SEP holdt avsluttende britisk valgmøte i London

«Vår kamp er for at arbeidere skal basere seg på et sosialistisk og internasjonalistisk perspektiv, et som er forankret i en dyp orientering til historien og informert av dens lærdommer.»

Av våre reportere
12 December 2019

Arbeidere, ungdommer og studenter fra hele Storbritannia deltok på et vellykket avviklet møte på søndag, hvor valgkandidatene for Socialist Equality Party – nasjonalsekretær Chris Marsden, Thomas Scripps og Dennis Leech – talte.

Peter Schwarz, ICFI-sekretær (Den internasjonale komitéen for den fjerde internasjonale) medbrakte hilsener til møtet, som også Alex Lantier, nasjonalsekretær for Parti de l'égalité socialiste (PES), gjorde på videolink fra Frankrike.

Peter Schwarz taler til møtet

Thomas Scripps åpnet møtet med å forklare at en av de sentrale bærebjelkene i SEPs valgkamp er kampen for å få løslatt WikiLeaks-grunnlegger Julian Assange.

«For personer i min generasjon dekker forfølgelsen av Assange – den viktigste gravejournalisten i det 21. århundre – hele vårt politisk bevisste liv. Det er lite sannsynlig at noen som er litt yngre kan huske en tid da han ikke var illegalt fengslet, isolert, bakvasket og torturert.»

Scripps forklarte at «i løpet av de siste ukene har slørene av løgner» som er kokt sammen mot Assange «blitt dratt til side, og har avslørt hele omfanget av styringsklassens kriminalitet». De svenske påtalemyndighetenes henleggelse den 19. november av deres etterforskning av falske beskyldninger om seksuelle overgrep var det endelige beviset på at den svenske saken aldri har vært annet enn et løvtynt påskudd for fengslingen av Assange.

Thomas Scripps taler på møtet

Scripps trakk opp en oversikt over den ti-år-lange jakta på Assange: «Det som bekymrer styringsklassen fremfor alt ble åpenbart i et lekket dokument fra forsvarsdepartementet, publisert av Buzzfeed, der det fremkom at de var foruroliget for at WikiLeaks-avsløringene om krigene i Irak og Afghanistan ‘kunne brukes av pressen eller våre motstandere for å påvirke negativt støtten for pågående operasjoner i regionen.’ Det vil si at WikiLeaks kunne bli gnisten som antente antikrigsentiment over hele verden.»

«Hardnakketheten i forfølgelsen av Assange stammer ikke fra styringsklassens styrke, men fra dens skremte erkjennelse av sin egen sosiale isolasjon ... Konfrontert med et stigende tidevann av arbeiderklassens revolter – i Chile, Colombia, Ecuador, Puerto Rico, Haiti, Frankrike, Algerie, Sudan, Egypt, Libanon, Irak, Iran og i USA selv – kan stater bare føre sine plyndringskriger gjennom en videre eliminering av demokratiske rettigheter, og en dreining til stadig mer ekstrem autoritær vold.»

Jeremy Corbyn har vært Labour Party-leder de fire siste årene av Assanges fengsling:

«På et hvilket som helst tidspunkt ville en oppfordring fra Corbyn til en massedemonstrasjon til Assanges forsvar ha brakt hundretusener ut i gatene, og det ville ha forvandlet hans situasjon. Men det er ikke Corbyns politikk.»

Corbyn har uttalt at utlevering av Assange til USA for å ha eksponert krigsforbrytelser «var et anliggende for domstolene», før han la til at dersom Sverige gjenopptok sine diskrediterte beskyldninger mot Assange, da ville han måtte svare for dem. Dette var også holdningen til Corbyns heiagjeng fra pseudo-venstre – Socialist Workers Party, og Socialist Party – for å berettige at de nektet å forsvare Assange.

Tidevannet snur nå, med økende støtte for Assange over hele verden, inkludert det åpne brevet fra «mer enn 60 eminente leger og medisinere» til den britiske innenriksministeren Priti Patel, der de fordømmer Storbritannias nekting av tilstrekkelig medisinsk behandling for Assange, med en oppfordring om at han umiddelbart må overflyttes til et universitetsundervisningssykehus.

