Tretti år etter Berlinmurens fall

Av Peter Schwarz
11 November 2019

Berlinmurens fall for tretti år siden markerte slutten for DDR. Vi publiserer her igjen artikkelen Peter Schwarz skrev for fem år siden, publisert WSWS den 8. november 2014 med tittelen «25 år siden Berlinmurens fall».

Søndag 9. november markerer 25-årsjubiléum for Berlinmurens fall. Begivenheten varslet slutten for Den tyske demokratiske republikk (DDR), Øst-Tyskland, førti år etter at staten ble grunnlagt.

Jubileumsfeiringene som er planlagt i Berlin er omfattende. Anslagsvis 8 000 glødende ballonger som markerer murens trasé skal kl. 17:00 stige til himmels, til tonene av Beethovens «Ode til gleden». Aldrende popstjerner som Udo Lindenberg og Peter Gabriel, i tillegg til Berliner Staatskapelle under Daniel Barenboims direksjon, skal holde konsert ved Brandenburger Tor.

Østtyske grensevakter sett gjennom ei glippe i Berlinmuren, etter at demonstranter rev et segment av muren ved Brandenburger Tor, Berlin [Foto: AP Photo/Lionel Cironneau, Arkivfoto]

Den regionale kringkasteren RBB vier en heldagssending til murens fall. En pressemelding opplyser at programmeringen for jubiléet «søker å gjenopplive den uendelige gleden i 1989, og skal gjøre håndgripelig den tidens galskap».

Den tyske presidenten Joachim Gauck deltok allerede på en 9. oktober-seremoni i Leipzig, med tema «25 år med fredelig revolusjon». Der sammenlignet han protestene mot det østtyske regimet for 25-år-siden med det 18. århundres store revolusjoner i Amerika og Frankrike, og med «den tyske frihetsbevegelsen i 1848».

«Titusener overvant deres frykt for undertrykkerne, fordi deres begjær etter frihet var større enn deres frykt,» forkynte Gauck. «Det som ble startet av noen få modige individer ble til en bevegelse av massene, som ubønnhørlig vokste til en fredelig revolusjon.»

Forsøket på å omforme opphøret av DDR til en liberal revolusjon og på å gjenkalle den euforiske atmosfæren som markerte Berlinmurens fall, har ett formål: Det å forhindre at det gjøres opp et nøkternt balanseregnskap over den tyske gjenforeningen, og en evaluering av hva som fakstisk skjedde høsten 1989. Jo mer dyster samtiden er, jo mer fremskreden den sosiale oppløsingen, jo mer åpenbar de demokratiske institusjonenes forvitring, desto mer virulent er militarismens gjenkomst og desto lysere må kapitalismens restaurering i øst, og den tyske gjenforeningen fås til å skinne i lys av «den liberale revolusjonen».

Sosial kontrarevolusjon

Fra et sosialt synspunkt var opphøret av DDR ikke en revolusjon, men en kontrarevolusjon. Sammen med kapitalismens tilbakevending returnerte arbeidsledighet, skarp utbytting, sosial ulikhet og nedverdigende fattigdom til det østlige Tyskland.

DDRs velutviklede industri, som garanterte full sysselsetting og sosial trygghet, ble så-godt-som rasert til grunnen. Treuhandanstalt, institusjonen bemyndiget med privatiseringen av statseide industrier, avskaffet 14 000 nasjonaliserte foretak. Noen ble solgt; de fleste ble lagt ned. Innen tre år var over 71 prosent av alle arbeidere enten tvunget til å finne seg nye jobber, eller de forble arbeidsledige. I dag er antallet produksjonsjobber i øst bare-en-fjerdedel av i 1989.

Resultatet er avfolkingen av hele regioner, som etterlot en overvekt av eldre mennesker. I 1989 levde 16,7 millioner mennesker i DDR. Innen 2006 hadde befolkningen bosatt i det tidligere Øst-Tyskland falt til 14,6 millioner, en nedgang på 13 prosent. Da mer enn 60 prosent av de som emigrerte var under 30 år, med den konsekvens at fødselsraten falt dramatisk, har befolkningens gjennomsnittsalder steget markant.

DDRs velutviklede utdanningsinstitusjoner og sosiale velferdssystem – så vel som det tette nettverket av kulturinstitusjoner – ble demontert og ødelagt. Bare i delstaten Sachsen, med anslagsvis 4 millioner innbyggere, har mer enn 1 000 skoler blitt stengt siden 1989.

Påstanden om at alt dette bare var et overgangsfenomen og en tilpasningsprosess har blitt eksplodert av velferds-«reformene» pålagt under Hartz-lovene og 2008-finanskrisen.

