FNs spesialrapportør om tortur avslører svensk rigging av saken mot Assange for seksualmisgjerninger

Av Oscar Grenfell
19 November 2019

Nils Melzer, FNs spesialrapportør om tortur, besørger i et offisielt brev til den svenske regjeringen en gjennomgående og grundig eksponering av det svenske rettsvesenets og statens ni-år-lange kampanje for å sverte WikiLeaks-forleggeren Julian Assange som en seksualforbryter, og frata ham grunnleggende juridiske og demokratiske rettigheter.

Julian Assange

Brevet som er datert 12. september ble offentliggjort i forrige uke. Melzer skrev første gang til den svenske regjeringen, i tillegg til regjeringene i USA, Storbritannia og Ecuador, i slutten av mai. Den korrespondansen etterfulgte Melzers møte med Assange i Storbritannias fengsel Belmarsh Prison, og hans konklusjon at WikiLeaks-grunnleggeren ble utsatt for «psykisk tortur» som resultat av pågående statsforfølgelse og «offentlig mobbing».

De svenske myndighetene besvarte Melzer den 12. juli der de summarisk avviste hans funn at den årelange preliminære etterforskningen av anklager om seksualmisgjerninger mot Assange hadde vært preget av juridisk vilkårlighet, i tillegg til blatante brudd på hans rettigheter om anonymitet og en behørig rettsprosess. Den svenske regjeringen forsøkte å skjerme seg bak påkalling av rettsvesenets uavhengighet, til tross for Melzers dokumentasjon av blatant politisk innblanding i saken.

Melzers svar datert 12. september er en grundig dokumentarisk eksponering av unndragelsene og av hele riggingen av saken som har blitt utført mot Assange. Den burde granskes i sin helhet [lenke til Melzers originaltekst; på engelsk] av alle forsvarere av demokratiske rettigheter, og av alle som ønsker å vite sannheten om den svenske «etterforskningen».

Melzer bemerker i sin konklusjon den avgjørende rollen som den svenske jakten på Assange har spilt i hele den USA-ledede vendettaen mot WikiLeaks-grunnleggeren siden 2010.

Han skriver: «De medisinske, faktiske og indirekte bevisene jeg har til disposisjon viser at måten Sverige gjennomførte sin foreløpige etterforskning mot Mr. Assange, deriblant den uhemmede og uberettigede formidlingen og gjentakelsen av narrativet om ‘voldtekt mistenkt’, som var primærfaktoren som utløste, muliggjorde og oppmuntret til den påfølgende kampanjen med vedvarende og samordnet offentlig mobbing og rettsforfølgelse av Mr. Assange i forskjellige land, som hadde som kumulative resultat det som bare kan beskrives som psykisk tortur.»

Til tross for at han aldri har blitt siktet for noen forbrytelse besørget Sveriges etterforskning det pseudo-juridiske påskuddet for å få fanget Assange inn i rettssystemet. Storbritannias støtte for Sveriges enestående anmodning om at Assange skulle utleveres bare for å «besvare spørsmål» tvang ham til å søke politisk asyl i Ecuadors ambassade i London i juni 2012.

Den svenske etterforskningen besørget den falske begrunnelsen for Storbritannias beleiring av ambassaden og truslene om at de ville arrestere Assange om han satte foten utenfor bygningen.

Bredere sett tjente de svenske beskyldningene til å sverte Assange, og til å skjule de virkelige årsakene til at han ble forfulgt. De ble brukt til å verve et helt sjikt av øvre-middelklasse-feminister, pseudo-venstreorienterte og selverklærte borgerrettighetsforkjempere til en kampanje for å demonisere og snu ryggen til ethvert forsvar for Assange. Dette var under betingelser der det amerikanske statsapparatet arbeidet for å få brakt WikiLeaks til taushet på grunn av publiseringen av lekkede dokumenter som avslørte amerikanske krigsforbrytelser, masseovervåkningsoperasjoner og globale diplomatiske intriger, som påvirket livene til hundrevis av millioner mennesker.