Alex Lantier talte til møtet via Skype, da han var forhindret fra personlig å delta grunnet franske transportarbeideres og andres streiker, og de aktuelle begivenhetene i Frankrike.

«SEPs kampanje, for å forene britiske og europeiske arbeidere i kamp mot EU og mot Brexiteer-fraksjonen av styringseliten, er av historisk betydning. Den skjer midt i en internasjonal gjenoppblussing av klassekampen, som setter spørsmålet om den internasjonale foreningen av arbeiderklassen på dagsorden. Jernbanearbeidere, postarbeidere og bredere seksjoner av arbeidere og ungdommer mobiliserer, både i Storbritannia og Frankrike, samtidig med ei internasjonal bølge av streiker og protester det siste året, som har mobilisert hundretalls millioner arbeidere.»

En demonstrasjon under de pågående streikene mot Macron-regjeringen

Lantier forklarte at i Frankrike er «jernbanetrafikken stanset, mange bysentre er øde, de fleste skoler er stengt, flyvninger blir avlyst, og på grunn av raffinerinedstengninger forekommer det mangel på bensin og drivstoff i deler av landet. Mange ungdommer har sluttet seg til protestene, og flere universitetsadministrasjoner har stengt sine fasiliteter for å forhindre at studenter skal okkupere dem.»

«Arbeiderklassen demonstrerer nok en gang sin enorme sosiale makt og sitt revolusjonære potensial,» sa Lantier. «Oppblussingen av klassekamp reiser komplekse politiske utfordringer og oppgaver for arbeiderklassen og ungdommen – og fremfor alt er det byggingen av et nytt sosialistisk lederskap.»

Han kommenterte massevolden som var satt inn mot gul-vest-protesterende og mot de streikende, og forklarte: «Sist torsdag satte Macron inn pansrede kjøretøy, vannkanoner, soldater og opprørspoliti bevæpnet med angrepsgeværer og gummikulegeværer for å angripe streikende ... Som vi skrev på World Socialist Web Site blir den kapitalistiske staten igjen eksponert som finanselitens tynt tilslørte diktatur.»

Lantier opponerte mot agendaen fremmet av Jean-Luc Mélenchon, leder for partiet LFI – La France Insoumise (Ukuelige Frankrike) – og understreket at PES slåss for å bygge et sosialistisk lederskap. «Veien fremover for arbeidere er et komplett og kompromissløst brudd, både organisatorisk og politisk, med fagforeningene og -forbundene og de politiske partiene som er tilknyttet dem. Parti de l’égalité socialiste (PES), sammen med søsterpartiene i ICFI, insisterer på at arbeiderklassens kamp for sosialisme er på den historiske dagsorden.»

Peter Schwarz sa: «Med oppblussingen av klassekamp gjenstår, nok en gang og som i 1938 da Den fjerde internasjonale ble grunnlagt, løsningen av lederskapskrisen som den mest presserende oppgaven.»

Veksten av klassekampen «skaper betingelser for en enorm vekst av ICFI, som den sosialistiske revolusjonens verdensparti. Men dette er ikke en automatisk prosess. Vårt partis arbeid er av avgjørende betydning for den politiske orienteringen til den fremvoksende revolusjonære bevegelsen i arbeiderklassen.»

Schwarz bemerket at «borgerskapet er seg meget bevisst ICFIs betydning.» I 2018 betegnet den tyske regjeringen i sin årlige BfV-rapport SGP (Sozialistische Gleichheitspartei) [Sosialistisk Likhetsparti] som en «venstreekstremistisk» organisasjon, og som en gjenstand for overvåkning.

«Beslutningen om å føre opp SGP i BfV-rapporten var åpenbart en reaksjon på partiets voksende innflytelse, spesielt blant studentene i deres kamp mot høyreorientert ideologi og militarisme på universitetene.»