Selv 25 år etter den tyske gjenforeningen er levekårene i det østlige og det vestlige Tyskland vidt forskjellige. I 2013 var en arbeiders gjennomsnittlige bruttoinntekt i de østlige regionene [de 5 nye Bundesländer] 25 prosent lavere enn den i de vestlige. Husholdningsformuer i øst, med en gjennomsnitt på € 67 000, er bare halvparten så høye som de i vest, med € 153 000.

Om det har vært noen konvergens har den tatt form av å skyve lønningene i vest ned mot nivåene som er gjeldende i øst. Ifølge data fra Det føderal statistikkbyrå var den gjennomsnittlige reallønna i Tyskland i 2013 under 1995-nivået. Lavtlønnedes per-time-kompensasjon har falt i realverdi med hele 20 prosent siden 1995. Som kontrast har toppinntektene økt betraktelig.

Statens repressive krefter

Etter Berlinmurens fall ble stalinistdiktaturet som hadde vært håndhevet av Det tyske sosialistiske enhetsparti (SED), og av Stasi – den østtyske hemmelige statssikkerhetstjenesten – erstattet av bankenes og foretakenes diktatur, med deres betalte politikere, kontrollerte medier og høyreorienterte etterretningsagenturer.

I tilbakeblikk, og til sammenligning med NSA – Det amerikanske nasjonale sikkerhetsagentur, og deres tyske sidestykker – USAs signaletterretning med det enorme overvåkningsnettet avslørt av varsleren Edward Snowden, var DDR-statens Stasi med en amerikansk formulering «bush league» [‘buskas-varianten’]. Stilt opp mot det nybygde BND-hovedkvarteret [Bundesnachrichtensdienst; Den tyske utenriksetterretningen] i Berlins Chausseestraße, ser det tidligere Stasi-hovedkvarteret på Normannenstraße helt beskjedent ut.

Kontorene til de hemmelige tyske etterretningstjenestene som erstattet Stasi har vist seg å være et arnested for høyreorientert ekstremisme. I 2003 avviste Den tyske høyesterett [BGH – Bundesgerichtshof Karlsruhe] et forbud mot det nasjonalistiske ytrehøyrepartiet NPD [Nationaldemokratische Partei Deutschlands] fordi én-av-syv partitoppfunksjonærer var på den hemmelige etterretningens lønningsliste, som ifølge BGH-dommerne gjorde partiorganisasjonen til et «statsanliggende». Den hemmelige innenriksetterretningen LfV i Bundesland Thüringen finansierte i en størrelsesorden av hundretusener euro det regionale ytrehøyremiljøet som den fascistiske terroristgruppa NSU [Nationalsozialistische Untergrund] oppsto fra.

Berlinmuren, med rivingen som feires på søndag, har blitt gjenreist – langs Europas yttergrenser. De 100-til-150 som døde under forsøk på å krysse Berlinmuren fra 1961 til 1989 er bare en brøkdel av de 25 000 som siden 1990 har druknet i Middelhavet i sine forsøk på å søke tilflukt i Europa.

Demokratiske rettigheter som lenge ble ansett som uomtvistelige er nå under angrep. To dager før jubileumsfeiringen forsøkte jernbaneselskapet Deutsche Bahn AG, med støtte fra den tyske regjeringen, å forby togførernes streik, i alle henseender som et forsøk på å få avskaffet streikeretten. Den enhetlige forhandlingsloven som for tiden utarbeides av regjeringen gir den tyske fellesorganisasjonen DGB [Deutsche Gewerkschaftsbund] et monopol sammenlignbart med det forvaltet av DDRs stalinistiske arbeiderforbund FDGB. I henhold til den nye loven skal enhver arbeidslivsaksjon som ikke har fått DGBs velsignelse være illegal.

Selv de «frie valgene» som mange demonstranter forlangte i 1989 har vist seg å være bedrageri. I stedet for å bli presentert for DDRs ene «Forente liste» av kandidater, er velgerne i det gjenforente Tyskland forpliktet til å velge mellom forskjellige partier og kandidater som alle er enige om de grunnleggende spørsmål. Deres politiske retningslinjer er bestemt av tysk big business sine forlangender og interesser. Som resultat har valgdeltakelsen i de østlige Bundesländer falt til under 50 prosent, som er et historisk lavmål.

Militarismens gjenkomst

Den mest forødende konsekvensen av kapitalistisk gjenforening er gjenkomsten av tysk militarisme.

Joschka Fischer, partileder for miljøpartiet Die Grünen og tidligere utenriksminister, en skamløs talsmann for tysk imperialisme, skrev i si nylig utgitte bok at Tyskland to tiår etter gjenforeningen forble som fanget i «den gamle motsetningen av den tyske midtposisjonen». Han utdypet formuleringen: «Tyskland er og forblir for stort for Europa, og for lite for verden.»