Denne kampanjen med «offentlige mobbing» var essensiell for å få skapt det politiske klima der den ekvadorianske regjeringen kunne krenke Assanges asyl og få overlevert ham til det britiske politiet. Det la det politiske grunnlaget for omgivelser og en atmosfære der den amerikanske administrasjonen til president Donald Trump kunne avduke 18 anklagepunkter mot Assange, eksplisitt om hans legale publiseringsvirksomhet.

I avsnitt tre av dokumentet gjør Melzer en punkt-for-punkt underbygging av sin vurdering av at hele den svenske etterforskningen var preget av vilkårlighet og brudd på grunnleggende juridiske normer. Disse punktene er listet nedenfor, sammen med eksempler på noen av bevisene referert av Melzer:

Misaktelse av konfidensialitet og forsiktighetsregler: Innen få timer etter at de to kvinnelige klagerne henvendte seg til politiet bare for å be om at Assange ble pålagt å ta en STI-test [‘sexually transmitted disease’; kjønnssykdomskontroll], hadde svenske påtalemyndigheter beordret hans arrestasjon på mistanke om voldtekt og lekket nyheten til Expressen, landets største avis. Assanges egen uttalelse den 30. august 2010 ble på samme måte videreformidlet til mediene, i strid med svensk lov. En etterforskning av overtredelsene ble tilsynelatende henlagt.

Misaktelse avfrigjørende bevis: Svenske myndigheter ignorerte den første aktorens vurdering angående en gjennomgang av saken, som uttalte: «Jeg mener det ikke er noen grunn til å mistenke at han har begått voldtekt» og at «den opptreden hevdet» av SW, en av klagerne, «avslørte ingen kriminalitet i det hele tatt». Tekstmeldinger fra SW til en venn, der hun hevder at hun aldri hadde til hensikt å innmelde noen klage for et straffbart forhold, og at «det var politiet som fant på anklagen», ble på tilsvarende måte misaktet.

Proaktiv manipulering av bevis: Dagen etter at den initielle aktoren henla etterforskningen mot Assange «endret og erstattet politibetjent IK, som formelt hadde avhørt SW den 20. august 2010, innholdet i SWs opprinnelige uttalelse i politidatabasen, etter instruksjon fra hennes overordnede betjent MG, og uten å konsultere SW».

Misaktelse av habilitet og interessekonflikt: Dette inkluderte det faktum at den etterforskende politibetjenten IK, som intervjuet SW og modifiserte hennes uttalelse, var en venn av den andre klageren AA, og hadde uttrykt fiendtlighet mot Assange på Facebook. Claes Borgström, advokaten som sørget for å få gjenopptatt etterforskningen etter at den ble henlagt, hadde drevet et advokatkontor sammen med den tidligere justisministeren, som hadde samspilt med illegale amerikanske overføringsoperasjoner fra Sverige.

Misaktelse av kravene om nødvendighet og proporsjonalitet: Dette inkluderte den enestående beslutningen fra påtalemyndighetenes side om å utstede en europeisk arrestordre (EAW) og et Interpol «rødt varsel» for Assange, bare med den begrunnelse at de ønsket å utspørre ham. Dessuten nektet påtalemyndighetene over forløpet av nesten fem år å avhøre Assange via videolink, eller i London, slik det regelmessig gjøres i andre saker.

Misaktelse av retten til informasjon og tilstrekkelig forsvar: Selv etter at de beordret hans varetektsfengsling in abstentia, nektet påtalemyndighetene å besørge Assanges advokater med nøyaktige detaljer om anklagene mot ham.

Misaktelse av ankeretten for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen: Etter at den britiske høyesterett avviste Assanges utfordring av utleveringsansøkningen fra Sverige ba angivelig svenske påtalemyndigheter om at hans tidsvindu for å anke til Den europeiske menneskerettighetsdomstol ble redusert til «null timer».

Misaktelse avAvtalen om gjensidig juridisk bistand: Melzer peker på nytt på at de svenske påtalemyndighetene nektet å intervjue Assange, og bemerker at dette «reiser alvorlig tvil om den svenske påtalemyndighetens motivasjon er av god tro».

