Impeachment-høring åpner med Det demokratiske partiets utblåsing mot Russland

Av Patrick Martin
6 December 2019

Husets justiskomité åpnet sin første formelle høring om riksrettstiltale av president Trump på onsdag med en erklæring fra komitéleder Jerrold Nadler som bekreftet den høyreorienterte karakteren av Det demokratiske partiets kampanje.

Nadler erklærte åpent at bestrebelsen for å riksrettstiltalt Trump for tilbakeholding av militærbistand til Ukraina var en videreføring av etterforskningen til spesialråd Robert Mueller om påstått russisk innblanding i 2016-valget til støtte for Trump.

Han gjenfortalte først om Trumps tilbakeholding av militærbistand for å tvinge Ukraina til å åpne en etterforskning av Hunter Biden, sønn av tidligere visepresident Joe Biden, en handling Trump håpet ville komme ham til gode i 2020-valget. Nadler fortsatte med å si: «Selvfølgelig er dette ikke første gang president Trump engasjerer seg i dette handlingsmønsteret.»

Kongressrepresentant Jerrold Nadler, leder for Husets justiskomité, under en høring for justiskomitéen om det konstitusjonelle grunnlaget for riksrettstiltale av president Donald Trump, onsdag den 4. desember 2019 [Saul Loeb/Pool-foto via AP. Fotograf: Drew Angerer/Getty Images]

Han fortsatte: «I 2016 engasjerte den russiske regjeringen seg i en vidtrekkende og systematisk innblandingskampanje i vårt valg. Med spesialråd Robert Muellers formulering ‘fornemmet den russiske regjeringen at den ville ha fordel av et Trump-presidentskap, og arbeidet for å sikre det resultatet’. Presidenten ønsket denne innblandingen velkommen.»

Ved påkalling av de falske påstandene om massiv russisk innblanding i 2016-valget – og løfte frem den enda mindre troverdige antydningen om at Ukrainas handlinger kunne spille en vesentlig rolle i 2020-valget – avslørte Nadler det essensielle bedrageriet som ligger til grunn for hele demokratenes impeachment-kampanje basert på Ukraina.

De forente stater av Amerika er ikke offer for globale bestrebelser for å undergrave landets valgprosesser. Virkeligheten er den helt motsatte. Den amerikanske regjeringen er den mest aktive og aggressive sabotør og manipulator av demokratiske prosesser på tvers av hele kloden, og intervenerer rutinemessig for å sikre at pro-amerikanske regimer innsettes ved makten. Landets etterretningsagenturer organiserer regelmessig politiske omveltninger, til-og-med blodige militærkupp, i de tilfeller befolkningen i et målrettet land stemmer «feil» vei, sett fra Washingtons synspunkt.

Ukraina er et av de mest fremtredende nylige eksemplene på dette, der CIA og utenriksdepartementet støttet et høyreorientert kupp mot den valgte presidenten Viktor Janukovitsj, som var ansett som for sympatisk inntilt til Moskva. Amerikanske agenturer finansierte og mobiliserte ultra-høyre og nynazistiske krefter som frontet opprøret som i 2014 drev Janukovitsj i eksil. Siden den gang har USA og deres NATO-allierte febrilt forberedt for en krig med Russland der Ukraina skulle tjene som en sentral slagfront, selv om en slik konflikt ville føre med seg faren for atomvåpenkonflikt.

Justiskomitéens åpningshøring tok vitnesbyrd fra et panel av fire jussprofessorer, om de juridiske og konstitusjonelle kravene for en legitim impeachment-prosess. Dette var et forsøk på å etterligne de innledende høringene for impeachment-prosessene mot presidentene Richard Nixon i 1973-74 og Bill Clinton i 1998-99.

De tre professorene som var de utvalgte av demokratenes flertall i Huset, bekreftet alle at Trumps handlinger utgjorde lovbrudd relevante for riksrettstiltale. Hver av dem refererte historiske tilfeller for å demonstrere at de som utarbeidet den amerikanske Konstitusjonen var dypt bekymret for muligheten for utenlandsk innblanding i amerikanske valg, særlig når det gjaldt valget av presidenten, den nye regjeringens utøvende overhode.

Henvisning til disse 230-år-gamle bekymringene fra et lite og nylig uavhengig land i en verden dominert av mektige utenlandske imperier, understreker bare motsetningen til dagens maktrealiteter. De forente stater av Amerika er den mektigste imperialistnasjonen. Det er Ukraina som har vært målet for en to-tiår-lang kampanje for undergraving og manipulering fra Washington, med sikte på å omdanne landet til en base for operasjoner rettet mot Russland.

Som flere av vitnene forsikret i den forrige høringsrunden, holdt av Huset ettrretningskomité – og gjentatt i demokratenes 300-siders impeachment-rapport utgitt på tirsdag – er USAs klientregime i Kiev allerede engasjert i en «het krig» med Russland-støttede styrker i det østlige Ukraina.

Kampanjen for å omdanne Ukraina til en amerikansk vasallstat og et militært oppmarsjområde mot Russland, der CIA, utenriksdepartementet og Pentagon har anvendt mer enn $ 10 milliarder, ble truet av Trumps tilbakeholding av militærbistand. Det var denne handlingen som utløste den gjengjeldende «varsler»-klagen fra en CIA-offiser tidligere utplassert til Det hvite hus, som deretter ble påskudd for lanseringen av impeachment-utredningen.

Igjen-og-igjen, gjennom hele den åtte-timer-lange høringen, returnerte demokratiske medlemmer av justiskomitéen til temaet om påstått russisk innblanding i det amerikanske 2016-valget, og til de pågående amerikanske militær-diplomatiske operasjonene rettet mot Moskva.

