Irak i brann

7 October 2019

For fjerde-dag-på-rad skjøt irakiske sikkerhetsstyrker på fredag mot ubevæpnede sivile, der demonstranter igjen strømmet ut i gatene og trosset statsminister Adel Abdul Mahdis utroping av et 24-timer-portforbud.

Fredag kveld ble dødstallet rapportert å være 65, der flere var forventet å bli drept i sammenstøt i løpet av natta. Det reelle antallet døde er utvilsomt langt høyere. Antall sårede, skadet av skarp ammunisjon, gummikuler, tåregass og vannkanoner er rapportert å være over 1 500.

Antiregjeringsprotesterende synger slagord under en demonstrasjon i Bagdad på fredag [Foto: AP Photo/Khalid Mohammed]

Tungt bevæpnede soldater, medlemmer av Iraks elitetropper for terroristbekjempelse og opprørspolitiet, har blitt utplassert i et forsøk på å forhindre demonstranter fra å marsjere mot den sentrale Bagdad Tahrir-plassen og mot Green Zone [Den grønne sonen], det sterkt befestede irakiske regjeringssenteret, der den amerikanske og andre vestlige ambassader ligger, i tillegg til kontorer for de forskjellige militærentreprenørene som er innleid for å støtte opp regimet. Snikskyttere har blitt utplassert på hustak for å plukke av protesterende.

Regjeringen har stengt ned internett over hele Irak, i sitt forsøk på å undertrykke organiseringen av ytterligere protester. Det har også vært rapporter om maskerte dødsskvadroner som har oppsøkt kjente aktivisters hjem og henrettet dem.

Så langt har disse undertrykkende tiltakene vist seg å være kontraproduktive, der hvert statsdrap har oppildnet det folkelige raseriet mot regjeringen. Uro har grepet det fattige sjia-nabolaget Sadr City, der militser for mer enn ti-år-siden konfronterte amerikanske tropper. Folkemengder der skal angivelig ha satt fyr på regjeringsbygninger, så vel som kontorene til sjia-baserte partier som støtter regjeringen.

Protestene, som har krevd arbeidsplasser, forbedrede levekår og en slutt på korrupsjonen, er de største og mest utbredte som har brutt ut i Irak på de mer enn 16 årene siden Washington lanserte sin krig for å velte regjeringen til Saddam Hussein.

De fleste av de som konfronterer de USA-trente sikkerhetsstyrker i gatene, er arbeidsledige ungdommer og unge arbeidere som har sett hele sine liv formet av den kriminelle amerikanske aggresjonskrigen, de påfølgende åtte år med amerikansk okkupasjon, og de bitre sekteriske konfliktene som ble iverksatt av Washington som del av splitt-og-hersk strategien.

Resultatene av USAs krig utgjorde i sin helhet et sosiocid, dvs. den systematiske ødeleggelsen av et helt samfunn. Antallet irakere som mistet livet på grunn av krigen anslås til godt over én million. Det som hadde vært blant de mest avanserte helsevesen, utdannings- og sosiale velferdssystemer i Midtøsten ble utslettet, sammen med hoveddelen av landets infrastruktur.

Washington lanserte 2003-invasjonen basert på løgner om «masseødeleggelsesvåpen» og den rovgriske oppfatningen om at ved militært å erobre Irak kunne de gripe kontroll over de enorme energiressursene i Midtøsten, og derved motvirke nedgangen for amerikansk imperialismes globale hegemoni.

Irak-krigen resulterte imidlertid i en fiasko, akkurat som de USA-organiserte krigene for regimeskifte i Libya og Syria. Innen tre år etter at de fleste av de amerikanske troppene ble trukket ut av Irak, begynte Obama-administrasjonen å sende tilbake ytterligere 5 000 tropper for å føre den såkalte krigen mot ISIS, som reduserte de overveiende sunnimuslimske byene i Anbar-provinsen og Iraks nest-største by Mosul, til ruiner.

Etter å ha brukt billioner av dollar, og ofret livene til 4 500 amerikanske tropper – sammen med titusenvis av kvestede – har Washington vist seg fullstendig ute-av-stand til å etablere et stabilt amerikansk marionettregime i Bagdad.

Den nåværende statsministeren Abdul Mahdi er typisk for de politisk bankerotte borgerlige politikerne som USAs krig og okkupasjon brakte frem til prominens. Han var opprinnelig en Ba’athist, før han ble et ledende medlem av det irakiske Kommunistpartiet, for så under sin tid i eksil å bytte troskap til den islamistiske ideologien til Irans ayatollah Khomeini. Til slutt fant han i 2004 veien inn i marionettregimet etablert av amerikanerne, som dets «finansminister».

Disse elementenes forsøk på å styre Irak på grunnlag av sekterisk politikk har bare lyktes med å plyndre landet for hundrevis av milliarder dollar. De har mislyktes med å tilby arbeidsplasser, viktige basistjenester som vann og strøm, eller en gjenoppbygging av landets ødelagte infrastruktur.