I 1914 og 1939 forsøkte Tyskland å løse denne motsetningen ved å erobre Europa, i bestrebelser på å bli en verdensmakt. Hovedstøtet var mot øst – med underleggingen av Russland. Nå følger Tysklands styringseliter igjen samme kurs.

Støttet av mediene og alle de offisielle politiske partiene proklamerer den tyske presidenten og regjeringen «slutten på militær tilbakeholdenhet». I Ukraina orkestrerte den tyske og den amerikanske regjeringen i fellesskap et statskupp, i samspill med de politiske etterkommerne av nazistenes ukrainske kollaboratører fra andre verdenskrig, for å få brakt en pro-EU-regjering til makten. Krigshissingen mot Russland eskalerer. En atomkrig mellom NATO og Russland er ikke lenger en teoretisk hypotese, men en reell fare. I Midtøsten signaliserte den tyske regjeringen sin besluttsomhet, med bevæpningen av den kurdiske Peshmerga, for aktivt å være involvert i den neste voldelige gjenoppdelingen av regionen.

Hva skjedde i 1989?

Demonstrasjonene som i 1989 varslet slutten for DDR var ikke uttrykk for en liberal revolusjon. De vil historisk bli ansett som et klassisk eksempel på en bevegelse utløst av en generell følelse av håpløshet og misnøye med et regime, men som ble politisk manipulert og omdirigert inn i ei blindgate fordi den manglet et levedyktig perspektiv.

Stikk-i-strid med de offisielle mytene kom initiativet til å gjenopprette kapitalisme i Sovjetunionen, Øst-Europa og DDR fra det styrende stalinistiske byråkratiet. Denne privilegerte kasten hadde på 1920-tallet usurpert den politisk makten fra den sovjetiske arbeiderklassen, ved å undertrykke og i siste instans fysisk likvidere den marxistiske opposisjonen.

Denne kasten baserte sitt styre på de avanserte eiendomsrelasjonene som ble opprettet av Oktoberrevolusjonen i 1917. Men det gjorde den som en parasitt som suger sin vert tørr, og i siste instans tilintetgjør den. Ved å undertrykke arbeidernes demokrati kvalte det stalinistiske regimet de sosialiserte eiendomsrelasjonenes kreative potensial. På den internasjonale arena kvalte Kreml og deres avhengige Kommunistpartier enhver uavhengig revolusjonære bevegelse.

Etter andre verdenskrig tjente det stalinistiske byråkratiet som en viktig pilar for videreføringen av status quo, som besørget kapitalismens fortsatte dominans på global skala. I samråd med de vestlige allierte utvidet Stalin sitt regimes innflytelse til å omfatte Øst-Europa. Stalinistene avskaffet kapitalistiske eiendomsrelasjoner i Øst-Tyskland (DDR), Polen, Ungarn, Romania og de andre østblokklandene, men akkurat som med deres knusing av DDR-arbeidernes opprør den 17. juni 1953, undertrykte de enhver av arbeiderklassens uavhengige bevegelser.

Disse betingelsene kunne ikke vedvare i evig tid. Leo Trotskij, stalinismens ledende marxistiske motstander, hadde forutsett det. I Den fjerde internasjonales stiftelsesprogram skrev han i 1938: «Enten vil byråkratiet, der det stadig mer blir til verdensborgerskapets organ i arbeiderstaten, velte de nye eiendomsrelasjonene og kaste landet tilbake til kapitalisme, eller arbeiderklassen vil knuse byråkratiet og åpne veien mot sosialisme.»

Globaliseringen av kapitalistproduksjon på 1980-tallet kastet de stalinistiske landenes autarkiske nasjonaløkonomier ut i krise. Som Trotskij hadde forutsett responderte det stalinistiske byråkratiet med forsøk på å få skapt et nytt grunnlag for deres privilegier, gjennom innføringen av kapitalistiske eiendomsrelasjoner. Dette var betydningen av valget av Mikhail Gorbatsjov til generalsekretær for Kommunistpartiet i Sovjetunionen i 1985.

SED-generalsekretær Erich Honecker nølte med å etterligne Gorbatsjov. Men flertallet av SED-lederskapet hadde for lengst valgt kursen i retning kapitalisme og tysk gjenforening. Tre uker før Berlinmuren falt styrtet SED-sentralkomitéen Honecker og erstattet ham med Egon Krenz, og deretter med Hans Modrow.