Selvtilfredshet eller medvirkning til tredjepartsinnblanding: Melzer refererer til hemmelig korrespondanse mellom de britiske påtalemyndighetene (CPS) [British Crown Prosecution Service] og de svenske påtalemyndighetene. Mest fordømmende ble dette avslørt av at britiske myndigheter krevde, da svenske påtalemyndigheter i 2013 vurderte å droppe etterforskningen av Assange, at den skulle videreføres. E-postmeldinger mellom svenske påtalemyndigheter og Det amerikanske føderale byrå for etterforskning (FBI) om saken, var angivelig gått tapt og ingen kunne huske innholdet.

Nektelse av å garantere non-refoulement [utlevering]: Melzer bemerker at myndighetens avslag på å garantere at de ikke ville videresende Assange til USA dersom han ble utlevert til Sverige, er i strid med «utbredt internasjonal praksis», «det absolutte forbud mot utlevering [‘peremptory prohibition of afoulement’] ved risiko for tortur og mishandling» og Assanges «troverdige frykt for Sveriges utenomjuridiske videreutlevering til USA, særlig gitt Sveriges historikk for vilkårlig overlevering av personer til CIAs varetekt og påfølgende tortur.»

Melzer bemerker at han den 10. april mottok et brev fra britiske myndigheter som nektet å diskutere utsiktene for Assanges utlevering til USA, fordi «det ikke ville være tilbørlig for embetsrepresentanter å spekulere i hypotetiske scenarioer». Dagen etter ble Assange arrestert av britisk politi, og det ble umiddelbart avslørt at den amerikanske regjeringen ansøkte om utlevering.

FN-representanten bemerker at de svenske myndighetene utvilsomt på tilsvarende vis var blitt gjort kjent med USAs planer om å ansøke Assanges utlevering under forløpet av de årene de forfulgte ham. Melzer skriver: «Informasjon gjort tilgjengelig for meg angående saken om Mr. Assange antyder at preliminær utveksling mellom Sverige og USA om en potensiell utleveringsforespørsel allerede ville ha funnet sted, og dermed gjort det planlagte scenarioet alt annet enn hypotetisk.»

Gjennomgripende prosessuell forhaling: Melzer bemerker at «fra 2010 og til 2019 har den foreløpige etterforskningen som ble utført mot Mr. Assange i Sverige blitt åpnet av en aktor, henlagt av en annen, gjenåpnet og deretter henlagt igjen av en tredje, bare for å bli gjenåpnet av en fjerde, uten at noen avgjørende prosessuelle fremskritt ble oppnådd i løpet av nesten et tiår.» Aktorene har fortsatt ikke siktet Assange. Foreldelsesfristen for den ene av kvinnenes klager er allerede utløpt, og den vil utløpe for den andre neste år.

I de senere delene av sitt brevet peker Melzer på Sveriges åpne avvisning av internasjonale rettskjennelser, deriblant av FNs organer, som fastslår at Assange har lidd mange års vilkårlig forvaring, og at hans juridiske rettigheter har blitt krenket.

I en fordømmende konklusjon skriver Melzer: «Det er tvingende bevis for at svenske embetsrepresentanter aktivt og bevisst har bidratt til den psykiske torturen, eller annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff som har blitt [og blir] påført Mr. Assange, enten gjennom direkte utøvelse, eller gjennom medvirkning eller deltakelse, begge deler som er tilstrekkelig for å utløse Sveriges internasjonale forpliktelse til å etterforske, straffeforfølge og besørge oppreisning og rehabilitering ...» Han krever at de som er ansvarlige for Assanges forfølgelse blir etterforsket og stilt for retten.

Dokumentet, fra en internasjonalt anerkjent ekspert på tortur og en offisiell FN-representant, utgjør en ugjendrivelig tiltale av den ulovlige karakteren av den USA-ledede forfølgelen av Assange.

Det understreker det faktum at de involverte statene, deriblant Sverige, i deres forfølgelse av WikiLeaks-grunnleggeren, ikke bare har tråkket på de juridiske og demokratiske rettighetene til Assange, men til alle borgere, og satt en presedens for ytterligere juridisk perversjon og statsforfølgelse.