De spanske valgene og fremveksten av det fascistiske partiet Vox

13 November 2019

Den raske veksten av det fascistiske partiet Vox, som registrert i søndagens spanske valg, er en advarsel om de alvorlige politiske farer arbeidere i Spania og rundt om i verden står overfor. Konfrontert med voksende politisk protest og raseri mot sosial ulikhet forflytter styringsklassen seg til å opprette fascistiske politistater, med oppgaven voldelig å undertrykke sosial opposisjon i arbeiderklassen.

Javier Ortega Smith, generalsekretær for ytrehøyrepartiet Vox, henvender seg til supportere samlet utenfor partihovedkontoret i påvente av generalvalgets resultater, i Madrid søndag 28. april 2019. [Foto: AP Photo - Manu Fernandez]

Vox-representanter har offentlig hyllet historikken til generalissimo Francisco Francos «nasjonale hær» – fascistdiktatoren som i 1936 iverksatte et kupp mot den økende radikaliseringen av arbeiderklassen under Den andre spanske republikk. Den resulterende borgerkrigen førte til mer enn en-kvart-million menneskers død, og påleggingen av et diktatur som styrte Spania til 1978, tre år etter Francos bortgang. Franco internerte hundretusener i konsentrasjonsleirer, forbød streiker og politiske partier, sensurerte pressen og besørget tusenvis torturert av det hemmelige politiet.

Etter at det falt var Franco-regimet så foraktet av arbeidere i Spania og over hele Europa at da partiet Vox ble grunnlagt i 2014, tiltrakk det seg praktisk talt ingen støtte. Over flere år fikk Vox bare samlet 50 000 stemmer eller færre, vel under én prosent av avgitte stemmene, til tross for partiets ekstensive forbindelser innen hærens befalstrukturer og i Folkepartiet (PP).

Vox’ oppslutning vokste imidlertid etter det brutale polititilslaget mot den fredelige katalanske folkeavstemmingen i oktober 2017, og spesielt samtidig med medienes spanske nasjonalistangrep mot masseprotestene i Barcelona i opposisjon mot forrige måneds fengsling av katalanske nasjonalistiske politiske fanger. På søndag oppnådde Vox 3,6 millioner stemmer, eller 15 prosent av de avgitte, og doblet sin parlamentariske representasjon fra 24 til 52 plasser – en tredjeplass bare bak Det spanske sosialistpartiet (PSOE) og Folkepartiet (PP).

Vox’ fremvekst er del av en bred trend i europeisk kapitalistpolitikk innrettet på styrkingen av nyfascistiske partier, nasjonalisme og den offisielle offentlige legitimeringen av fascistdiktatorer.

Alternative für Deutschland (AfD) er for tiden det tredje største partiet i Tyskland, etter år med høyreorienterte ekstremistprofessorers og statsfunksjonærers propaganda for å legitimere militarisme og minimere nazismens genocidale forbrytelser. Masseprotester mot AfD har bare forsterket styringselitens besluttsomhet for å rehabilitere nazismen. I forrige uke fordømte Bundestag-president Wolfgang Schäuble en «pasifistisk holdning» som det katastrofale resultatet av nazinederlaget i andre verdenskrig, som han kalte «1945-katastrofen».

I Frankrike hyllet president Emmanuel Macron den nazikollaborerende diktatoren Philippe Pétain som en «stor soldat», da han for et år siden iverksatte det brutale tilslaget mot «gul vest»-protester mot sosial ulikhet. Samtidig med voksende raseri over hans sosiale nedskjæringer opprettholder Macron sine appeller til det ytterste høyre, og han innvilget nylig et intervju til ytrehøyremagasinet Nåtidens Verdier der han angrep migranter og det muslimske sløret. Som resultat viser meningsmålinger at han nå bare knapt ville beseiret den nyfascistiske kandidaten Marine Le Pen i et presidentvalg, med 55 mot 45 prosent.

Fascismens vekst i offisiell europeisk politikk betyr ikke en retur til den folkelige massestøtten som Hitlers naziparti, Mussolinis nasjonalfascistiske parti eller Francos fascistorganisasjon Falangen hadde. For øyeblikket er det en nitidig iscenesatt politisk kampanje, drevet fra toppen, for å promotere voldelig, høyreorientert og nasjonalistisk opposisjon mot sosial og politisk protest.

Vox’ fremvekst er et klassisk eksempel. Mens partiet raskt har vokst kraftig basert på sin antikatalanske propaganda samtidig med medienes vegg-til-vegg fordømmelser av uavhengighetsreferendumet, har det ikke oppstått noen massebevegelse i Spania som tar opp Vox’ oppfordringer om å utplassere hæren og henrette politiske «kriminelle» i Catalonia. Meningsmålinger bekrefter at store majoriteter av spaniere støtter et fremforhandlet forlik i Catalonia, til tross for det antikatalanske hysteriet i mediene.

