Ecuadors regjering arresterer hundrevis, og setter inn militæret mot landsdekkende streik

Av Andrea Lobo
7 October 2019

Ecuador har blitt rystet av en landsomfattende streik og utbredte protester, etter at den høyreorienterte regjeringen til Lenín Moreno tirsdag i forrige uke kunngjorde ei innstrammingspakke som omfatter $ 1,4 milliarder i årlige nedskjæringer.

Det spesifikke tiltaket som utløste demonstrasjonene var eliminering av gass-subsidier, som trådte i kraft ved midnatt på onsdag og med det økte gassprisene fra $ 1,85 til $ 2,30 per gallon, og dieselprisene fra $ 1,03 til $ 2,27 per gallon. [1 amerikansk gallon er 3,7854 liter]

Siden onsdag var transportarbeidere på lørdag fortsatt i streik. De har fått tilslutning fra arbeidere, skoleelever og studenter over hele landet, som har satt opp veisperringer og holdt demonstrasjoner. Prishevingen er spesielt antennende i et land der hovedproduktet er petroleum, som utgjør 30 prosent av all eksport.

Fagforbundet FUT [Frente Unitario de Trabajadores], forbundet av urbefolkninger CONAIE [Confederación de Nacionalidades Indígenas del Ecuador] og Folkefronten [Frente Popular] som ledes av det stalinistiske partiet PCMLE [Det marxist-leninistiske kommunistpartiet i Ecuador] og som inkluderer Universitetsstudentenes forbund FEUE og Det nasjonale lærerforbundet UNE, i tillegg til andre fagforeninger og aktivistgrupper, kalte for en nasjonalstreik for onsdag og torsdag.

Demonstranter i sammenstøt med politiet under en protestdemonstrasjon [Foto: AP Photo/Dolores Ochoa]

Dette er den andre vesentlige nasjonalstreiken i år, etter den fem-dager-lange streiken i juli – som var den største på 14 år.

Samtidig med en global gjenkomst av klassekampen og protester mot sosial ulikhet, deriblant massedemonstrasjoner i Hong Kong og Irak, som også trosser politiets statsundertrykking, krever demonstrantene i gatene i Ecuador opphevelsen av hele innstrammingspakka og Morenos avgang.

Siden han tiltrådte presidentembetet har Moreno på alle måter forsøkt å imøtekomme kravene fra global finans, og helt spesielt fra Washington. I en forrædersk handling snudde hans regjering seg mot WikiLeaks-forleggeren Julian Assange, som hadde fått innvilget politisk asyl i Ecuadors London-ambassade for å unnslippe utsiktene til en overføring til USA for hans avsløringer av amerikanske krigsforbrytelser. I april avviste Moreno hans asyl fullstendig, og inviterte britisk politi inn i ambassaden for å slepe Assange avsted til ei fengselscelle.

Som i resten av Latin-Amerika har den ekvadorianske styringseliten respondert på enden av råvareboomen i 2013 og en stagnerende globaløkonomi, ved å reversere tidligere forbedringer og med angrep på arbeidernes sosiale rettigheter.

Fattigdom og tidligere ulikheter gjenopprettes og økonomien vokser med skarve 0,2 prosent per år, mens «den mangelfulle sysselsettingen» – dvs. arbeidsledighet, eller sysselsetting for mindre enn minstelønna – siden 2014 allerede har bykset fra 41 prosent til 56 prosent. Drivstoffprishevingen forventes å øke prisene på en hel rekke basisvarer kraftig.

De politiske kreftene og fagforeningene som leder den nåværende streiken fremmer ingen seriøs strategi for å bekjempe disse sosiale angrepene fra den ekvadorianske styringsklassen og dens imperialistbeskyttere, med oppfordrer derimot til en «gradvis» tilnærming og til «nasjonal enhet» for å «gi styring til denne ondsinnede regjeringen», med formuleringen til Nelson Erazo, presidenten for Folkefronten. Disse bankerotte appellene kan bare bane vei for styringsklassens skarpere dreining mot militær undertrykking og autoritært styre, for å få innført dens økonomiske diktater.

Onsdag kveld suspenderte Moreno undervisning for torsdag og fredag, på alle skoler og universiteter, og han responderte på spredningen av protester påfølgende dag med å innføre en unntakstilstand i 60 dager, som involverte utplasseringen av militæret mot demonstranter og en suspendering av retten til fri forsamling og til å streike.

«Med mål om å kontrollere de som vil innføre kaos, har jeg beordret unntakstilstand på et nasjonalt nivå,» sa Moreno, som kalte demonstranter for «kuppforberedere».

Soldater og politi har brukt tåregass og voldelige angrep med militærkjøretøy mot marsjer og veisperringer. Flere videoer på sosialmedier og fra foretaksnyhetskilder viste på torsdag politi på motorsykler som kjørte over demonstranter som lå på bakken og som ble sparket, mens de slo løs på journalister.

Presidentkontoret meldte et kynisk kommuniké på torsdag der det «avviste hendelsene den 3. oktober mot journalister og medier». Innenriksminister María Paula Romo snakket om «mye falsk informasjon og falske videoer som sirkulerer på sosialmedier», og truet implisitt med å pålegge sensur.

