Ny spontanstreik lammer fransk jernbanenett

Av Alex Lantier
1 November 2019

Denne uka opererer bare en tredel av de hurtiggående togene på det franske vestlige Atlanterhavsnettet (TGV-Atlantique), etter at hundrevis av jernbanearbeidere ved vedlikeholdsanlegget Châtillon gikk til streik. De streikende arbeiderne organiserte seg uavhengig av fagforeningene, og trosset åpent streikerestriksjonene som ble pålagt av fagforeningenes forhandlinger med staten. Det blir stadig tydeligere at det brygger et utbrudd av streikeaktivitet av historiske dimensjoner i Frankrike og internasjonalt.

Dette markerer den andre spontanstreiken denne måneden ved de franske jernbanene, midt i en internasjonal gjenoppblussing av klassekamp, med en stor amerikansk bilarbeiderstreik og masseprotester i Algerie, Catalonia, Chile, Libanon, Irak, Hong Kong, og videre. Allerede den 18. oktober gikk jernbanearbeidere over hele Frankrike spontant fra jobben i raseri, etter ei togulykke nær Saint-Pierre-de-Vence. Togføreren, såret og i sjokk, var den eneste arbeideren ombord og han måtte ta seg av alle passasjerene, inkludert de skadde.

I et kommuniké den 27. oktober, som forklarte deres nye streik, erklærer Châtillon-arbeiderne: «Vi kan ikke lenger godta å jobbe til nesten minimumslønninger som har vært frosset i fem år, underbemannet og midt i økende antall oppsigelser. Vi skammer oss over å se hvordan De nasjonale jernbanene (SNCF) leker seg med de reisendes sikkerhet og komfort, for å øke fleksibiliteten og profittene. ... Vi er lutlei av omstillinger, lave lønninger, nedskjæringer av arbeidsplasser og underbemanning!»

De fordømte en situasjon der reisende «betaler mer-og-mer for å reise med mindre-og-mindre service – gamle seter, tog der toalettene noen ganger ikke fungerer, blokkerte dører eller klimaanlegg som ikke fungerer under hetebølger».

Samtidig med økende sinne blant arbeidere mot innstramminger over hele Europa, inkludert den delvise privatiseringen av SNCF og de planlagte pensjonskuttene i Frankrike, erklærte de streikende at det var nytteløst å prøve å slåss gjennom fagforeningenes rammeverk.

«Ledelsen forteller oss at vår streik er illegitim siden vi ikke ga dem to-dagers-varsel før vi streiket, slik at ledelsen kunne sette opp en minimumstjeneste, men dette er den eneste måten å gjøre oss hørt på,» erklærte de, og la til: «Vi oppfordrer alle jernbanearbeidere til å heve hodet, sammen med oss.»

Châtillon-arbeidernes modige initiativ har raskt avslørt fagforeningens kynisme og forræderi. I 2018 forhandlet fagforeningene frem en delprivatisering og lønnskutt ved SNCF, mens de kalte en «deltids»-streik for å dekke over deres forræderi. Fagforeningene satte opp en timeplan der arbeidere streiket to dager per uke, slik at SNCF kunne omorganisere de ikke-streikende arbeidernes arbeidsplaner for å forhindre en merkbar forstyrrelse av togoperasjonene. Den eneste veien videre er å bryte ut av dette pseudo-legale rammeverket, som har som formål å kvele den konstitusjonelt beskyttede streikeretten.

En jernbanearbeider som uttalte seg om «deltidsstreiken» erklærte: «Det var ikke verdt noen ting. Vi respekterte reglene, meldte inn individuelle intensjonserklæringer (DII) om å streike 48 timer før fristen. Med et slikt system blir ledelsen organisert, streiken har ingen innvirkning og vi får ingenting.»

Châtillon-arbeiderne, som opprinnelig ble mobilisert mot forsøket på å eliminere 12 feriedager, gikk til streik den 21. oktober. De avviste et ledelsestilbud med en bonus på € 7 000 for å avslutte streiken, krevde betaling for streikedagene og en bonus på € 3 000, som SNCF så avviste. Ei uke senere hadde det store antallet ikke-vedlikeholdte tog forpurret hele det atlantiske jernbanenettet.