Peter Schwarz

BfV [Bundesamt für Verfassungsschutz] – den tyske hemmelige innenlandsetterretningen, Verfassungsschutz – hevder at det ikke er «SGPs åpne handlinger, men partiets ideer som er kriminelle», fordi partiet oppmuntrer til «tenking med anvendelse av begreper og kategorier som stiller opp klasse i motsetning til nasjon; at partiet bestreber seg på å utvikle bevissthet innen arbeiderklassen om dens sosiale interesser; at partiet promoterer fiendtlighet mot kapitalisme; at partiet fordømmer imperialisme og militarisme; og at partiet avviser alle kompromisser med de viktigste politiske partiene, fagforeningene og -forbundene.»

Disse angrepene påminnet om Bismarcks antisosialismelover, som forbød Det tyske sosialdemokratiske partiet (dengang SDP; nå omdøpt til SPD) fra 1878 til 1888, og om nazistenes forbud for Det tyske kommunistpartiet (KPD) og Sosialdemokratene (SPD).

Verfassungsschutz-dokumentene var ikke ganske enkelt rettet mot SGP, men uttrykte «i pseudo-juridisk form den heftige fiendtligheten mot sosialisme – forankret i en frykt for voksende misnøye i arbeiderklassen, og dens politiske radikalisering – som bygger opp under bestrebelsene for å legitimere fascistiske ideer».

Schwarz forklarte rollen til den høyreorienterte akademikeren og ekstremisten Jörg Baberowski som er ansatt ved Humboldt Universitet i Berlin. «Til tross for det faktum at de vesentligste mediene og akademia fortsetter å slutte rekkene bak Baberowski, blir hans rolle som en fascistisk ideolog i vesentlig grad erkjent av studenter og arbeidere.

«Ved slutten av forrige måned delte representanter for studentforeningene fra fire tyske universiteter, så vel som en representant for det tyske IYSSE (International Youth and Students for Social Equality) [ICFIs internasjonale ungdomsorganisasjon], og Thomas Scripps fra det britiske IYSSE, en felles plattform for et møte organisert av IYSSE, mot den høyreorienterte trusselen ved universitetene.»

I dag, «med veksten av det ytre høyre og med omdanningen av fagforeninger og reformistiske organisasjoner til høyreorienterte borgerlige partier, er det ingen fast grunn i midten. Anliggendet på den politiske dagsorden i dag er sosialisme eller barbari. Det er enten kapitalisme, krig og diktatur, eller det er proletarisk revolusjon og sosialisme. Flere og flere arbeidere og ungdommer opplever dette i deres egen hverdag.»

Chris Marsden taler på samlingen

Chris Marsden bemerket bekymringen uttrykt av Guardian for at et «tiår med innstrammingspolitikk» har «åpnet for en debatt om splittelsene i det britiske samfunnet; siden 2016 har det emosjonelle argumentasjonsnivået blitt hevet til en intensitet som ikke har vært sett før ...»

Andre ledende publikasjoner advarte for at «sosiale og politiske spenninger er på febernivå, og for at det essensielle rammeverket for demokrati brytes ned som resultat.»

SEP forsto at de enorme politiske spenningene i Storbritannia var forankret i «en historisk uforlignelig sosial polarisering mellom klassene, som nå begynner å finne sitt uttrykk i et globalt utbrudd av klassekamp».

Han bemerket ramaskriket av forargelse i mediene da Labour-MP Lloyd Russell-Moyle sa på radioen at han mente «ingen i dette landet burde være milliardær», og hvordan Corbyn da «gikk inn i en skadebegrensningsmodus, der han fortalte BBCs Andrew Neill at det var ingen grunn til at milliardærer skulle flykte fra Storbritannia dersom Labour skulle komme til makten ...»

«Disse parasittene fortsetter å suge i seg arbeiderklassens blod,» der forskning fra Equality Trust avslørte at «Storbritannias seks rikeste milliardærer har plyndret sosial rikdom for en samlet verdi av £ 39,4 milliarder [NOK 474 milliarder] – og det er sannsynligvis mer – som tilsvarer den samlede formuen til anslagsvis 13,2 millioner arbeidere i Storbritannia. Samtidig lever 14 millioner mennesker i fattigdom, hvorav 4 millioner mer enn 50 prosent under fattigdomsgrensa, og 1,5 millioner er lutfattige og lever i nød.»

