Trump angriper Corbyn i Storbritannias valg

Av Laura Tiernan
4 November 2019

USAs president Donald Trump intervenerte på torsdag i starten av Storbritannias nyvalgkampanje, med et offentlig angrep på Labour Party-leder Jeremy Corbyn der han advarte for at Corbyn som statsminister ville føre Storbritannia til «dårlige steder».

Trumps uttalelser ble avlevert under et utvidet live-intervju med Nigel Farage, partileder for Brexit Party, på radiostasjonen LBC der Farage har vært programvert siden januar 2017.

«Corbyn ville være så ille for landet deres, han ville være så dårlig, han ville føre dere i en så dårlig retning, han ville føre dere til så dårlige steder,» uttalte han til Farage.

President Donald Trump og Storbritannias statsminister Boris Johnson (til venstre) snakker med mediene på G7-toppmøtet [Foto: Erin Schaff, New York Times, Pool]

Det meste av mediedekningen av Trumps telefonsamtale har fokusert på hans pro-Brexit melding, der han oppfordret til en allianse mellom Det konservative partiets statsminister Boris Johnson og Farage. «Jeg ville virkelig like å se deg og Boris komme sammen, fordi dere ville virkelig vil ha noen tall,» sa han, før han advarte Tory-lederen om å være «veldig forsiktig» og ikke å rygge unna et brudd med Den europeiske union (EU). Han erklærte at Johnsons fratredelsesavtale innebar at «vi ikke kan inngå noen handelavtale» – og sprengte med dét et hull i regjeringens post-Brexit strategi.

Trumps truende angrep på Corbyn ble derimot raskt forbigått. Men hans intervenering kom mindre enn fire måneder etter USAs utenriksminister Mike Pompeos advarsel om at den amerikanske regjeringen ikke ville tillate en Corbyn-regjering å innta embetet, og ville «skyve imot» for å forhindre det.

Pompeos trusler, fremsatt den 3. juni på Konferansen for presidenter for vesentlige amerikanske jødiske organisasjoner, ble «lekket» av Washington Post og sammenfalt med Trumps tre-dager-lange statsbesøk i Storbritannia. Pompeo sa: «Det kan hende at Mr. Corbyn klarer å løpe spissrotgangen og blir valgt. Det er mulig. Dere skal vite at vi ikke vil vente på at han skulle gjøre disse tingene før vi å begynne å skyve imot. Vi vil gjøre vårt aller beste ... Det er for risikabelt og for viktig, og for vanskelig når det allerede har skjedd.»

Motivet bak Trumps seneste intervensjon ble gjort klart innen timer. I mer enn tre år har styringsklassens stridende fraksjoner forsøkt å hyrde arbeiderklassen inn bak enten en pro-EU eller en Brexit-agenda. Men to begivenheter på torsdag viste at klasseanliggender nå bryter til overflata.

Den første var Johnsons besøk ved Addenbrooke's Hospital i Cambridge. Da han forlot sykehuset etter en iscenesatt foto-op ble Johnson buet og hånet av dusinvis av pasienter og NHS-personal [National Healt Service; Den offentlige helsetjenesten].

Samme morgen var det en helt spesiell og spektakulær rekyl fra et BBC-radiointervju med Labour-parlamentariker [MP; Member of Parliament] Lloyd Russell-Moyle, etter at programvert Emma Barnett angrep Labours tamme forslag om å øke skattesatsen for milliardærer. Barnetts respons på Moyles uttalelse «jeg mener ingen i dette landet burde være milliardær» var nakent fiendtlig. «Hvorfor i-all-verden skulle ikke mennesker være i stand til å være milliardærer?» spurte hun. «Noen mennesker sikter på bli milliardær her i dette landet. Er det noe skittent?»

Innen ettermiddagen var #Billionaires topp-trendtema på sosialmedier. Videoopptak av Barnetts rasende forsvar av finansoligarkiet ble gjenstand for folkelig hån: «En gjennomsnittlig NHS-arbeider måtte jobbe 100-millioner-timer for å tjene £ 1 milliard. Jobbe hver dag, 24 timer i døgnet, i 11 400 ÅR, dvs. siden slutten av forrige istid og sivilisasjonens og husdyrholdets daggry,» svarte en Twitter-bruker, og konkluderte med at «milliardærer har ikke ‘tjent’ sine formuer. De har stjålet dem.»

«Det var ikke 39 milliardærer som ble funnet døde bak i den kjøle-containeren i Essex,» skrev en annen.