I samme talen der han kunngjorde 24-timer-portforbudet insisterte statsminister Abdul Mahdi på at det ikke var noen «magisk løsning» for å få løst de ungdommelige demonstrantenes krav.

Demonstrantene vet imidlertid at Irak, som kan skilte med verdens femte-største råoljereserver, tar inn mer enn $ 6 milliarder i oljeinntekter hver måned [NOK 54,6 milliarder], og at brorparten av denne formuen flyter rett i hendene på utenlandske kapitalister og en smal irakisk finanselite, i tillegg til de korrupte politikernes og deres lakeiers. Det er ikke noe «magisk» i forståelsen av at denne enorme rikdommen, satt under irakiske arbeidende menneskers kontroll, kan brukes til å dekke de desperate sosiale behovene til titalls millioner.

Protestene har rystet regimet til sine grunnvoller, nettopp fordi de er sentrert i landets majoritetsbefolkning av sjiamuslimer, de regjerende partienes angivelige base. Det som vokser frem i Irak, som ellers i Midtøsten, er gjenoppblomstringen av klassekampen, i opposisjon til sekterismen og undertrykkingen som imperialismen og nasjonale styringsklikker har anvendt for å dominere regionen.

Dette sosiale utbruddet er del av en bredere bevegelse, som har sett protester mot general Sisis politi-stat-diktatur i Egypt, massedemonstrasjoner mot IMF-innstramminger i Libanon og den mer enn én-måned-lange streiken til 146 000 lærere mot den jordanske regjeringen.

Disse kampene avslører nok en gang det nasjonale borgerskapets politiske fallitt, ikke bare i Irak, men i hele den arabiske verden. Fra Baath-regimene til Saddam Hussein og Bashar al-Assad, til direkte marionetter som Abdul Mahdi og al-Sisi, har denne klassen vist seg organisk ute-av-stand til å løse noen av de arabiske massenes demokratiske og sosiale krav, eller å få etablert noen ekte uavhengighet fra imperialismen.

Der masseprotestene utfolder seg mot bakteppet av den økende trusselen om nok en amerikansk imperialistkrig, denne gangen mot Iran, er det verdt å merke seg at opptøyene i Irak har blitt møtt med utilslørt fiendtlighet fra både Washington og Teheran.

Offisielle iranske embetsrepresentanter har antydet at disse masseprotestene mot arbeidsledighet, utålelige levekår og regjeringskorrupsjon er «infiltratørers» verk, støttet av en kombinasjon av USA, Israel og Saudi-Arabia. Det er klart at de borgerlig-geistlige styrerne av Den islamske republikken [Iran] frykter at opprøret i Irak kan tjene som ei gnist til å flamme opp den iranske arbeiderklassens masseprotester, som brøt ut i 2017 og 2018 mot arbeidsledighet, fallende levestandarder og vidtrekkende sosiale nedskjæringer.

Det amerikanske utenriksdepartementet har på sin side utstedt en proforma erklæring som i det abstrakte bekrefter retten til å protestere, samtidig som «volden» fordømmes – demonstrantenes, vel-og-merke, og ikke sikkerhetsstyrkenes – og med appeller om «ro». De amerikanske foretaksmediene har i vesentlig grad ignorert masseprotestene og det irakiske regimets blodige undertrykking.

Man trenger bare forestille seg reaksjonen fra «menneskerettighets»-imperialistene på en nedskytning av dusiner av demonstranter i Iran, Venezuela, Russland, eller ethvert annet land som er målrettet av Washington for regimeskifte. Når det gjelder Irak frykter imidlertid amerikansk imperialisme desperat at massenes revolusjonære inngripen vil skjære på tvers av krigsmålene.

Begivenhetene i Irak antar enorm internasjonal betydning under betingelser der det er et fravær av en antikrigmassebevegelse i USA og internasjonalt. Dette henger sammen med rollen spilt av pseudo-venstre. Disse politiske tendensene, som oppsto fra middelklassens protestbevegelser på 1960- og 1970-tallet, har forflyttet seg skarpt til høyre. Disse gruppene, der noen fremdeles hevder å være sosialistiske, gjenspeiler de sosiale interessene til privilegerte sjikt av den øvre middelklassen, og har spilt en sentral politisk rolle i å besørge berettigelser for imperialistisk intervensjon og masseslakting, under det kyniske banneret av «menneskerettigheter».

Det massive sosiale oppløpet i Irak – et land bredt ansett som en potensiell slagmark for en amerikansk krig mot Iran – peker på den eneste veien videre, for å få stoppet en ny og mer forferdelig krig i Midtøsten, og med den trusselen om en global brannstorm.

Det er arbeiderklassens kamp mot kapitalismen, i Irak, i det bredere Midtøsten, i USA og internasjonalt, som besørger grunnlaget for fremveksten av en ny antikrigmassebevegelse. Denne bevegelsen må bli bevæpnet med et program for sosialistisk internasjonalisme, for å forene arbeidere over hele verden for å få en slutt på kilden til krig, sosial ulikhet og diktatur: kapitalistsystemet.

Bill Van Auken