Corbyn har så visst «bøyd seg bakover for å berolige styringsklassen for at milliardærene ikke har noe å frykte fra Labour Party ... Likevel har styringsklassen erklært ham uegnet til å bli statsminister, samtidig med en CIA-ledet destabiliseringskampanje sentrert på beskyldninger om antisemittisme, som USAs utenriksminister Mike Pompeo beskrev åpenhjertig som et ‘push back’, innrettet på å sikre at Corbyn aldri skulle få danne en regjering.»

Marsden forklarte at det virkelige målet er «trusselen nedenfra, som arbeiderklassen utgjør».

«Socialist Equality Party baserer vårt perspektiv på den eskalerende klassekampen som nå bryter ut i land etter land – etter flere tiår hvor den ble undertrykt av Labour- og fagforeningsbyråkratiet.»

«Overalt er den sykelige veksten av sosial ulikhet drivkraften for en ny periode med revolusjonær kamp… Socialist Equality Party har brukt de siste fire årene, siden Corbyn kom til å lede Labour Party, til å opponere mot de vedvarende bestrebelsene fra Storbritannias pseudo-venstre-grupper som hevder at han representerer en fornyelse av Labour Party og er en ny sjanse for gjennomføring av en gammel-type nasjonal reformistisk politikk.»

«Vi konfronterte det samme spørsmålet om illusjoner om nasjonal utvikling hva angår Brexit, der de samme tendensene som styrket Corbyn – Socialist Party, Socialist Workers Party – hevdet at Brexit ville besørge et grunnlag for en venstre-Labour-regjering, fritt for begrensningene fra EU og det globale kapitalistmarkedet.»

«Vår kamp er for at arbeidere baserer seg på et sosialistisk og internasjonalistisk perspektiv, et perspektiv forankret i en dyp orientering til historien og informert av dens lærdommer. ... Vi baserer oss ikke på illusjonene som kultiveres om en angivelig ny ‘britisk vei til sosialisme’ under Corbyn, men på realitetene av kapitalismens verdenskrise og uunngåeligheten av et utbrudd av den globale klassekampen.»

«Vi har orientert oss til de mest fremskredne elementene i arbeiderklassen og blant den yngre generasjonen, for å løse det Leo Trotskij identifiserte som epokens mest grunnleggende problem og saksanliggende – krisen av et revolusjonært lederskap.»

Uansett utfallet av torsdagens generalvalg vil den 12. desember markere en ny fase i Storbritannias politiske liv.

«Dersom Corbyn ikke klarer å sikre et flertall, eller om vi får nok en uavklart parlamentarisk situasjon, da vil Toryene lede an i en sosial og politisk offensiv mot arbeiderklassen av uhemmet grusomhet, midt i en utdypende styringskrise over retningslinjene for Brexit-politikken ...»

«Dersom Pompeos ‘push back’ ikke klarer å forhindre at Labour kommer til makten, da vil Labour få beskjed om å gjøre hva som er nødvendig for å implementere storforetakenes og City of Londons diktater. Og Corbyn vil gjøre sitt beste for å oppfylle dem. Det vil smertelig avsløre alle illusjoner om ‘venstresidens’ store håp.»

«Samtidig vil Blair-istene gjøre sine trekk for å få splittet partiet, og få lagt grunnlag for en politisk gjentilpasning til høyresiden – som de har forberedt seg på gjennom måneder, rett under nesa på Corbyn.»

Det er enda mer planlagt enn bare skitne parlamentariske triks, med ledende representanter for de væpnede styrkene og sikkerhetstjenestene som har erklært at en Corbyn-regjering er en trussel mot den nasjonale sikkerheten, og har advart om et «mytteri».

«Den britiske styringsklassen forbereder seg på kontrarevolusjonær vold mot arbeiderklassen, ikke på en ny periode med sosial fred og ‘nasjonal enhet’ under Labour. … Arbeidere vil, før heller enn senere, bli tvunget til å slåss imot, og de vil slutte seg til den bevegelsen som nå utfolder seg over hele verden. De vil se etter et parti som er beredt til å slåss, og som har de svarene de trenger.»