Modrow beseglet som den siste SED-statsministeren DDRs skjebne, som han mintes i sine memoarer: «Etter mitt syn var kursen for en gjenforening absolutt nødvendig, og den måtte gjennomføres med besluttsomhet.» Günter Mittag, som i mange år var ansvarlig for DDRs økonomi, tilsto overfor Der Spiegel at han i 1987 hadde kommet til å innse at «enhver anledning var forspilt».

Demonstrasjonene som bredte seg over landet i oktober 1989 skjøv mot ei åpen dør. Dette var åpenbart for de som satt ved roret i Vesten. «Det er helt galt å opptre som om Den hellige ånd plutselig hadde innfunnet seg over Leipzig-torgene, og hadde endret verden» betrodde daværende tysk kansler Helmut Kohl, sin biograf Heribert Schwan i 2001.

Han sa at den oppfatningen kom fra «Thierses voksenopplæringshjerne», med referanse til den østtyske SPD-politikeren. Faktisk ble avgjørelsen fattet i Moskva: «Gorbatsjov gikk over regnskapsbøkene, og han måtte erkjenne at han ikke kunne opprettholde regimet.»

Borgerrettighetsbevegelsene, som i denne perioden spratt opp som sopp, samstemte med det stalinistiske byråkratiet for målet om kapitalistisk restaurering. De var knapt stiftet før de satte seg ned sammen med SED ved «Rundbordet», og til slutt deltok i Modrow-regjeringens forberedelser til Tysklands gjenforening.

Disse bevegelsenes ledere var hovedsakelig rekruttert fra middelklassen. Deres talspersoner var pastorer, advokater og kunstnere. Det som plaget dem med DDR var ikke den politiske undertrykkingen av arbeiderklassen, men det faktum at de manglet sine Vest-kollegers lukrative karrieremuligheter. Angela Merkel, nåværende kansler, og Gauck, presidenten, begynte begge sine politiske karrierer i DDR.

Demonstrantene som krevde frie valg høsten 1989, med ropet: «Vi er folket», forsto ikke disse relasjonene. De ga uttrykk for sitt raseri mot det styrende byråkratiet.

Bevegelsen, som hadde startet som utreiser til Vesten, var sosialt heterogen og politisk forvirret. Den hadde hverken et klart definert mål eller noen forståelse av de sosiale kreftene den konfronterte. Av den grunn kunne den lett manipuleres.

Perspektivet til Partei für Soziale Gleichheit (PSG) [Parti for Sosial Likhet]

[Siden omdøpt til Sozialistische Gleicheitspartei (SGP); Sosialistisk Likhetsparti]

Bare det ene partiet BSA hadde for 25 år siden forutsett denne utviklingen – Bund Sozialistischer Arbeiter [Sosialistiske Arbeideres Forbund] – som var forgjengeren for Partei für Soziale Gleichheit (PSG). I ei rekke uttalelser, artikler og pamfletter, som senere ble utgitt i bokform som Opphøret av DDR, advarte vi for den kapitalistiske gjenopprettingens ødeleggende sosiale konsekvenser.

Vi forutså også gjenkomsten av tysk militarisme. Som vi erklærte i en BSA-uttalelse fra den 2. juni 1990: «Tysk imperialisme ser seg mer-og-mer fratatt muligheten for en ‘fredelig’ ekspandering, dvs. rent økonomisk. Det fører uunngåelig til en gjenoppliving av de tradisjonelle virkemidlene for tysk ekspansjonistisk politikk – militarisme.»

BSA hadde ikke tilstrekkelig politisk innflytelse i DDR til å kunne forhindre restaureringen av kapitalisme. Det stalinistiske SED-regimet hadde i flere tiår innbitt forfulgt trotskistbevegelsen og undertrykt den marxistiske kritikken av stalinisme. Deri lå regimets største forbrytelse, og ikke i dets begrensing av «friheten» for kapitalistiske profittører, spekulanter og småborgerlige karriereklatrere.

DDRs arbeidere ble i 1989 tatt på senga. Avskåret fra deres egen historie av stalinismens forfalskninger, forhindret fra å utveksle politiske ideer og organisere seg fritt, manglet de den politiske forståelsen og den programmatiske klarheten de trengte for å kunne motsette seg kapitalismen.

Ingen av den tidens problemer har blitt løst. Over hele verden står arbeiderklassen i dag overfor fallende inntekter, arbeidsledighet, kutt i velferdsordninger, økt statsundertrykking og faren for krig.

Et balanseregnskap over de siste 25 årene og en forståelse av 1989-begivenhetene, staten DDRs karakter og stalinismens rolle er vesentlige forutsetninger for å kunne føre kampen mot kapitalistisk reaksjon i dag.