Eric Swalwell fra California erklærte eksempelvis: «Vi er her på grunn av dette bildet,» med henvisning til et fotografi fremvist på storskjerm av president Volodymyr Zelenskij iført kamputstyr, der han i det østlige Ukraina står ved «frontlinja mot Russland». Swalwell la til at USA hjelper Zelenskij å slåss mot Russland «slik at vi ikke trenger å slåss mot dem her», som om russiske soldater var i ferd med å dale ned på gatene i Washington DC i fallskjerm.

AntiRussland-hysteriet ble kombinert med påstander om at Trumps opptreden i forholdet til Ukraina var sammenlignbart med Watergate. Ett av de juridiske vitnene, Noah Feldman fra Harvard University Law School, uttalte rett ut: «Richard Nixon sendte innbruddstyver for å bryte seg inn i hovedkvarteret til Den demokratiske nasjonalkomitéen. Denne presidenten ringte ganske enkelt til presidenten i et fremmed land og ba om hans innblanding i vårt valg.»

Et annet vitne, Michael Gerhardt fra University of North Carolina Law School, gikk enda lenger, og erklærte i sin åpningsuttalelse at Trumps opptreden var langt verre enn Nixons i Watergate – fordi Nixon brukte amerikanske operatører mot sine politiske rivaler, mens Trump tydde til utenlandske.

Disse sammenligningene kollapser så snart man vurderer den slående forskjellen mellom den nåværende politiske krisen og situasjonen som førte til Nixons fratredelse etter Watergate, så vel som krisen som rystet Reagan-administrasjonen i Iran-Contra-saken på 1980-tallet. I begge disse tilfellene engasjerte presidenten seg i kriminelle handlinger for å forfølge upopulære og illegale kriger – i Nixons tilfelle krigene i Vietnam, Kambodsja og Laos; i Reagans tilfelle «contras»-krigen mot Nicaragua.

Det var den massive folkelige opposisjonen mot disse imperialistkrigene som førte til at presidenten i begge tilfeller henfalt til kriminelle handlinger. Nixon godkjente etableringen av «rørlegger»-enheten av tidligere CIA-agenter, for å spionere på hans politiske motstandere og innsamle informasjon via ulovlige metoder, som til slutt inkluderte innbrudd i Den demokratiske nasjonalkomitéens kontorer i bygningskomplekset Watergate.

Reagan autoriserte sitt nasjonale sikkerhetsråd, med oberst Oliver North som tok føringen, til å organisere salget av våpen til Iran for å fremskaffe midler som kunne omdirigeres til «contras-styrker» som var involvert i CIA-støttede terroristangrep i Nicaragua, i direkte brudd på Boland-endringstillegget, som forbød slik bistand.

Når det gjelder Ukraina er det ikke Trump, men hans opponenter fra Det demokratiske partiet som krever en mer aggressiv forfølgelse av illegale og militaristiske utenrikspolitiske mål, inkludert bevæpning av regimet som ble opprettet i Ukraina av den CIA-støttede «Maidan-revolusjonen» i 2014. Med dette opptrer demokratene som politiske advokater for CIA, Pentagon og utenriksdepartementet, som ble tydelig demonstrert av paraden av nasjonalsikkerhetsfunksjonærer som trosset Trumps ordre og vitnet for Huset etterretningskomité.

Denne omfavnelsen av den CIA-støttede omveltingen av en valgt regjering i Ukraina gjør demokratenes påstander om at det som ligger til grunn for deres bestrebelser for å få anklaget Trump er forsvar av demokratiet i Amerika, til tull og tøys.

Det ville ikke mangle grunnlag for en legitim politisk tiltale av Trump på anklager om antidemokratiske, kriminelle handlinger: tvangsadskilling av foreldre og barn utført av hans grense-Gestapo, den illegale re-allokeringen av bevilgede kongressmidler til å bygge grensemuren, «muslim-forbudet» mot reisende fra målrettede land, eller Trumps ustanselige appeller til rasistiske og fascistiske krefter.

Demokratene velger ikke å reise disse saksanliggendene fordi deres påkallinger av demokrati er helt falske og hyklerske. Trumps pådriv i retning fascisme kan ikke, og vil ikke bekjempes ved å appellere til CIA og utenriksdepartementet. Det er bare to forskjellige veier til samme sluttresultat: etableringen av et autoritært regime i Amerika.

Demokratenes hykleri er demonstrert av deres valg av vitner til å innlede impeachment-høringen. Professor Noah Feldman er ikke bare en jussprofessor ved Harvard Law School. Han har en lang og giftig historikk som apologet for amerikansk imperialistintervensjon, og tjenestegjorde bemerkelsesverdig nok i 2003 som politisk rådgiver for Det irakiske styringsråd, den midlertidige administrasjonen opprettet etter den amerikanske invasjonen.

Etter å ha bistått Bush-administrasjonen med oppretting av dens marionettregime i Irak ved begynnelsen av en imperialistkrig som har kostet mer enn én million menneskeliv og som igangsatte en serie katastrofer i Midtøsten, er Feldman knapt i en posisjon for å posere som ekspert for forsvar av demokratiske rettigheter og konstitusjonelle prosesser.

På tilsvarende måte tjenestegjorde Pamela Karlan, fra Stanford University Law School, og den andre juridiske eksperten som vitnet, i Obama-administrasjonens justisdepartment i årene 2014 og 2015, på et tidspunkt da dette agenturet gikk i spissen for angrepene på Edward Snowden og Julian Assange for å ha eksponert amerikanske krigsforbrytelser og masseovervåking, som var da Chelsea Manning sonet en fengselsdom på 35 år, for lekkasjer av klassifisert informasjon som detaljerte disse forbrytelsene.