Britisk styringklasse vurderer hvorvidt å tiltro Corbyn å takle Brexit-krisen

Av Chris Marsden
11 October 2019

Parlamentet skal møte til en ekstraordinær sesjon den 19. oktober for å diskutere den nesten uunngåelig manglende Brexit-avtalen med Den europeiske union (EU).

Den konservative statsministeren Boris Johnson kunngjorde sin intensjon om å planlegge lørdagssesjonen – sammenfallende med slutten av EU-toppmøtet fra den 17. tom. den 18. oktober – etter at hans foreslåtte alternativ til EUs fratredelsesavtale ble avvist, fordi den inneholder bestemmelser om ei tollgrense mellom Nord-Irland og Republikken Irland, som er EU-medlemsland.

Johnsons kontor avslørte detaljer om en 30-minutters telefonsamtale han hadde med den tyske kansleren Angela Merkel, der en «Downing Street-kilde» refererte at hun sa det bare kunne bli en avtale dersom Nord-Irland forblir i EUs tollunion. Det sies at hun skal ha kommentert at dersom ikke, da er en avtale innen fristen den 31. oktober «høyst usannsynlig».

Dette ble fordømt som EUs «veto mot at vi forlater tollunionen». Nr. 10 Downing Street sa at samtalene «er i nærheten av å bryte sammen», og at en avtale mellom EU og Storbritannia «essensielt sett er umulig, ikke bare nå men noensinne».

Johnson ble støttet av Arlene Foster, leder av det nordirske Demokratisk unionistparti (DUP), som berømmet ham for å ha «kledd av Dublins egentlige intensjoner, om å fange Nord-Irland i EUs tollunion for alltid».

Uttalelsen fra Downing Street ble fordømt av Labours skygge-Brexit-minister Keir Starmer og andre pro-Remain-MPer – og beviste med det at Johnson visste at hans forslag ville bli avvist, slik at han da kunne klandre EU for ikke å ha oppnådd en avtale.

EUs Europarådspresident Donald Tusk anklaget Storbritannia for å ha spilt et «dumt spill», når hele «Europas og Storbritannias fremtid står på spill, så vel som sikkerheten og interessene til våre befolkninger». EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker har advart om at en no-deal Brexit ville «føre til kollaps av Storbritannia». Derpå sa David Sassoli, EU-parlamentets presidente, under et møte i Europaparlamentet at enhver Brexit-utsettelse bare ville være for enten å avholde et nytt referendum eller et generalvalg.

Det som gjør ting verre for Johnson, ifølge Times, er at fem statsråder, kulturminister Nicky Morgan, minister for Nord-Irland Julian Smith, justisminister Robert Buckland, helseminister Matt Hancock og statsadvokat Geoffrey Cox er satt til å trekke seg dersom det kommer til en no-deal Brexit. Financial Times melder dessuten at dersom Tory-partiet forplikter seg til en no-deal Brexit i et valgmanifest, da vil opptil 50 PM-er og tre ministre kunne tre ut av partiet.

Ved ble lagt på bålet av en briefing fra Downing Street som truet med å kutte sikkerhetsbåndene med EU-land som støtter en Brexit-utsettelse – og kalt dette for «fiendtlig innblanding i vår innenrikspolitikk».

Uansett hvor uærlig det kan ha vært ble Johnson tvunget til å berolige Damian Green, leder av Tory-PM-er samlet i gruppa The One Nation, med at no-deal ikke ville være i valgmanifestet.

Parlamentet ble på tirsdag suspendert til den 14. oktober, da Johnsons lovgivningsagenda vil bli fremlagt i dronningas tale [Queen’s Speech]. Men debatten om dette vil nå butte mot de planer som fremkommer fra opposisjonspartiene om å stoppe en no-deal Brexit ved den ekstraordinære parlamentsesjonen den 19. oktober.

Dybden av krisen indikeres av det faktum at House of Commons bare har kommet sammen på en lørdag ved fire anledninger siden 1939 – deriblant for vurderingen av utbruddet av andre verdenskrig i 1939, under Suez-krisen i 1956, og den siste gangen i respons på invasjonen av Falklands-/Malvinas-øyene i 1982, hele 37 år siden.

Sammenbruddet av samtalene med EU burde føre til at Johnson forespør om en utsettelse av Brexit-fristen minst frem til januar neste år, i henhold til kravene i Benn-loven som ble vedtatt i forrige måned. Men det er utbredte spekulasjoner om at Johnson vil nekte å gjøre det, for å utløse et mistillitsvotum og et generalvalg han håper å vinne ved å stille som forsvarer for «folkeviljen» mot Westminster og Brüssel.

