Spansk politi angriper masseprotester mot fengselsdommene for katalanske nasjonalister

Av Alejandro López og Alex Lantier
16 October 2019

Det brøt ut protester på tvers av Catalonia på mandag etter at Spanias høyesterett idømte 12 katalanske nasjonalister harde fengselstraffer for oppblåste anklager relatert folkeavstemmingen om katalansk uavhengighet avholdt den 1. oktober 2017.

Innen minutter etter bekjentgjøring av dommen på mandag formiddag gikk tusenvis av demonstranter ut i gatene med krav om de tiltaltes løslatelse, og de okkuperte offentlige torg og blokkerte motorveier i byer over hele regionen. I regionhovedstaden Barcelona stengte de ned store trafikkårer som Via Laietana og Passeig de Gràcia. I følge politiets tall protesterte 25 000 mennesker i Girona, 8 000 i Tarragona, 4 000 i Sabadell og tusenvis flere i dusinvis av mindre katalanske byer.

Demonstranter blokkerte i tillegg til motorveier også RENFEs nasjonale jernbanelinjer og Barcelona-metroen.

Tidlig på kvelden brøt det ut sammenstøt da politiet angrep titusenvis av mennesker som hadde samlet seg i Barcelona-sentrum og deretter marsjerte mot lufthavna El Prat. Demonstrantene ropte: «Gjør som i Hong Kong» og forsøkte å blokkere og okkupere flyplassens terminaler. Lufthavna ble tvunget til å avlyse 108 flyvninger på mandag og 20 for tirsdag, på grunn av trafikkforstyrrelser og okkuperingen av fasilitetene.

Politiet stormet demonstrantene voldelig for å forhindre dem fullt ut å okkupere flyplassens Terminal 1, og protesterende anklaget sikkerhetsstyrkene for å skyte med gummikuler og skadelig skum. Den franske journalisten Elise Gazengel ble gjentatte ganger slått av politiet, og tvitret bilder av sine blåmerker.

78 demonstranter ble brakt til sykehus, og 38 var fremdeles innlagt på slutten av dagen. Tre personer ble arrestert.

Fengselsdommene er det illegitime resultat av en rettssak i form av en skueprosess, og er del av styringsklassens pådriv for å skape de juridiske rammene for en fascistisk politistat i Spania. ICFI – Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale – har forklart sine prinsippfaste meningsforskjeller med de katalanske nasjonalistpartienes pro-kapitalistiske, løsrivings og pro-EU perspektiver. ICFI opponerer imidlertid mot, og oppfordrer alle arbeidere til å motsette seg fengslingsvilkårene pålagt de tiltalte, som er til tross for at staten ikke klarte å bevise noen sak mot dem.

De er de første politiske fangene som holdes i Vest-Europa siden fascistdiktaturenes fall i Portugal i 1974 og i Spania i 1978. Konspirasjonen mot dem og deres fengsling har vidtrekkende implikasjoner for arbeiderklassen, som er det sentrale målet for politistatundertrykkingen i Spania og internasjonalt.

Allerede i juni demonstrerte Spanias høyesterett sin politisk kriminelle karakter ved rettsbeslutningen om at generalissimo Francisco Franco ble Spanias legitime statsoverhode da han i 1936 lanserte fascistkuppet mot Den spanske republikk, og dermed utløste Den spanske borgerkrigen. Både Spanias sosialdemokratiske regjeringsparti PSOE [Det sosialistiske spanske arbeiderparti] og det stalinistisk-pabloistiske partiet Podemos har opprettholdt en øredøvende taushet om denne rettskjennelsen. Det gir imidlertid rettsbeslutningen mot de katalanske nasjonalistfangene karakter av en tilbakevirkende legitimering av Francos fascistundertrykking av venstreorientert politikk.

Høyesterett fant de tiltalte skyldige på ulike tiltalepunkter for oppvigleri, misforvaltning av offentlige midler og for ulydighet. Retten idømte straffer på til sammen over 100 års fengsling, som inkluderte:

* Tretten år i fengsel og forbud mot å stille til valg for Oriol Junqueras, ERC-leder (Catalonias republikanske venstre), tidligere katalansk visepremier og EU-parlamentariker, som ble forhindret fra å innta sitt plass i Europa-parlamentet.

* Fengsel og forbud mot å stille til valg i 12 år for de tidligere regionministrene Raül Romeva, Jordi Turull og Dolors Bassa; tilsvarende for 11,5 år for den tidligere katalanske parlamentpresidenten Carme Forcadell; for 10,5 år for de tidligere regionministrene Joaquim Forn og Josep Rull; for 9 år for Jordi Sánchez og Jordi Cuixart, ledere for Den katalanske nasjonalforsamlingen og for kulturforeningene Òmnium Cultural.

* En drakonisk bot på € 200 per dag i 10 måneder for de tidligere regionministrene Santi Vila, Meritxell Borràs og Carles Mundó, som alle er utestengte fra å stille til valg i ett-år-og-8-måneder.

Hele rammeverket for skueprosessen organisert av Spanias høyesterett var illegitim. PSOE-regjeringen inviterte det nylig etablerte pro-Franco partiet Vox til å bistå staten i rettsforfølgelsen av de tiltalte. Domstolen anklaget de tiltalte nasjonalistene med anklagepunkter om opprør, det vil si «å reise seg på en voldelig og offentlig måte» mot statsmyndigheten. Faktisk støttet de et fredelig referendum og sammenkalte til fredelige demonstrasjoner.

