Fra Chile to Lebanon: Arbeiderklasseoffensiv feier over kloden

26 October 2019

Den siste uka har sett en ny fase i utbruddet av den globale klassekampen, med masseprotester som har brakt to tilsynelatende forskjellige land til stillstand over det som ubenektelig er samsvarende misbehag, forankret i den historiske og systemiske krisen i det globale kapitalistsystemet.

I Chile utløste den høyreorienterte regjeringen til president Sebastián Piñeras kunngjøring om en 4-prosent-heving av massetransportprisene ei ukontrollerbar bølge av masseprotester som har skapt en krise for kapitaliststyret. Regjeringens respons, som gjenspeiler det chilenske borgerskapets frykt, har vært å innføre unntakstilstand og portforbud, og utplasseringen av 20 000 tropper i gatene i Santiago og tusenvis flere over hele landet. Ifølge offisielle tall er 18 mennesker drept siden protestene begynte, hundrevis er såret og minst 5 000 arrestert. Det USA-støttede Pinochet-diktaturets kriminelle metodene har blitt gjenopplivet, med rapporter om forsvinninger, tortur av fanger og seksuelle overgrep mot kvinner pågrepet under protestene.

Denne nakne undertrykkingen har bare lyktes med å forsterke protestene. Ifølge tall fra det chilenske innenriksdepartementet deltok 424 000 mennesker i 68 separate marsjer og demonstrasjoner over hele landet på onsdag. Utvilsomt er det faktiske antallet langt høyere. En generalstreik fortsatte på torsdag inn i den-andre-dagen, med flere-hundre-tusen som tok til gatene.

Antiregjeringsprotesterende roper slagord i Beirut i Libanon, søndag den 20. oktober 2019. Tusenvis av mennesker samlet seg i Beirut sentrum, der Libanon var forventet å bevitne de største protestene den-fjerde-dagen av demonstrasjoner mot regjeringen. [Foto: AP Photo/Hassan Ammar]

Samtidig har Libanon også blitt rystet av masseprotester denne siste uka, som brakte anslagsvis en-fjerdedel av landets 6 millioner mennesker ut i gatene. Den umiddelbare utløseren var regjeringens forsøk på å pålegge ytterligere et lammende innstrammingstiltak for å få landets arbeiderklasse til å betale for den dype økonomiske krisen – en skatt på $ 6 i måneden på WhatsApp-meldinger. Som i Chile har forsøk på å bruke hæren til å bryte opp protestene bare oppildnet det folkelige raseriet.

Både Piñera i Chile og hans libanesiske kolleger, statsminister Saad Hariri og president Michel Aoun, forsøkte å roe de folkelige omveltningene med motsetningsfulle uttalelser og tilbud om minimale økonomiske tiltak. I begge land avviste massene i gatene disse kyniske trekkene som alt-for-lite, alt-for-sent, og de krever regimenes fall.

I begge land er drivkraften bak masseprotestene den uopphørlige og ondartede veksten av sosial ulikhet. I Libanon, lenge regnet som regionens «fritt-markeds»-paradis for kapitalistinvesteringer, monopoliserer den rikeste-1-prosenten av befolkningen 58 prosent av all formue, mens de fattigste 50 prosent eier mindre enn 1 prosent. I Chile, nylig utpekt av Piñera som en regional «oase» for finanskapitalen, gaper den rikeste-1-prosenten over 33 prosent av nasjonalinntekten, ifølge Verdensbankens data fra 2017.

New York Times, en hovedstemme for den amerikanske styringseliten, har notert seg utbruddet av masseprotester i Chile, Libanon og andre land, og kommenterte i en forsideartikkel at «eksperter identifiserer et mønster: et høyere-enn-vanlig hyl mot elitene i land der demokrati er en kilde til skuffelse, der korrupsjonen blir vurdert å være gjennomgående, og en bitteliten politisk klasse lever på en stor fot mens den yngre generasjonen sliter med å klare seg.»

Besynderlig fraværende fra denne gjennomgangen av det artikkelens overskrift beskriver som «folkelig raseri på tvers av kloden», er det som skjer i USA selv. Artikkelen siterer Vali Nasr, en av «ekspertene», som nylig forlot stillingen som dekan ved Johns Hopkins School of Advanced International Studies, med følgende ord: «I land der valg er avgjørende, som USA og Storbritannia, har skepsis til den gamle politisk orden frembrakt populistiske, nasjonalistiske og antiimmigrantresultater ved valgurnene. I andre land, der folk ikke har noen stemme, har du enorme protester som bryter ut.»

Er Times-redaktørene virkelig uvitende om hva som skjer i USA, eller går de bare plystrende forbi kirkegården? De publiserer dette samtidig som 46 000 bilarbeidere har vært i streik mot General Motors i 40 dager og 32 000 lærere og skolearbeidere i Chicago er på vei inn i den andre uka av en arbeidsnedleggelse som har stengt ned landets nest største skoledistrikt. Antallet arbeidere i USA i streik i fjor – over en halv million – var det høyeste på mer enn tre tiår.