The Sun førte en artikkel som påsto at Johnson til og med planlegger å fortelle dronninga at hun ikke kan sparke ham som statsminister dersom han taper et mistillitsvotum og PM-er velger en caretaker-erstatning [leder av en midlertidig ivaretakerregjering], slik at han kan få levert Brexit den 31. oktober. Det søkes juridisk råd basert på de 70-år-gamle Lascelles-prinsippene om at monarken burde følge statsministerens anvisning.

På Remain-siden forsinket en skotsk domstol en rettsbeslutning om hvorvidt å signere et brev på Johnsons vegne, slik domstolen kan under skotsk lov, dersom han skulle nekte å forespørre om en Brexit-utsettelse. Samtidig med oppfordringer om at statsministeren måtte arresteres, fra advokater for tre stevnere ledet av Det skotske nasjonalpartiets (SNP) PM Joanna Cherry, sa dommere ved domstolen Court of Session at de ikke kunne ta stilling til saken før den politiske debatten har «spilt seg ut», men at de skulle tre sammen igjen den 21. oktober.

Hvordan begivenhetene utspiller seg bestemmes nå først og fremst av om det blir ansett som nødvendig endelig å fremme et forslag om mistillitsvotum mot Johnson – et privilegium som hviler på Labours Jeremy Corbyn, som leder for hovedopposisjonspartiet.

I flere uker nå har pro-Remain flertallet i parlamentet vært lammet av en nekting om å overveie å plassere Labour-leder Jeremy Corbyn som sjef for en «caretaker-regjering» for å forhindre en no-deal Brexit. Corbyn har bøyd seg bakover for å berolige styringsklassen med at han står fullt og helt bak deres strategiske forlangender og bare ville forbli i embetet lenge nok til å få stoppet Brexit, og deretter innkalle til et generalvalg som lover å avholde en ny folkeavstemming.

Selv dette har ikke vært nok, gitt den patologiske frykten innen styringskretser for å gi noen som helst indikasjon til arbeiderklassen om at det kunne være en pause i politikken med nedskjæringer og militarisme. Labours Blairister, Liberal-demokratene, pro-Remain Toryer og IGC-PM-er [utbrytere nå samlet i Independent Group for Change] har oppfordret Corbyn til å tre til side og vike plassen for en «akseptabel» leder for en mer langsiktig nasjonal enhetsregjering.

Det er indikasjoner på at mektige seksjoner av styringsklassen har konkludert med at det nå er nødvendig å kalle på Labour-leder Corbyns tjenester – som igjen og igjen har vist seg å være et føyelig politisk redskap.

Institute of Fiscal Studies’ årlige revisjon av Storbritannias offentlige finanser erklærer at en no-deal Brexit ville være mer skadelig enn en Corbyn-regjerings løfter om å øke offentlige utgifter – og ville skyve regjeringens årlige låneregning til en 50-års-høyde på toppen av £ 66 milliarder allerede tapt på grunn av Brexit-resultatet. Rapporten understreker at det beste resultatet økonomisk ville være at Brexit ble kansellert. «Vi antar at det ville kreve en Labour-ledet regjering,» konkluderer forfatterne.

Financial Times førte en redaksjonell lederartikkel som erklærte at Johnsons regjering er en stor trussel for britisk imperialismes interesser. Med forsett «styrer han skuta mot no-deal klippene» og «pisker opp det offentlige raseriet mot Parlamentet, domstolene og Storbritannias EU-partnere. Dette er en farefull kurs å følge ... Etter 11 turbulente uker i embetet er den tragiske konklusjonen at denne regjeringen ikke kan stoles på til å opptre ansvarlig.»

FTs redaksjonssjef Robert Shrimsley insisterte i en opinion-kronikk: «Det er enten Johnsons Brexit eller det er Corbyn – det er ingen tredje vei.»

«Dette er ikke et ruletthjul med flere utfall. Det er det siste myntkastet,» skrev han. «Remain-ere ønsker sjansen til å få avverget Brexit velkommen. Men prisen er en Corbyn-regjering ...»

Shrimsley spår at det vil bli akseptert. «Det er ingen grunn til å tvile på Lib Dem-leder Jo Swinsons forakt for Mr. Corbyn, eller hennes løfte om aldri å innsette ham ved makten. Men hvis alternativet er Johnson, da vil hun i det minste bli tvunget til å gi etter, i-det-minste til ikke å stemme-ned en Labour-ledet koalisjon ... Dette er den tragiske og elendige sannheten. Vi kan alle spille all den fantasipolitikken vi vil, og konstruere scenarioer der en annen, mer moderat Labour-leder dukker opp. Men det vil mest sannsynlig forbli en fantasi.»