Flere enn 30 000 lærere og undervisningspersonal streiker i Chicago, Illinois

Av Kristina Betinis
19 October 2019

Streikevakter dukket torsdag morgen opp ved offentlige skoler på tvers av hele storbyen Chicag, da 32 000 lærere og undervisningspersonal streiket for første gang siden 2012. Lærerne slåss for mindre klassestørrelser og flere sykepleiere, bibliotekarer, sosionomer og annet støttepersonell, i tillegg til økte utlegg for å forbedre forholdene ved alle de offentlige skolene.

Lærerne er fast bestemte på å slå tilbake mot tiårene med innstramminger som både Det demokratiske og Det republikanske partiet har pålagt dem, og å vinne det de selv og deres elever behøver.

Byens lærerfagforening Chicago Teachers Union (CTU) jobber tett med politikere fra Det demokratiske partiet, som styrer byen, for å få lagt ned streiken så raskt som mulig, og få innført en avtale som samsvarer med byrådets forlangender.

Lærere på streikevakt i Chicago

Det er frykt for at den voksende bølga av arbeidsnedleggelser blant lærere, bilarbeidere og andre deler av arbeiderne i offentlig sektor og i industriene skal føre til en generalstreik. Kunngjøringen om lærernes streik ble umiddelbart etterfulgt av trekk fra United Auto Workers for å få avsluttet GM-arbeidernes streik, på grunnlag av en kontrakt som godtar alle selskapets forlangender.

CTU meldte på torsdag kveld at lærerstreiken ville fortsette på fredag. I løpet av sist helg kunngjorde CTU-president Jesse Sharkey at lærerfagforeningen hadde funnet en «kurs til en avtale» med byens CPS-skolestyret [Chicago Public Schools], der fagforeningen sa seg enig om å endre sine krav til påkrevde bibliotek, sosialarbeidere, sykepleiere og annet støttepersonell, på grunnlag av CPS’ «innfasing» av kritisk tiltrengt personale – som er tomme løfter lærerne har hørt før.

Elena er en støttearbeider på ungdomsskolen på sørvestsiden av byen. Hun sa til WSWS: «Nedskjæringene av finansieringen har påvirket de ansatte og elevene enormt. Her har vi har mistet et par stillinger for både støttepersonale og lærere. Vi har ikke nok rådgivere, og vi har ingen sykepleier.»

«Vi har i det minste fortsatt en bibliotekar, men i løpet av årene har vi sett mange tilbakeslag, og jeg tror dette er det året vi har vært hardest rammet. Jeg har hørt om skatteordningen [Tax Increment Financing] som går til mange ting, med som tar vekk fra skolene. Penger går overveiende til de velstående nabolagene. Jeg føler at vi blir forbigått.»

«Klassestørrelsene er viktige for oss,» sa Elena, «men det er også kvaliteten på støtten som elevene får. Våre rådgivere bistår barna, men de er også nødt til å utføre mange andre ekstraoppgaver.» Hun sa at lærere «ønsker å undervise, ikke være på kontoret med papirarbeid, og ha på seg alle de forskjellige hattene fordi de også må være sykepleier og rådgiver for elevene som kommer på skolen i emosjonell nød. Vi trenger bøker, ressurser og teknologi for å kunne bringe elevene inn i det 21. århundre.»

Kampen for å forsvare offentlig utdanning er del av arbeideres bredere kamp over hele verden, for å motsette seg flere tiår med økt utbytting, ødeleggelsen av offentlig utdanning og nedskjæringer av helse- og sosialtjenester, som har økt den sosiale elendigheten kraftig og beriket finansaristokratiet.

I Chicago, Los Angeles og mange andre store byområder, har det foretaksstøttede angrepet på offentlig utdanning vært frontet av Det demokratiske partiet.

Chicago er en av de mest ulike byene i Amerika, med et formue- og inntektsgap som vokser for hvert år, drevet av skattekutt og insentiver til storforetak og et lite, men jevnt voksende sjikt av toppinntektsmottakere. Dette skiftet er i vesentlig grad resultat av demokratenes uopphørlige angrep på sosialtjenester og infrastruktur, som offentlige skoler, psykiske helseklinikker og busstransporten.

Ingen av disse sakene ble tatt opp i anmerkningene til Randi Weingarten, president for det føderale lærerforbundet AFT [American Federation of Teachers], under mønstringsstevnet i downtown Chicago på torsdag, før rundt 1 000 lærer og fagforeningsbyråkrater la ut på en demonstrasjonsmarsj. Sharkey og Weingarten, som har årslønninger på nærmere $ 500 000 [NOK 4,6 millioner], kom med demagogiske erklæringer der de appellerte til byens byråsleder Lori Lightfoot som har avvist å øke skolefinansieringen.

Lightfoot antydet på torsdag morgen at byen ikke ville øke utgiftene til offentlige skoler: «Vi forflytter oss ikke lenger på penger, fordi vi ikke kan.»

Lokket på skolefinansieringen blir pålagt av Wall Street, som får sine interesser forsvart av Det demokratiske partiet i Illinois. Dagen før lærerne la ned arbeidet advarte kredittratingsbyrået Standard & Poor’s for at en økning av CPS-budsjettet for å imøtekomme lærernes krav kunne føre til en nedjustering av skoledistriktets kredittrating.

City of Chicago har betalt mellom $ 700 og $ 800 millioner per år til betjening av sin offentlige gjeld siden 2008, som er anslagsvis samme beløpet som Illinois’ lovgivende forsamling i 2017 sa var det de ville budsjettere for Chicago Public Schools årlig.

