Macron advarer magasinet Economist om verdenskrig og kollaps av NATO-alliansen

Av Alex Lantier
11 November 2019

Uløselige splittelser mellom imperialistmaktene som to ganger på 1900-tallet eksploderte til verdenskrig undergraver igjen de internasjonale alliansene som er sentrale for verdenskapitalismens anliggender. Dette var innholdet i et langt og dypt pessimistisk intervju den franske presidenten Emmanuel Macron innvilget Storbritannias magasin Economist, der han erklærte NATO-alliansen mellom Amerika og Europa for å være død. Intervjuet inneholdt uttalelser som var så-godt-som enestående for hva man kan minnes fra noen fransk president.

Macron uttrykte først sin forvirring over verdenssituasjonen, og sin frustrasjon over USAs politikk. «Jeg prøver å være klarsynt, men se på det som skjer rundt om i verden,» sa han. «Det hadde vært utenkelig for fem år siden. Utmatte oss med Brexit på denne måten, Europa med så store problemer med å gå fremover, en amerikansk alliert som vender oss ryggen så raskt i strategiske anliggender – ingen hadde trodd det var mulig.»

Macron understreket faren for verdenskrig og indikerte at han ser amerikansk politikk over et bredt spekter av temaer, fra Midtøsten til Russland, Kina og global finans som trusler mot livsviktige franske interesser. Han angrep Trumps tilbaketrekking av amerikanske tropper fra Syria og hans grønne lys for det tyrkiske angrepet på kurdiske militser, som tjente som proxyer for NATO-krigen i Syria.

Macron sa: «Det vi ser, mener jeg, er at NATO er hjernedød.» Han antydet sin bekymring for at Artikkel 5 om kollektivt NATO-selvforsvar kunne trekke Frankrike inn i en krig lansert av den nominelle NATO-alliansepartneren Tyrkia, mot Syria og Syrias viktigste allierte, Russland: «Hva betyr Artikkel 5 i morgen? Dersom (den syriske presidenten) Bashar al-Assads regime beslutter et motangrep mot Tyrkia, skal vi da forplikte oss militært? … Fra et strategisk og politisk standpunkt er det som har skjedd et enormt problem for NATO.»

Macron angrep også amerikansk politikk overfor Russland, en vesentlig atomvåpenbestykket makt: «Når USA opptrer veldig stramt overfor Russland, er det en form for regjeringsmessig, politisk og historisk hysteri.»

Macron understreket at amerikansk politikk kunne fremprovosere fullskala krig med Russland, og han oppfordret i stedet til å utvikle en allianse med Moskva: «Dersom vi ønsker å bygge fred i Europa, og gjenoppbygge europeisk strategisk autonomi, da må vi revurdere vår posisjon angående Russland.» Han la til at Frankrike kan «snakke med alle, og slik bygge relasjoner for å forhindre at verden går opp i et flammehav.»

Macron advarte også for «de siste 15 årenes fremvekst av en kinesisk makt, som reiser faren for bipolarisering og som tydelig marginaliserer Europa. Faren for et USA-Kina ‘G2’, i tillegg til gjenkomsten av autoritære makter i nærheten av Europa» som Russland og Tyrkia. Macron, som var nylig hjemkommet fra et besøk i Kina, hvor han signerte kontrakter for $ 15 milliarder og fordømte amerikanske handelskrigtolltariffer mot Kina og Europa, sa han var «nøytral» om Huawei, et selskap Washington har prøvd å forhindre fra å få satt opp europeisk og global internettarkitektur.

Macron fremhevet de bitre markedskampene blant de ledende kapitaliststatene. Der han påpekte frykten for at en amerikansk økonomisk kollaps kunne trekke Europa med seg ned, angrep han USAs handelskrigspolitikk og erklærte: «Europa er et kontinent med store sparebeholdninger. Mye av disse sparebeholdninger går til å kjøpe amerikansk gjeld. Så våre sparepenger finansierer USAs fremtid, og vi er eksponert for deres skjørhet. Dette er absurd.»

