GM-streiken og den globale klassekampen

22 October 2019

Denne uka har streiken til 48 000 amerikanske General Motors-arbeidere kommet til et veiskille. Fagforeningen United Auto Workers (UAW) prøver å få lagt ned streiken på selskapets vilkår og krever at arbeiderne godkjenner en kontrakt som vil stenge ned sammenstillingsanlegget Lordstown i Ohio og to andre fabrikker, og tilrettelegge for at GM utvider den hardt utbyttede midlertidige arbeidsstyrken.

De bestukkede UAW-funksjonærene håper de kan få mobbet arbeidere til å akseptere nok en kontrakt full av innrømmelser. De er beredt til å fylle stemmeurnene med falske stemmesedler, som de gjorde i 2015, eller de vil prøve å få anvendt andre midler for å få kontrakten gjennom.

Til tross for bestrebelsene fra [UAW-hovedkvarteret] «Solidarity House» på å få arbeiderne til å føle seg isolerte og maktesløse i møte med det gigantiske multinasjonale konsernet har de streikende arbeiderne en massiv støtte.

Arbeiderne går streikevakt under en demonstrasjon utenfor GM Warren Tech-senteret på fredag (Foto: World Socialist Web Site)

GM-arbeidernes streik er del av ei bølge av sosiale kamper på tvers av hele USA og rundt om i verden. Det åpnes for enorme muligheter for bilarbeiderne til å utvide kampen ved å rekke ut til andre deler av den internasjonale arbeiderklassen.

* På torsdag startet over 32 000 lærere og støttepersonal fra de offentlige skolene i Chicago sin andre storstreik siden 2012, i USAs tredje-største-by, med krav om tilstrekkelig bemanning og ressurser. President Jesse Sharkey for fagforeningen Chicago Teachers Union, har sagt at CTU har til hensikt å holde streiken «kortvarig», i håp om å la lærerne blåse av damp før fagforeningen forråder deres krav.

* Over 3 500 Mack Truck-arbeidere, som også er organiserte i UAW, viderefører sin streik i Maryland, Pennsylvania og Florida, sammen med nesten 2 000 kobbergruvearbeidere i Arizona og Texas. Streiken ved Mack har begynt å påvirke driften hos Macks morkonsern Volvo, med Volvo-fabrikken i New River Valley i Virginia, USAs største produsent av kommersielle tungtransportere, som er satt til å gå på tomgang fra mandag.

* Togtjenestene ble forpurret av streik over hele Frankrike sist fredag og lørdag, da arbeidere fra det statlige SNCF protesterte mot underbemanning og utrygge arbeidsbetingelser. De improviserte streikene ble galvaniserte av forrige onsdagens togulykke, der togføreren som var den eneste SNCF-operatøren ombord, ble tvunget til å gå kilometervis til fots for å få ringt etter hjelp til de 11 skadde passasjerene.

* I Chile eksploderte på fredag protestene til massedemonstrasjoner, som hadde begynt forrige mandag over regjeringens billettprisheving for kollektivtransporten med fire prosent. President Sebastian Piñeras forsøk på å stagge demonstrasjonene ved å trekke prishevingen hadde per søndag enda ikke hatt den tiltenkte effekten, og det chilenske militæret utvidet et nattlig portforbud i Santiago, landets hovedstad.

* Og i Libanon fortsatte masseprotester med krav om regjeringens fratredelse inn i helgen, som ble utløst av raseri over dystre økonomiske betingelser, innstramminger og skattehevinger, inkludert planer om implementeringen av en skatt på meldingsappen WhatsApp.

Over hele verden blir arbeidere og ungdom drevet inn i kamp av de samme grunnleggende saksanliggender: stagnerende lønninger, mangel på jobbsikkerhet, levekostnader som spinner i været og fremfor alt den ondartede veksten av sosial ulikhet.

Den nylige økningen av streikeaktivitet i USA, etter å ha vært undertrykt i flere tiår av fagforeningene, har ført til nervøs rumling fra New York Times, et av Wall Streets viktigste talerør.

I en artikkel publisert på søndag, under tittelen «I en sterk økonomi, hvorfor så mange arbeidere i streik?», funderte Times over «paradokset» at selv om økonomien er på «en 10-år-lang vinnerstrekning», med foretak som håver inn nesten-rekordhøye-profitter, «ser arbeidere ut til å være stadig mer villige til å legge ned arbeidet».