Promoteringen av Vox og Franco kommer i overveldende grad fra statsmaskina. PSOE tillot Vox offisielt å bli med deres påtalemyndigheter i forfølgelsen av offisielle katalanske embetsrepresentanter, som i forrige måned ble tildelt tiår-lange fengselstraffer for å ha organisert det fredelige referendumet i 2017. Og Spanias Høyesterett bekjentgjorde i juni en ekstraordinær rettskjennelse som æret «don Francisco Franco», og det ble erklært at hans selvutnevnelse under borgerkrigen til hersker over Spania, den 1. oktober 1936, gjorde Franco til statsoverhode – som effektivt sett var en rettsbeslutning om at Francos kupp var legitimt.

Til slutt fokuserte styringseliten valgkampen fullstendig på å angripe masseprotestene i Catalonia, som ble brutalt undertrykt, med hundrevis av arresteringer. Saker som var av betydning for arbeidere, som jobbmuligheter, sosiale programmer og en slutt på volden utøvd av militæret og politiet, var av bordet. Ivaretaker-regjeringen ledet av Sosialistpartiet (PSOE), som talte for hele kapitalistklassen, hadde allerede skrevet og meddelt EU sine løfter om milliarder av euro i sosiale nedskjæringer og hevinger av militærutleggene. Alt dette hadde som konsekvens en vekst for Vox.

Borgerskapets manglende evne til så langt å fremkalle noen bredere støtte for sin pro-fascistiske kampanje er imidlertid ingen grunn til selvtilfredshet. Den fascistiske faren vokser, og dens partier vinner økt støtte takket være deres vedvarende promotering som det eneste alternativet til de foraktede offisielle partiene.

For tre tiår siden forkynte borgerlige propagandister at det stalinistiske byråkratiets oppløsing av Sovjetunionen i 1991 betydde «Historiens slutt», og det kapitalistiske demokratiets triumf. Faktisk var ingen av kapitalismens motsetninger, som på 1930-tallet drev det europeiske borgerskapet til å satse sin skjebne på fascistregimer, løst. Stilt overfor eksplosivt raseri mot sosial ulikhet produsert av flere tiår med EU-nedskjæringer og innstramminger og massearbeidsledighet, forbereder styringsklassen igjen diktatur.

Søndagens spanske valg avslørte sammenbruddet av det parlamentariske systemet som ble opprettet i 1978 etter forhandlinger mellom frankistiske fascister, sosialdemokratene (PSOE) og de spanske stalinistene (PCE). Duo-polet PSOE-PP, fundamentet ved kjernen av dette regimet, har kollapset. Hvert av de fire valgene i Spania siden 2015 har resultert i en uavklart parlamentarisk situasjon, og ingen partier har siden kunnet mønstre et parlamentarisk flertall. Styringsklassen responderer, gjennom Vox, ved å vende tilbake til frankismen.

Den kritiske oppgaven i denne situasjonen er å bygge et internasjonalt revolusjonært lederskap i arbeiderklassen, det vil si seksjoner av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) i Spania og internasjonalt. Dyp historisk forankret motstand mot fascisme og nasjonalisme eksisterer i den europeiske arbeiderklassen. Men dette sentimentet kan ikke mobiliseres uten et politisk oppgjør med de stalinistiske og pabloistiske professorene, og militæroffiserene og fagforeningsbyråkratene som utgjør Podemos.

Podemos ble stiftet i 2014 som et «radikalt demokratisk» parti, og har siden 2015 oppfordret til koalisjonsregjeringer med PSOE og deres pro-innstramminger, pro-krig politikk. Podemos’ generalsekretær Pablo Iglesias har kontinuerlig promotert spansk nasjonalisme, og som en indikasjon på sin støtte for det djevelens tilbud 1978-Overgangen var, skrøt han i 2017 av at han var en bedre nasjonalist enn høyrefløyen: «Vi vil ikke la dem si de er mer patriotiske enn vi er.»

Podemos bykser ytterligere til høyre og fullfører sin integrering inn i politi-stat-maskina. I forrige måned sverget Iglesias igjen lojalitet til PSOE da regjeringen slo ned på de katalanske nasjonalistene, og han turnerte Catalonia for å applaudere politiet og erklærte gladelig at «institusjonelle relasjoner mellom politistyrkene fungerer».

Det er Podemos’ pseudo-venstre posering og reaksjonære nasjonalistiske politikk som blokkerer arbeiderklassens opposisjon mot PSOE fra partiets venstre side, og lar Vox posere som den eneste opponenten av alliansen som strekker seg fra Podemos og PSOE til PP.

Eksplosive masseprotester og arbeiderklassens kamper utfolder seg allerede på tvers av hele Europa og utover. Kampen for å forene arbeidere på tvers av alle språklige og regionale skillelinjer i Spania, sammen med deres klassebrødrene og -søstre over det europeiske kontinentet, i en kamp for å ta statsmakt og bygge et sosialistisk samfunn, vil undergrave borgerskapets reaksjonære og upopulære nasjonalistiske politikk. Det å føre denne kampen er uatskillelig fra å slåss for å bygge seksjoner av ICFI i Europa, og over hele verden.

Alex Lantier