Der han understreket at han ser på USAs handelskrigspolitikk som uakseptabel, la Macron til: «Trump ... reiser spørsmålet om NATO som et handelsanliggende. For ham er det en plan der USA gir en slags geopolitisk dekning, men som motytelse skal det være en eksklusivt kommersiell relasjon. Det skal være årsaken til å kjøpe amerikansk. Men Frankrike meldte seg ikke med i en slik allianse.»

Macron understreket gjentatte ganger at han og andre europeiske statssjefer trekker langtrekkende konklusjoner om levedyktigheten ikke bare av bånd til Trump, men om den 70-år-lange NATO-alliansen med Amerika.

Med referanse til Trumps avvisning av Macrons egne bekymringer over Midtøsten, og hans private bemerkninger om at «det er ditt nabolag, ikke mitt», la Macron til: «Når presidenten i USA sier dette, vel, for å opptre ansvarlig kan vi ikke unnlate å trekke våre konklusjoner av det, eller i-alle-fall begynne å reflektere, selv om vi ikke ønsker det. … Det reiser spørsmål om noen allianser, eller om påliteligheten av visse bånd. Jeg tror mange av våre partnere har sett dette, og at ting begynner å forflytte seg på dette anliggendet.»

Selv om Economist gjemte sin engelske oversettelse av Macrons intervju bak en betalingsmur, forårsaket det bestyrtelse blant offisielle NATO-representanter. USAs utenriksminister Mike Pompeo, i Europa i anledning 30-årsjubiléet for Berlinmurens fall, besvarte Macron: «Jeg mener NATO forblir et viktig, kritisk, kanskje historisk sett et av de mest kritiske, strategiske partnerskapene i all nedtegnet historie.»

Den tyske forbundskansleren Angela Merkel kalte Macrons bemerkninger «drastiske ord», og la til: «Jeg tror ikke slike vidtrekkende domsavsigelser er nødvendige, selv om vi har problemer og har behov for å trekke sammen.»

Faktisk er imidlertid brede deler av det europeiske borgerskapet enig med Macron. Som det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel skrev, i en spalte med tittelen «Macron har rett»: «Den franske presidenten har erklært NATO for å være hjernedød, og dét har foranlediget et stort ramaskrik. Men essensielt sett er Macrons analyse korrekt.»

Artikkelen fortsatte: «Kroppen til en hjernedød person er tilsynelatende i live, men faktisk er vedkommende død, og enhver form for terapi er meningsløs. Dette er hva Frankrikes president tenker om NATO.» Der Spiegel avviste Merkels kritikk av Macrons «vidtrekkende domsavsigelse» over NATO, og erklærte: «Reelt sett er dette et ganske lunkent forsvar for NATO. Det er også for Merkel åpenbart at pasienten faktisk befinner seg i en slik tilstand.»

Diskusjon innen styringskretser om sammenbruddet av en 70-år-lang allianse mellom imperialistmakter som to ganger på 1900-tallet stupte ut i verdenskrig, peker på en veldig farlig krise. Kapitalistsystemet truer igjen menneskeheten med en global brannstorm, denne gangen utkjempet med atomvåpen. Betydnigsfullt understreket Macron selv at det som oppstår ikke er forbipasserende kiving innen NATO, men et dyptgående sammenbrudd av internasjonale relasjoner forberedt over flere tiår av imperialistkriger, siden den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991.

Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) forklarte at avviklingen av Sovjetunionen ikke var produkt av marxismens fallitt, men av bankerott for stalinismens nasjonalistiske, autarkiske og antitrotskistiske økonomiske program. De stalinistiske regimene ble forbipasserte av kapitaliststater som kunne engasjere seg direkte med verdensmarkedets ressurser, takket være kapitalistisk globalisering. Stilt overfor voksende arbeiderklassemilitans på 1980-tallet gjenopprettet det stalinistiske byråkratiet kapitalisteiendom og etablerte tette bånd med imperialismen.

Etter oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 opponerte ICFI mot borgerlige propagandister som Francis Fukuyama som hevdet dette betydde «Slutten av Historien», marxismens død og det kapitalistiske demokratiets endelige triumf. Faktisk var oppløsingen av Sovjetunionen én refleksjon av en intensiverende krise for nasjon-stat-systemet som kapitalisme er forankret i. Denne krisen undergravde imidlertid også kapitaliststater, og spesielt med bølga av NATOs imperialistkriger over Midtøsten og Afrika.

