Ultra-høyre Lieberman balanserer makten i Israels koalisjonsforhandlinger

Av Jean Shaoul
12 November 2019

To måneder etter det andre uavklarte valget på ett år, med Israels splittede politiske etablissement ikke noe nærmere etableringen av en ny koalisjonsregjering, har Avigdor Lieberman, den fascistiske partilederen for Yisrael Beiteinu, meldt et ultimatum. Han vil støtte enten Benjamin Netanyahu eller Benny Gantz som statsminister, såfremt den andre forhindrer en enhetsregjering som ville inkludere begge partier.

Lieberman er kongemakeren, med sitt parti som har åtte av Knessets 120 plasser. Han har så langt nektet å gå i blokk med statsminister Benjamin Netanyahu og hans parti Likud, eller med partiet Blått og Hvitt og Benny Gantz, partileder og tidligere stabssjef for Israels væpnede styrker.

Lieberman uttalte seg på fjernsynets Kanal 12, der han sa: «Gantz burde godta presidentens plan for rotering av statsministerembetet med Netanyahu, og Netanyahu burde gi avkall på den høyreorienterte blokka. Den av dem som ikke klarer å treffe de beslutningene han burde, vil måtte betale prisen.»

Han forklarte at hvem enn som blokkerte etableringen av en sekulær nasjonal enhetsregjering ville risikere at Lieberman gir sin støtte til den andre parten, for å unngå et tredje generalvalg i Israel. Det vil si, han ville støtte en regjering ledet av Netanyahu som inkluderer de ultra-ortodokse partiene – som han tidligere har opponert mot – eller en regjering ledet av Gantz, som hadde støtte men ikke deltakelse av de palestinske arabiske partiene, som han også har opponert mot.

Dette kan resultere i ett av tre resultater: en enhetsregjering med Netanyahu som regjeringssjef inntil han blir formelt tiltalt, og på det tidspunkt ville Gantz overta; en høyreorientert-religiøs koalisjon ledet av Netanyahu; eller en «sentrum-venstre»-regjering ledet av Gantz. Med partiet Yisrael Beiteinu innlemmet i hvert av alternativene ville den resulterende koalisjonen være særdeles ustabil.

Dersom Lieberman ikke får det som han vil, betyr det et nytt valg, mest sannsynlig holdt i mai, og at Netanyahu opprettholdes ved roret inntil da.

Denne tidligere allierte av statsminister Benjamin Netanyahu, som har blitt hans rival, er en av Israels mest notoriske rasister og krigshisser og er fiendtlig innstilt mot både palestinerne og Iran. Han har krevd at Israels arabiske statsborgere må avgi lojalitetsed til staten Israel, har insistert på forflytting av Israels arabiske statsborgere bosatt i Wadi Ara nær Vestbredden som en forutsetning for enhver fremtidig palestinsk ministat, og oppfordret til heving av representasjonsterskelen for å redusere de arabiske partienes parlamentariske tyngde i Knesset.

Under militærangrepet på Gaza i 2008-2009 syntes Lieberman å oppfordre til atombombing av Gaza, da han sa at Israel «må fortsette å bekjempe Hamas, akkurat som USA gjorde med japanerne under andre verdenskrig. Også den gangen var okkupasjonen av landet unødvendig». Han anser arabiske parlamentarikere som holder møter med Hamas å være «terrorkollaboratører», og har oppfordret til deres henrettelse.

Han etablerte partiet Yisrael Beiteinu (‘Israel er vårt hjem’) i 1999 som sitt eget politiske redskap blant sovjetimmigranter, talte for ei hard linje mot palestinerne og har hatt posisjon i de fleste regjeringer siden 2001. Det var hans oppsigelse og opphør av koalisjonen med Netanyahu den 14. november i fjor, over regjeringens våpenhvile med Hamas, den høyreorienterte islamistgruppa som kontrollerer Gaza, som utløste det uavklarte valget i april og den påfølgende fastlåste politiske situasjonen.

At en mann av hans støpning er i stand til å utøve en slik makt er ekstraordinært. Det har skjedd til tross for at Gantz’ såkalte «sentrum-venstre»-parti Blått og Hvitt vant 33 plasser, én mer enn Netanyahus Likud, av de 120 Knesset-plassene. Dette fordi Netanyahu har støtte fra de ultra-ortodokse partiene Shas og Forent Torah Jødedom og det høyreorienterte partiet Yamina. I forrige uke organiserte han en fusjon med Yamina, der han tilbød Naftali Bennett, en av partiets ledere, porteføljen for forsvarsdepartementet. Netanyahus blokk har nå med 55 plasser ett Knesset-sete mer enn Gantz’ blokk, som inkluderer Arbeiderpartiet-Gesher, Den demokratiske union og 10 medlemmer fra Den arabiske felleslista.

Det første president Reuven Rivlin prøvde, men mislyktes med var å fremforhandle en nasjonal enhetsregjering mellom Netanyahus Likud og Gantz’ Blått og Hvitt. Deretter inviterte han Netanyahu til å prøve å danne en regjering på egne vegne, da han med sitt Likud hadde flere potensielle allierte enn Gantz’ Blått og Hvitt. For to uker siden, da Netanyahu viste seg ute av stand til å sikre seg de tilstrekkelige 61-plassene for et flertall i Knesset, henvendte Rivlin seg til Gantz, som nå har til slutten av november for sitt forsøk på å skru sammen en koalisjon.