På fredag rapporterte regjeringen at den hadde gått til 350 arrestasjoner, de fleste i landets største by Guayaquil. Dagen før hadde den indikert at det hadde vært 14 personer skadet, 215 blokader på motorveiene og 21 500 demonstranter mobiliserte 281 forskjellige steder. Dette er med all sannsynlighet undervurderinger.

Minst åtte av de pågrepne er siktet for «forhindring av offentlige tjenester», som har en strafferamme med fengsel inntil tre år. Disse åtte inkluderer Jorge Calderón, nasjonalleder for taxisjåførforbundet og to fagforeningsrepresentanter fra provinsen Azuay.

Veisperringer og transportstreiken var forventet videreført inn i helgen. I hovedstaden Quito ble det satt inn militærbusser ledsaket av tungt bevæpnede soldater for å bryte streiken i kollektivtransporten.

I parlamentet krevde opposisjonspolitikere tidlige valg, der de ropte: «Denne regjeringen er ikke nasjonalistisk, den er en løpegutt for Verdensbanken.»

Enhver regjering ledet av kreftene fra det politiske etablissementet ville imidlertid fremme den samme politikken. De støttet eks-president Rafael Correa (fra 2007 til 2017), og mange er fremdeles innordnet med ham, som var opphavsmann for den forrige bølga av innstrammingsprogrammer som var påkrevd av Wall Street, og som stort sett ble pålagt gjennom unntaksdekreter.

Correas initielle poseringer som «antiimperialist» var stort sett symbolske. Etter at han erklærte at Ecuadors gjeld var «illegitim» og stoppet betalingene i 2008, kjøpte hans regjeringen gradvis tilbake gjelden, rett nok til en lavere pris.

Da olje- og råvareprisene falt og Kina nektet å forlenge lån knyttet til oljesalg ytterligere, utstedte Correa-regjeringen i 2014 statsobligasjoner for $ 2 milliarder i utenlandske markeder. Den godkjente et lån på $ 400 millioner fra Goldman Sachs, og sendte Ecuadors gullbeholdning til New York som sikkerhet, mens den fornyet IMFs regnskapsoperasjoner i Ecuador og aksepterte vilkårene for et lån på $ 1 milliard fra Verdensbanken.

Et av Correas eksplisitte løfter som del av disse avtalene var elimineringen av gass-subsidier. Han skrøt den gangen av at Verdensbanken «står bak oss for å tilby oss finansiering, fordi de beundrer vår vekst og den politiske økonomien her i landet».

I respons på en kort politistreik i september 2010 innførte Correa en nasjondekkende unntakstilstand, og han utplasserte hæren på gatene og fornyet unntakstilstanden til juli 2012. Hans administrasjon vedtok igjen en unntakstilstand etter det dødelige jordskjelvet i april 2016, og fornyet denne flere ganger for å undertrykke urbefolkninger i det sørvestlige Ecuador. Han gjennomførte også militær undertrykking og massearrestasjoner under en nasjonalstreik i august samme året. I løpet av sin styringsperiode innførte Correa unntakstilstand minst-80-ganger.

Som den ekvadorianske styringsklassen alltid har gjort siden gjeninnføringen av sivilt styre i 1979, har den samtidig aktivert PCMLE og partiets forskjellige frontgrupper og dets pabloist-allierte i De revolusjonære arbeidernes bevegelse (MRT), for å underordne protester den ene-eller-den-andre sektoren av borgerskapet og militæret. PCMLE brøt ut fra fra det opprinnelige Kommunistpartiet (PC) i 1964, da PC begynte å støtte det ene CIA-støttede militærdiktaturet etter det andre.

På begynnelsen av 1980-tallet sluttet PCMLE og MRT seg til Den progressive parlamentariske blokka, dannet av PC og det borgerlige partiet Demokratisk-Venstre (ID), som inkluderte et sjikt av tidligere embetsrepresentanter fra militærdiktaturene.

Stalinistenes politikk basert på støtte fra forskjellige fraksjoner av det nasjonale borgerskapet var forankret i Moskvas reaksjonære nasjonalisme, og i politikken basert på «fredelig sameksistens» med imperialismen. Etter 1991-oppløsingen av Sovjetunionen oppløste de stalinistiske partiene seg imidlertid, eller de integrerte seg enda mer direkte inn i det borgerlige politiske etablissementet.

I 2002 sluttet de ekvadorianske stalinistene seg, sammen deres nye allierte i det nasjonalistiske urbefolkningforbundet CONAIE og partiet Pachakutik, til blokka som brakte oberst Lucio Gutiérrez til makten. Gutiérrez utropte seg snart etter til Bush-administrasjonens «beste venn» og videreførte IMF-programmene. PCMLE ga da sin valgstøtte til Rafael Correa og meldte seg inn i koalisjonen for Correas gjenvalg i 2009, før de inntok en opposisjonell holdning mens de fortsatte å undertrykke klassekampen gjennom sine fagforeninger og protestgrupper.

I 2016 dannet PCMLE organisasjonen Den nasjonale antiCorrea enigheten for endring, som inkluderer MRT og ledes av Demokratisk-Venstre (ID). PCMLE skjenet deretter ytterligere til høyre, og i 2017-valget oppfordret partiet til å stemme for den høyreorienterte bankmannen Guillermo Lasso, for å «få Correa ut», dvs. opposisjon mot valget av Correas håndplukkede etterfølger Lenín Moreno.