk situasjon, da vil Toryene føre an i en tøylesløst voldsom offensiv mot arbeiderklassen. En indikasjon på hva som er planlagt er gitt av domstolene som to ganger besluttet mot den planlagte streiken til Royal Mail-arbeiderne, som var støttet av mer enn 95 prosent av fagforeningens medlemmer. Dette ble etterfulgt av Johnsons trussel om å forby alle streiker innen offentlig transport, som svar på arbeidernes aksjon mot South Western Railway.

Hva håndhevingen av slike streikeforbud betyr kan nå sees i Frankrike, der Macron-regjeringen gjentatte ganger har mobilisert opprørspolitiet mot streikende og Gul-Vest-demonstranter. Omfanget av hva som forberedes i Storbritannia ble utlagt i Operasjon Yellowhammer, med mobiliseringen av 50 000 regulære og reservetropper, støttet av 10 000 fra opprørspolitiet i tilfelle sivil uro post-Brexit.

Et Labour-nederlag i valget vil føre til at Corbyn blir fjernet, og trekk for å sikre Blairistenes oppstigning i partiet. Men skulle derimot Corbyn vinne vil bare denne offensivens form endre karakter. Blairistene vil forflytte seg for å splitte partiet og skape grunnlag for en multiparti-justering og forflytning til høyre – slik de har forberedt i flere måneder under nesa til Corbyn.

Corbyns respons vil være å prøve å blidgjøre hans motstanderne ved å følge storforetakenes og City of Londons bud om å angripe arbeiderklassen. Skulle det være behov for ytterligere bevis for hans uendelige føyelighet og prinsippløshet, så har vi Corbyns nekting av å innta et klart standpunkt til forsvar for WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange og mot hans utlevering til USA på spionasjeanklager. Eventuelle illusjoner om at Corbyn tilbyr et alternativ til Tory-styre, endeløse innstramminger og global militær vold vil bli nådeløst fordrevet i ukene og månedene fremover.

Styringsklassen vil forøvrig ikke begrense seg til skitne parlamentariske triks. Den forbereder seg på kontrarevolusjonær vold mot arbeiderklassen. Så snart han tiltrådte som partileder i 2015 ble Corbyn truet med «de helt reelle utsiktene for en begivenhet som effektivt sett ville være et mytteri» som ville involvere «toppgeneraler», ble det uttalt av en ikke-navngitt «tjenende britisk seniorgeneral».

Uansett hvilket parti som fikk sikret seg flertallet per idag [den 13. desember], vil valget vise seg å være en mellomstasjon i en eskalerende klassekamp. Bare den mektigste sosiale kraften, en enhetlig bevegelse av den britiske, europeiske og internasjonale arbeiderklassen, byr de nødvendige midlene for å beseire styringselitens konspirasjoner. Vi oppfordret alle arbeidere og ungdommer om å stemme på våre kandidater og bli med og bygge Socialist Equality Party, det eneste partiet som fortalte sannheten og som har programmet som er nødvendig for å føre en motoffensiv mot big business og deres partier, og for sosialisme.