Partiledere for Blått og Hvitt, som rett nok er villige til å tjene i en nasjonal enhetsregjering, har gjentatte ganger nektet å akseptere en regjering ledet av Netanyahu, som står overfor tiltale for korrupsjonsanklager som kan sette ham bak murene for resten av hans liv. Hadde Netanyahu vunnet valget ville han ha skjøvet gjennom lovgivning som gir en sittende statsminister immunitet mot påtalemyndighetene, og om nødvendig ytterligere lovgivning som begrenser Høyesteretts fullmakter, da det var ansett sannsynlig at rettsinstansen ville omgjøre enhver slik immunitetslov.

Siden gjeldende lov perverst nok forhindrer en tiltalt parlamentariker å inneha en statsrådpost, men ikke statsministerembetet, som derfor kan opprettholdes helt til en skyldig dom er felt, er Netanyahu fast bestemt på å holde på statsministerposten, ansett som hans fri-fra-fengsel kort i forkant av enhver rettsprosess.

Da de to partiene nesten ikke representerer noen politiske, økonomiske eller militære vesensforskjeller fokuserte valget hovedsakelig på Netanyahu og hans snusketet manøvreringer for å unngå rettsforfølgelse.

De to hovedpartiene tilbyr ikke Israels arbeiderklasse noe alternativ, som i likhet med sine klassebrødrene og -søstre andre steder konfronterer skyhøye levekostnader og massiv sosial ulikhet. Begge partiene taler på vegne av Israels finanselite. Begge er ytterst fiendtlige overfor palestinerne og er innordnet med amerikansk imperialismes krigspådriv mot Iran. Begge støtter jødisk overherredømme som det juridiske grunnlag for den israelske staten, utvidelsen av bosetningene i de okkuperte territoriene, annekteringen av Jordan-dalen med bosetningene, og undertrykkingen av den palestinske opposisjonen. De er begge like fiendtlig innstilt overfor arbeiderklassen, der begge krever økte utlegg for militæret på bekostning av helsetjenester, utdanning, transport og andre essensielle samfunnsoppgaver.

Den stadig dypere politiske krisen rundt Netanyahus andre fiasko med å vinne et mandat for å danne en regjering som sikrer hans immunitet mot tre separate rettsprosesser for korrupsjon, uttrykker den lammelsen som griper den israelske staten. Det gjenspeiler den dype krisen for borgerlig styre som rir staten, fremprovosert av det tredoble trykket av gjentatte kriger eller trusler om krig i regionen, den flere-tiår-lange militære undertrykkingen av det palestinske folket og den økende sosiale ulikheten innen Israel selv, som er rangert blant de høyeste i den utviklede verden.

Mer enn en fjerdedel av de israelske husstandene lever i fattigdom, og en studie fra Adva Center rapporterte tidligere i år at familier som lever like over den offisielle fattigdomsgrensa ikke har det særlig bedre.

Israels politiske lammelse er ikke unik, men gjenspeiler den bredere oppløsingen av de tradisjonelle politiske strukturene som pågår i alle av verdensimperialismens hovedsentre.

Uansett hvordan den fastlåste politiske situasjonen skulle bli løst er Netanyahus høyreorienterte, antiarbeiderklasse og militaristiske agenda satt til å videreføres, og utgjør enorme farer for arbeiderklassen i Israel/Palestina og på tvers av hele regionen.

Det er faktisk ikke vanskelig å forutse at Netanyahu, som var beredt til å iverksette krig mot Gaza før han ble advart og frarådet av Israels justisminister før valget, kunne orkestrere en «nasjonal nødssituasjon» – enten i relasjon til palestinerne, eller til Iran og landets allierte i regionen – for å underbygge sin støtte og forhindre at noen andre skulle danne en nasjonal enhetsregjering.

Det kritiske spørsmålet for arbeiderklassen er å utarbeide sin egen, uavhengige holdning i opposisjon til disse styringsklassens to reaksjonære fraksjoner. Arbeiderklassen må ikke overlate løsingen av krisen til disse rivaliserende leirene innen den regjerende kapitalistklassen.

Arbeiderklassen må orientere seg til veksten av klassekampen i Israel, og på tvers av hele regionen. I løpet av de få siste månedene har Israel sett en nasjonal streik av sykepleiere, stemmeresultater for arbeidslivsaksjoner fra ei rekke arbeidergrupper, som har blitt blokkert av fagforeningene eller av domstolene – senest i september, angående lærerne – og protester mot politibrutalitet og til forsvar av migrantarbeidere og deres israelskfødte barn mot deportering. Disse streikene og protestene vitner om forrang for klasse over etnisitet og religion. Alt dette skjer sammenfallende med voksende klassekamper i hele regionen.

Det sentrale spørsmålet er å gi denne arbeiderklassens bevegelse en forståelse av dens egne mål og hvordan de kan oppnås. Det betyr å bygge et politisk lederskap for å bryte ut av tvangstrøya pålagt av de forræderske fagforeningslederne og politiske partiene, som kan lede disse kampene for å få styrtet kapitalismen og etablert sosialisme.