Det var faktisk vold i storskala, men den ble organisert av den høyreorienterte PP-regjeringen i Madrid (Partido Popular; Folkepartiet), og ikke av tilhengere av folkeavstemmingen i Catalonia. PP-regjeringen beordret et brutalt polititilslag mot fredelige velgere som etterlot over 1 000 sårede og det ble bevitnet av millioner på sosialnettverk over hele verden.

I siste instans holdt domstolen tilbake med å finne de tiltalte skyldige i opprør, som kunne ha sendt dem til fengsel for mange tiår. I stedet fant den dem skyldige i den mildere anklagen om oppvigleri, det vil si «å reise seg offentlig og på en turbulent måte» for å «forhindre med makt eller på en illegal måte» anvendelsen av loven eller statens myndighet. Rettsbeslutningen om oppvigleri innebærer i seg selv drakoniske implikasjoner for grunnleggende demokratiske rettigheter, spesielt retten til å streike og protestere.

Retten hevdet at de tiltalte ved å støtte, bidra til organiseringen av, eller å ha argumentert for referendumet derved oppfordret velgerne til å yte motstand mot tilslaget mot dem, og derfor var skyldige i oppvigleri. Den andre begivenheten den refererte var en protestdemonstrasjon fra den 20. til den 21. september som ble sammenkalt av Jordi Sánchez og Jordi Cuixart mot Guardia Civils raid på katalanske statsbygninger for å konfiskere dokumenter og forhindre referendumet om uavhengighet. Under denne protesten ble to Guardia Civil-biler vandalisert, som var en handling Sánchez og Cuixart fordømte etter å ha tillyst fredelige protester.

Disse rettskjennelsene skaper en falsk juridisk mekanisme for at den spanske staten kan dømme enhver som sammenkaller til en protest, uansett hvor fredelig den forløper, for oppvigleri og kan fengsle ham eller henne i 15 år. Regjeringen trenger bare å sette politiet til å angripe en protest, hevde at demonstranter med vold hadde motsatt seg overfallet, for deretter å klandre arrangørene for «oppvigleri», fordi de angivelig oppfordret til voldelig motstand mot staten.

Arbeidere involvert i lovlige og konstitusjonelt beskyttede aktiviteter som streiker eller protester mot utkastelser fra sine hjem, eller mot politiraid mot migranter, er nå i stor juridisk fare.

Domfellingen for misforvaltning av offentlige midler er på samme måte uredelig. Påtalemyndighetene klarte ikke å fremlegge noe bevis for noen utlegg fra den katalanske regjeringens side for folkeavstemmingen etter den 6. september 2017, da regionparlamentet vedtok lover for referendumet (senere omgjort av forfatningsdomstolen). Ikke-desto-mindre ble flere tiltalte funnet skyldige på dette tiltalepunktet.

Den enstemmige støtten gitt høyesterettshandlingen fra EUs og de vesentlige EU-maktenes side er en advarsel om at det ikke er noen del av den europeiske styringsklassen som står for demokratiske rettigheter. I hvert land forflytter borgerskapet seg i retning innføring av en politistat og utviklingen av juridiske doktriner på linje med de som ble fremmet av nazistene på 1930-tallet. EU-kommisjonens talskvinne Mina Andreevas tilmålte kommentar var at rettskjennelsen «er og forblir en intern sak for Spania, som må løses i henhold til landets konstitusjonelle orden».

Berlin gjentok EUs posisjon og påkalte Spanias juridiske og konstitusjonelle «rammeverk» for å kreve at befolkningen måtte akseptere dommen. Det franske utenriksdepartementet uttrykte sin «tillit til spanske myndigheters evne til å overvinne spenningene som oppsto i Catalonia». Det la til at Frankrike «støtter Spanias territoriale og konstitusjonelle enhet».

De korrupte og reaksjonære organisasjonene promotert over flere tiår av de spanske kapitalistene som landets «venstreside», gjorde alle klart deres støtte for rettskjennelsen. Pedro Sánchez, fungerende statsminister og PSOE-leder, som sendte tusenvis av tropper fra politiet og Guardia Civil for å slå ned på protestene, forsvarte rettskjennelsen der han sa: «Ingen er over loven. I et demokrati som Spania er ingen person gjenstand for en rettssak på grunn av sine ideer eller politiske orienteringer, men for kriminell oppførsel, slik loven fastlegger.»

Podemos-leder Pablo Iglesias insisterte på at «alle må respektere loven og godta dommen», mens han kom med en mild kritikk av kjennelsen. Selvtilfreds konkluderte han: «Det er på tide at vi ruller opp ermene og jobber for å gjenbygge broer mellom et splittet katalansk samfunn og ... det spanske samfunnet.»

Den katalanske regionpremieren Quim Torra oppfordret til amnesti for alle de tolv lederne. Den nasjonalistiske katalanske embetsmannen sa han ville ansøke et møte med Spanias kong Felipe VI og statsminister Sánchez, individene som koordinerer tilslaget mot de katalanske nasjonalistene. Han nektet imidlertid å oppfordre til sivil ulydighet. Miquel Buch, hans regionalinnenriksminister, leder det katalanske regionpolitiets tilslag mot protesterende demonstranter.