Diana, som er spesiallærer på skolen Douglas Taylor langt på sørsiden av byen, gikk streikevakt sammen med sine kolleger. «Vi er her fordi vi trenger mer ressurser. Vi hadde 465 bibliotekarer for ti-år-siden. Nå er vi nede på 110 og blir færre. Kunstfagsprogrammet i CPS består av en tilfeldig vikarlærer og et fargekart.»

Josh, kunstfaglærer ved Senn High School, sa: «Vi har ikke hatt noen skikkelig lønnsøkning, og vi var permitterte uten lønn gjennom flere år, og nå prøver vi å ta igjen tapt terreng med denne kontrakten.»

Kunstfaglærere Jenny (venstre) og Josh (høyre)

Lærere er fast bestemt på å slåss, og de har bred offentlig støtte. Men streikende lærere står imidlertid overfor farer: dersom de ikke tar over kontrollen med streiken, vil kapitalistklassens betingelser bli pålagt dem igjen, i det som nå kunne bli en femårskontrakt, slik [byrådsleder] Lightfoot forlanger.

De siste årene, da rekordprofitter ble bokført av alle vesentlige amerikanske foretak, ble det skapt en budsjettkrise på stats- og kommunalnivå i Illinois, anvendt av både demokratiske og republikanske lovgivened forsamlinger til å redusere budsjettene til grunnskoleutdanningen, og for høgskoler og universiteter.

Store innrømmelser ble hentet ut fra lærere og annet undervisningspersonal, med kritisk bistand fra lærerfagforeningen CTU, deriblant innføringen av et nivå-to for pensjonsrettigheter for ansettelser etter januar 2017, økte helsetjenestekostnader, permitteringer uten lønn for lærere og annet personale, og praktisk talt ingenting for klasseromsbehov som bøker, datamaskiner og rekvisita.

Disse kuttene ble forberedt av svikene mot den mektige lærerstreiken i 2012, da CTU la ned den syv-dager-lange streiken til 26 000 CPS-lærere akkurat da den var i ferd med å konfrontere Obama-administrasjonen. Washington-administrasjonen ledet den gangen an i angrepene på lærerne med sitt program «Race to the Top», som belønnet skoledistrikter for å innføre ytelseslønninger, for hevingen av budsjettbegrensningene for charterskoler og for implementeringen av straffende «ansvarlighets»-programmer basert på standardiserte testresultater.

CTUs svik av 2012-streiken beredte veien for daværende byrådsleder Rahm עמanuels nedleggelse av 49 offentlige skoler, og permittering av høyere betalte veteranlærere. I bytte fikk det føderale lærerforbundet AFT tillatelse til å organisere de lavere betalte charterskolelærerne og utvidet dermed sin kontingentbase.

Chicago-lærere ga også uttrykk for sin interesse for å få utvidet sin kamp, så vel som deres bekymringer for at CTU nok en gang skulle bistå demokratene med å få pålagt finansaristokratiets diktater.

Elena sa: «Når du sliter fra dag-til-dag, da handler det definitivt om penger, men også om de forholdene du jobber under. Jeg kan ikke en gang forestille meg forholdene som arbeiderne på General Motors jobber under. Jeg tror det er mye antifagforening-sentiment som blir fremmet, men egentlig må de arbeiderne ha en slags organisasjon for å støtte hverandre. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle begynne for å få økt bevisstheten, men jeg tror at folk trenger å ha bevissthet om hverandres kamper.»

Hun fortsatte: «CTU passer på seg selv, på en måte, og så sier de at de slåss for lærerne, men jeg føler ikke at de virkelig prøver å slåss for oss. Jeg vet at folk vil si ting som at du ønsker ikke være antifagforening, men jeg tror at CTU glemmer hverdagsfolket. Jeg tror det sannsynligvis er flere som deler disse tankene. Når du stiller slike spørsmål, kan du lett bli stilt spørsmål om du er pro- eller antifagforening, men jeg synes det er viktig å stille dem.»

CTU haster nå for å få inngått en avtale på betingelser diktert av [byrådsleder] Lightfoot.

Støttepersonal fra Senn Highe School

Lærere kan, og må vinne denne kampen. Lærdommene fra de to-siste-årene med lærerkamper, fra West Virginia til California, er at lærere må ta gjennomføringen av kampen ut av hendene på det prokapitalistiske fagforbundet, som er innordnet med Det demokratiske partiet.

Dette krever at de etablerer egne grunnplankomitéer, på hver skole og i hver bydel, for å organisere en kamp for hva skolene og elevene trenger, ikke det Wall Street, selskapene, og Det demokratiske og Det republikanske partiet sier er overkommelig.

For å skaffe de ressursene som er nødvendige for å forbedre skoler og nabolag, for å utrydde fattigdommen og heve det materielle og kulturelle nivået for hele befolkningen, må lærerne gjennomføre et frontalangrep på de superrikes formuer og makt, for radikalt å omfordele formuen som er skapt av arbeidende mennesker, for å imøtekomme deres behov.

Vi oppfordrer lærere til å abonnere på WSWS Teacher Newsletter, som vil gjøre alt vi kan for å gi Chicago-lærere en stemme og et perspektiv for denne kampen, og bistå dem å bygge grunnplankomitéer, og koble deres kamp med bilarbeidernes og andre seksjoner av arbeiderklassen.

Tegn deg for å motta WSWS Teacher Newsletter

WSWS oppfordrer lærere og støttespillere til å tegne seg for å motta Teachers Newsletter med hyppige oppdateringer og for å melde kommentarer eller spørsmål. Klikk her.