Bankmann-presidenten Macron er utvilsomt en heftig motstander av sosialisme, men denne analysen er tydeligvis diskutert innen hans regjering. Han fortale Economist: «Det var en gjennomgripende oppfatning som utviklet seg på 1990- og 2000-tallet, rundt ideen om Historiens Ende, en endeløs ekspandering av demokrati, at den Vestlige leiren hadde vunnet og ville gjøres universielt gjeldende. Det var historien vi levde i inntil ut på 2000-tallet, da en serie kriser viste at den ikke var sann.»

Macron innrømmet: «Noen ganger begikk vi feil, ved å prøve å pålegge våre verdier og endre regimer uten å få folkelig støtte. Det er dét vi så i Irak og Libya ... og kanskje var dét også planlagt for Syria, men det mislyktes. Det er et element i den vestlige tilnærmingen, ville jeg si i generiske termer, som har vært en feil siden begynnelsen av dette århundre, kanskje en skjebnesvanger en, på grunn av to konvergerende tendenser: retten til utenlandsk intervensjon og nykonservatisme.. De to fløt sammen, med dramatiske resultater.»

Macron innrømmer her at de vesentlige NATO-regjeringenes politikk de siste 30 årene var helt politisk kriminell. Macron mintes det ikke, men Trump uttalte i en tweet at alene har Amerika brukt «$ 8 billioner» på kriger der «millioner har dødd», og «basert på et falskt og motbevist premiss». Hva angår Macron er han selv dypt implisert, som en tidligere minister i den franske regjeringen som presset på for å bombe Syria i 2013.

Macrons uttalelser er en indikasjon på den presserende nødvendigheten av å bygge en antikrigbevegelse i den internasjonale arbeiderklassen, basert på et revolusjonært, sosialistisk perspektiv. Kapitalistsystemet er ikke bare bankerott og kriminelt. Systemets eskalerende konflikter om markeder og strategiske fordeler setter, med innrømmelser fra ledende offisielle kapitalist-representanter, verden på randen av en fullskala brannstorm.

Det reaksjonære perspektivet Macron skisserte for å takle denne situasjonen – nemlig en opptrappet internasjonal kollaborering mellom spionagenturene, mot islamistisk terrorisme – ville ikke løse de underliggende inter-imperialistiske konfliktene om markeder og strategiske fordeler. Det er faktisk helt åpenbart at løsningen som Macron foreslår på et kapitalistisk grunnlag, bare vil intensivere konfliktene.

«Vi må åpenbart tenke på nytt om den strategiske relasjonen ... hvordan vi kan få rekonstruert det jeg har kalt en arkitektur av tillit og sikkerhet,» sa Macron, der han la til: «Vi skal få våre etterretningsagenturer til å samarbeide, dele en visjon om faren, kanskje intervenere på en mer koordinert måte mot islamistisk terrorisme i hele vårt nabolag.»

Der han kontrasterte islamisme med «vår modell bygd på 1700-tallet, med Den europeiske opplysningstiden», kalte Macron islamisme «den verste fienden av europeiske humanistiske verdier som hviler på frie og resonnerende individer, likestillingen mellom kvinner og menn, og frigjøring.»

Dette er absurd. Macron er ingen forsvarer for Opplysningstiden, men en høyreorientert bankmann og politiker som, som ledd i hans politis tilslag mot voksende opposisjon mot hans politikk for nedskjæringer og innstramminger og sosial ulikhet, har beklaget Den franske revolusjonen og erklært at Frankrike har behov for en konge. Hva angår hans hermetiske påkallinger av «humanistiske verdier», blir disse benektet av hans stadige appeller til det nyfascistiske hatet mot islam, som er modent og voksende innen de franske sikkerhetsstyrkene.

Det Macron foreslår er ikke en politikk for å stoppe pådrivet i retning av krig, men for en ytterligere oppbygging av statens etater for undertrykking, som ville mobiliseres mot en antikrigbevegelse.