Alle forholdene som Times beskriver i andre land – dyp sosial ulikhet, korrupsjon og et politisk system som er fullstendig likegyldig overfor interessene til massene av arbeidende mennesker – finner klart og tydelig uttrykk i USA, verdenskapitalismens sentrum, der topp-1-prosenten hamstrer omtrent 40 prosent av totalformuen, og en sosial eksplosjon også er på dagsorden.

Torsdagens Times hadde også en redaksjonell lederartikkel med tittelen «Chile lærer prisen for økonomisk ulikhet». Der den bemerker at Chiles «protesterendes raseri er født av hverdagsfrustrasjonene», fortsetter den: «Chiles befolkning lever i et samfunn med ekstraordinære økonomiske forskjeller ... Santiagos velstand er ubestridelig. Sett fra toppen av Sør-Amerikas høyeste bygning, som ligger midt i finansdistriktet kalt ‘Sanhattan’, strekker det seg nabolag med luksusleiligheter, privatsykehus og privatskoler så langt øyet kan se.»

«Men Santagos fattigdom er også påfallende: smuldrende offentlige sykehus, overfylte skoler, brakkebyer som ligger i utkanten av metropolen.»

«Og lenger vekk fra Santiago er byer uberørte av den nylige boomen.»

Erstatt USA for Chile og Manhattan for «Sanhattan», og lite av denne skildringen av et land dominert av sosial ulikhet trenger endres.

Gini-koeffisienten, det mest anvendte statistiske målet for inntektsulikhet, plasserer USA med resultatet 41,5 som bare litt mindre ulikt enn Chile, som er på 47,7.

Times-redaksjonen tilskriver Chiles krise til regjeringens «uholdbart trange oppfatning av sine forpliktelser overfor innbyggerne», som den i-sin-tur klandrer Pinochet-diktaturet, som styrte landet fra 1973 til 1990, for å ha diktert politikk basert på «fri markedskonkurranse». Det den unnlater å nevne er at denne politikken ble utarbeidet av de såkalte «Chicago Boys», de borgerlige økonomene som ble skolert av Milton Friedman, University of Chicagos gudfar for «det frie markedet».

Essensielt sett den samme politikken har blitt ført av påfølgende amerikanske regjeringer – både av demokratene og republikanerne – som har fratatt millioner viktige sosiale tjenester, alt fra helseomsorg til matkupponger og pensjoner, mens 40 millioner mennesker lever under den absurd lave offisielle fattigdomsgrensa satt til $ 25 000 dollar [NOK 228 000] for en familie på fire.

Et slående trekk ved protestene i både Chile og Libanon er demonstranters uttalelser i begge land om at de siste innstrammingene bare var strået som brakk kamelens rygg, og at de slåss mot den sosiale orden av ulikhet som er bygget over de siste 30 årene. I Chile begynte disse tre tiårene med slutten av militærdiktaturet, og i Libanon med slutten av borgerkrigen.

Dette er også et uttrykk for et globalt skifte. De sosiale relasjonene skapt de siste 30 årene begynte med det stalinistiske byråkratiets gjenoppretting av kapitalismen i Sovjetunionen. De har vært basert på undertrykkingen av klassekampen, den uavbrutte veksten av sosial ulikhet og økonomisk parasittisme, og den enorme overføringen av rikdom fra massene av arbeidende mennesker over hele verden opp til en bitteliten velbeslått elite. I dag rakner denne sosiale orden under tyngden av en oppblussing av den internasjonale arbeiderklassens kamp.

Objektive begivenheter blottlegger den totale politiske fallitten til pseudo-venstreorganisasjoner og såkalte «venstre»-akademikere som avskrev arbeiderklassen og kampen for sosialisme. Ingenting i deres perspektiv, basert på nasjonalisme og identitetspolitikk, forutså det voksende globale utbruddet av klassekamp.

Disse begivenhetene var imidlertid helt forventet av World Socialist Web Site og ICFI – Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale – både i organisasjonens teoretiske analyse og praksis.

I sitt perspektivdokument fra 1988 «Verdenskapitalismens krise og Den fjerde internasjonales oppgaver» [‘The World Capitalist Crisis and the Tasks of the Fourth International’], forklarte ICFI hvorfor klassekampen uunngåelig ville anta en global karakter, basert på den «massive utviklingen av transnasjonale selskaper og den resulterende globale integreringen av kapitalistproduksjon som har produsert en hittil usett uniformitet i betingelsene som verdens arbeidere konfronterer.»

Dokumentet fastslo: «Det har lenge vært marxismens elementære proposisjon at klassekampen bare er nasjonal hva angår form, men at den i-all-hovedsak er en internasjonal kamp. Gitt de nye trekkene ved kapitalistisk utvikling må imidlertid til-og-med klassekampens form anta en internasjonal karakter. Selv arbeiderklassens mest elementære kamper reiser nødvendigheten av å koordinere dens handlinger på en internasjonal skala.»

Dette blir nå det mest presserende og konkrete politiske spørsmålet. De nåværende sosiale masseprotestene og streikene er det første uttrykket for en voksende revolusjonær kamp fra den internasjonale arbeiderklassen, for å få en slutt på kapitalismen og for å omorganisere verdensøkonomien for å møte sosiale behov, ikke privatprofitt.

Bill Van Auken