Corbyns valgkampanje forsøker politisk å få kanalisert arbeideres og unges masseopposisjon mot endeløse innstramminger og nedskjæringer og sosial ulikhet, inn bak Labour Partys pro-kapitalismeprogram. Hans valgvideoer lover en «generasjonsanledning» for å «føre rikdom og makt over i hendene til de mange, ikke de få». Innen torsdag pekte en økning av velgerregistreringer – med 316 264 på bare 48 timer – på unge velgeres hunger etter politisk endring. Nesten en tredjedel av registreringene var stemmeberettigede mellom 18 og 24 år.

Oppdemmet opposisjon i arbeiderklassen mot flere tiår med politikk for det-frie-markedet bryter nå opp til overflata. Forrige måneds avstemmingsresultat på 97 prosent for autoriseringen av streik fra de 110 000 Royal Mail-ansatte [postarbeidere] har blitt etterfulgt av ytterligere to avstemminger – som registrerte henholdsvis 79 og 74 prosent for streik – av akademikere ved nesten 100 universiteter og høyskoler som opponerer mot endringer av deres pensjoner, lønninger og arbeidsbetingelser.

Mediene har respondert på Corbyns antinedskjæringsløfter med hysteri. Avisa Daily Telegraph anklaget ham for å fremme en «visjon om et samfunn grunnlagt på tyveri av privateiendom», og Sun advarte for hans planer om å «snike seg til makten på ei bølge av hat og misunnelse».

Styringsklassen vet den sitter på toppen av en sosial vulkan. Den ser på utbruddet av massive antiregjeringsprotester i Chile, Libanon, Sudan og over hele kloden med frykt – og forbereder seg deretter.

Corbyns respons på Trumps LBC-intervju var derfor politisk kriminell. Den besto av én enkelt tweet: «Donald Trump prøver å blande seg inn i Storbritannias valg, for å få sin venn Boris Johnson valgt.» Dette temaet ble gjentatt av den to-ganger-suspenderte Labour-MP-en Chris Williamson, en nøkkelalliert med Corbyn, som tvitret: «Ikke la Boris Johnsons Toryer omgjøre Storbritannia til Donald Trumps puddel.»

Corbyn og Williamsons nasjonalistiske respons tildekker klasseinteressene uttrykt i Trumps trusler. Pompeos og Trumps åpne erklæringer mot arbeiderklassens demokratiske rettigheter er del av en politisk konspirasjon på de høyeste nivå i den britiske staten.

I september 2015, bare dager etter at Corbyn ble valgt til partileder, advarte WSWS om trusler fra en ledende britisk general som sa til Sunday Times at dersom Corbyn kom til makten ville det bli «et mytteri ... Hæren ville bare ikke akseptere det. Generalstaben ville ikke la en statsminister sette dette landets sikkerhet i fare, og jeg tror folk ville anvende alle mulige midler, rettferdige-eller-ikke [‘fair or foul’] for å forhindre det.»

Corbyn har ofte beskrevet den chilenske presidenten Salvador Allende som sin politiske helt. Allendes parlamentariske vei til sosialisme endte i et blodbad for arbeiderklassen, i det USA-orkestrerte militærkuppet i september 1973. Dette ble etterfulgt mindre enn to år senere av et CIA-støttet politisk kupp i Australia, som fjernet en demokratisk valgt Labor Party-regjering fra embetet, med militæret stilt i beredskap.

Corbyn forsøker å skjule de vitale lærdommene fra disse strategiske erfaringene for den internasjonale arbeiderklassen og så illusjoner om parlamentarisk demokrati, nettopp på det tidspunkt da styringsklassen forbereder utenomparlamentariske tiltak.

I november i fjor ble Corbyn av Bureau of Latin America eksplisitt stilt spørsmålet: «Bekymrer du deg for at kreftene som brakte ned Allende kunne gjøre det samme med deg?» Corbyn svarte: «Vel, jeg forstår at mange av mediene er veldig uvennlige overfor meg her; ekstremt uvennlige. Jeg tror det vi viste ved generalvalget, og siden den gang, er at vår evne til å kommunisere med mennesker var essensiell ... vi kan få til politisk endring, vi kan bli en regjering for sosial rettferdighet, og vi ville føre en utenrikspolitikk basert på menneskerettigheter og rettferdighet.»

Trumps angrep på Corbyn kom bare ett døgn etter at han berømmet Piñera-regjeringens ville undertrykking i Chile, som et forsøk på å «gjenopprette orden» mot «utenlandske tiltak» for destabilisering. Masseprotester og streiker – de største siden Pinochet-diktaturets fall – har rystet landet i nesten to uker. Likevel trekker Corbyn ingen forbindelser mellom disse to hendelsene, og han skjuler for arbeiderklassen de enorme farene den står overfor.

Trumps intervju viser at Pompeos truede «push back» er langt fremskreden. Dersom Trump er villig til å komme med slike antidemokratiske uttalelser offentlig, mot lederen av Hennes Majestets opposisjon, hva er det da de diskuterer – og forbereder – bak kulissene?