Realiteten, som Times er ute-av-stand til åpent å innrømme, er at det siste tiårets «vinnerstrekning» med billioner i nye formuer for foretaks- og finanseliten fullt-og-helt har vært basert på å øke utbyttingen av arbeiderklassen. Denne prosessen har brygget masseharme og nå åpen motstand.

De elendige betingelsene arbeidere nå slåss mot, enten det er i USA, Europa, Latin-Amerika eller andre steder, er blitt gjennomført av de politiske kapitalistpartiene, og er betinget av støtte fra fagforeningene.

Under 2009-omstruktureringen av GM og Chrysler samarbeidet administrasjonen til demokratpresidenten Barack Obama med UAW for å få halvert lønningene til nyansatte, utvidet nivå-systemet for avlønning og rettigheter, og for å få lagt ned utallige fabrikkanlegg. I Chicago avsluttet fagforeningen CTU i 2012 en mektig lærerstreik akkurat på det tidspunkt da den kom i konflikt med Det demokratiske partiet, og banet med det veien for nedleggelsen av nesten 50 offentlige skoler og permitteringen av tusenvis av lærere.

I USA har det de fire-siste-tiårene blitt gjennomført en tverrpartipolitikk for sosial kontrarevolusjon, som arbeiderklassen nå trer inn kamp mot.

Angivelige «venstre»-demokrater, som presidentkandidaten Bernie Sanders og kongressrepresentant Alexandria Ocasio-Cortez, er fullstendig i opposisjon til enhver bevegelse som truer med å oppstå utenfor fagforeningenes og Det demokratiske partiets kontroll. Dette ble demonstrert på et politiske stevne i New York i helgen, der hverken Sanders eller Ocasio-Cortez en gang omtalte en eneste av de streikene som for tiden finner sted med deltakelse fra titusenvis av arbeidere.

Demokratene er ikke mindre skrekkslagne av veksten av klassekampen enn republikanerne er. I deres konflikter med Trump over utenrikspolitikken baserer de seg på militæret og etterretningstjenestene, og de søker å få anvendt palasskuppets metoder og forhindre en mobilisering av opposisjon nedenfra.

Med en ny økonomisk resesjon på horisonten og med geopolitiske spenninger som sprer seg ondartet til militærkonflikter, vil ikke noen av de borgerlige politikerne respondere på veksten av sosiale massekamper med progressive reformer, men derimot med klassekrig og diktatoriske tiltak.

Den sentrale oppgaven er å forene arbeidernes nye kamper rundt om i verden til én forent kamp mot kapitalismen. Når videoer og annen informasjon om massedemonstrasjoner i land-etter-land bryter gjennom på sosialmedier og finner sin vei inn i den kollektive sosiale bevisstheten, kommer arbeidere til å innse at de deler de samme grunnleggende interessene, uavhengig av alder, etnisitet, kjønn eller nasjonalitet.

De organiske tendensene til internasjonal solidaritet – demonstrert av den modige støtten fra GM-arbeidere i Silao i Mexico for streiken i USA – og et ønske om sosial likhet, må omdannes til en bevisst bevegelse for internasjonal sosialisme.

WSWS Autoworker Newsletter oppfordrer GM-arbeiderne til å stemme «nei» på avtalen, danne sine egne fabrikk-komitéer på grunnplanet og ta kontroll over streiken, og fjerne den fra UAWs hender.

Der de bestreber seg på å forsvare sine interesser kommer arbeidere objektivt i konflikt med kapitalismen og dens politiske representanter. Det som trengs er en strategi og et lederskap som slåss for arbeiderklassens internasjonale enhet, og for arbeiderklassens uavhengighet fra alle av styringsklassens partier og representanter.

Socialist Equality Party (SEP) og partiets ungdomsorganisasjon IYSSE (International Youth and Students for Social Equality), er spydspissen for denne kampen. Vi oppfordrer alle som er enige i dette perspektivet om å treffe beslutningen om å bli med og bygge SEP og partiets søsterpartier i ICFI (International Committee of the Fourth International) – Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale – over hele verden.

Marcus Day