Fagforeningen SUD-Rail prøver nå å gripe inn i spontanstreiken, mens de tydeliggjør overfor ledelsen at de bestreber seg på å holde tilbake en bredere bevegelse. Fagforeningens sekretær Erik Meyer kalte beslutningen om å streike en «instinktiv, sint reaksjon som skyldes bølga av voldsomme kunngjøringer fra ledelsen».

Hva angår SNCF-ledelsen er den livredd for utbruddet av streik utenfor fagforeningsbyråkratiets tvangstrøye, og den appellerer til fagforeningene om å kvele klassekampen. En SNCF-direktør sa til Le Parisien at det var kritisk viktig å opprettholde fagforeningens diktat over arbeiderne: «Dersom vi begynner å leke med reglene for sosial konflikt, da vil vi alle tape, siden selv fagforeningsorganisasjoner vil bli overrent.»

Det er viktig for arbeidere å bygge sine egne uavhengige organisasjoner og bryte med de bankerotte nasjonale rammeverkene for fagforeningenes samtaler med staten. SUD-Rail, som er tett med det pabloistiske Nytt Antikapitalistisk Parti (NPA), og med det stalinistiske fagforbundet Generalkonføderasjonen for arbeid (CGT), oppfordrer om å vente i over en måned med å avholde en streik, til den 5. desember. Organisererne av fjorårets nederlag søker bare å få organisert et nytt nederlag i år.

Alternativet er å bygge arbeiderkomitéer, uavhengige av fagforeningene, og organisere en politisk kamp av jernbanearbeidere og hele arbeiderklassen, ikke bare på et nasjonalt nivå, men i en heleuropeisk målestokk. Protestene med «gule vester» har vist hvordan en slik massebevegelse, uavhengig av fagforeningene, kan bygges på sosialmedier. Nødvendigheten av å bryte ut av fagforeningenes tvangstrøye fremgår av mange grunnleggende realiteter i denne kampen.

* Forsvaret av jernbanearbeidere, til-og-med bare de som jobber i Frankrike, krever organiseringen av en internasjonal bevegelse.

Med opphøret av SNCFs nasjonale jernbanemonopol forbereder nå Spanias Renfe, Italias Trenitalia og Tysklands FlixTrain seg på å komme inn på det franske jernbanenettet. For å forhindre at arbeidsgiverne spiller på lønnsforskjeller mellom disse selskapene, kreves det en forening av arbeidernes kamper ved jernbaneselskapene fra Frankrike, Spania, Italia og Tyskland – alle land der arbeidere er utsatt for den samme innstrammingspolitikken utformet av EU. Men fagforeningene organiserer rent nasjonale, symbolske aksjoner, med sikte på å dekke over for sine forhandlinger med staten om sosial tilbaketrekking.

* Mot den franske regjeringens tiltak for masserepresjon vil jernbanearbeidere måtte mobilisere arbeidere bredt i en politisk kamp, til tross for opposisjon fra krefter som NPA og deres politiske allierte, som er orienterte i retning av fagforeningsforhandlinger med regjeringen.

Med sin voldelige undertrykking av «de gule vestene» har den franske presidenten Emmanuel Macron vist hvordan han vil reagere på enhver utfordring mot ordrene fra finansaristokratiet. SNCF og staten truer med å saksøke jernbanearbeidere som streiket den 18. oktober. Faktisk er det det pseudo-legale rammeverket for «minimumstjeneste»-nivåer og arbeidsloven – som ble pålagt uten parlamentarisk avstemming og i møte med overveldende folkelig opposisjon og protester – som tråkker på de konstitusjonelle rettighetene til å streike og protestere. Men for å overvinne motoffensiven Macron forbereder, vil det kreve mobiliseringen av hele arbeiderklassen i kamp mot kapitaliststaten.

* Det er umulig til-og-med bare å forene jernbanearbeiderne gjennom en fagforeningskamp.

Å forene og mobilisere alle arbeidere i hele jernbanebransjen til kamp, involverer ikke bare streiker av de som er lovlig klassifiserte som jernbanearbeidere, men også de mange kontraktsinnleide og underleverandørene som er knyttet til SNCF. De er ikke fagorganiserte og har ingen tillit til fagforeningene, som alltid har behandlet dem med forakt og ignorert deres arbeidsbetingelser. Det er bare gjennom en kampanje for å mobilisere alle lagene av arbeiderklassen, og fremfor alt de mest undertrykte sjiktene, at det vil være mulig å få iverksatt en reell kamp mot Macron, og mot EU og deres reaksjonære agenda.