Nye amerikanske tolltariffer eskalerer handelskrigen med Europa

5 October 2019

Trump-administrasjonen kunngjorde den 2. oktober at de ville pålegge straffende tolltariffer for EU-eksport til Amerika for $ 7,5 milliarder, basert på en beslutning fra Verdens handelsorganisasjon (WTO) som dømte mot EUs subsidiering av Airbus. Etter at Washington i fjor påla tolltariffer på kinesisk eksport for en verdi av $ 200 milliarder og en 25-prosent-tariff på stål fra EU, som Kina og EU besvarte med gjengjeldende tariffer for milliarder, setter dette verdens viktigste økonomier på en kurs mot fullskala handelskrig.

Trump kalte det en «stor seier for USA». Amerikanske embetsrepresentanter, som også forbereder sanksjoner mot EUs bileksport, sa de ville innføre en ti-prosent-tariff på Airbus-fly og 25-prosent-tariffer på forskjellige av EUs landbruks- og industrivarer. Den amerikanske flyprodusenten Boeing hadde oppfordret til en 100-prosent-tariff på Airbus-fly, tilsynelatende i et forsøk på å stenge Airbus ute av de amerikanske markedene.

EU-embetsrepresentanter, som har innmeldt et tilsvarende WTO-søksmål mot amerikansk subsidiering av Boeing og venter på en kjennelse for autorisering av tariffer mot amerikanske produkter, truet med å gjengjelde. EUs handelskommissær Cecilia Malmström erklærte: «Vår beredskap til å finne en minnelig avklaring forblir uendret. Men skulle USA bestemmer seg for å innføre WTO-autoriserte mottiltak, vil det presse EU inn i en situasjon der vi ikke har noe annet alternativ enn å gjøre det samme.»

Trailere som frakter containere, som er stablet i høyder av fem, ved en terminal på Harbour Island i Seattle, onsdag den 2. oktober 2019. (AP Photo/Elaine Thompson)

Süddeutsche Zeitung advarte i en artikkel med tittelen «Europa kan gjøre mer enn Trump er klar over», for at amerikanske tolltariffer på EUs bileksport for $ 40 milliarder «kunne senke Tyskland ned i en økonomisk krise». Avisa truet imidlertid samtidig: «Amerika solgte i 2018 produkter til Europa verdt € 270 milliarder, tre ganger mer enn de solgte til Kina. Vil Trump virkelig sette dette i fare, ett år før hans forsøk på gjenvalg? Gjengjeldelse fra Brüssel kunne påføre den amerikanske økonomien vesentlig skade.»

Regjeringer på begge sider av Atlanterhavet opptrer med svimlende hensynsløshet. Etter 2008-krasjet på Wall Street erkjente dominerende fraksjoner av styringsklassen enda at handelskrigstiltakene på 1930-tallet, under den siste store kollapsen av kapitalistøkonomien – Den store depresjonen – fikk katastrofale økonomiske og militære konsekvenser. Fra Davos Economic Forum ble det bemerket: «På 1930-tallet bidro proteksjonistisk politikk til å utløse sammenbruddet av internasjonal handel, og denne nedgangen i handelen var et sannsynlig frø for den andre verdenskrigen.»

Ett tiår senere oppildner imidlertid begge sider de samme økonomiske rivaliseringene – selv om disse i det tjuende århundret to ganger eksploderte til verdenskriger mellom amerikansk og europeisk kapitalisme.

De potensielle farene når det gjelder tap av arbeidsplasser og økonomisk sammenbrudd er ukalkulerbare. I dagens verden av transnasjonal produksjon truer innføringen av tollbarrierer for internasjonal handel ikke bare med elimineringen av millioner av arbeidsplasser involvert i sammenstillingen av ferdige fly, biler eller andre produserte produkter som deretter eksporteres over landegrensene. Det truer også med forpurring og kaos på tvers av forsyningskjedene til hvert produserende foretak som har operasjoner som avhenger av rask og billig sammenstilling av ferdigprodukter, satt sammen av deler produsert rundt om i verden.

Det siste året har det sett ei bølge av advarsler om at de forskjellige tolltariffene som trådte i kraft kunne tippe økonomien tilbake i en resesjon [lavkonjunktur] tilsvarende 2008-krasjet på Wall Street. Verdensbankens 2018-rapport Globale økonomiske utsikter [Global Economic Prospects] bemerket: «En bredt anlagt økning av tolltariffene over hele verden ville ha store negative konsekvenser for global handel og aktivitet. En opptrapping av tolltariffer opp til lovlig tillatte bundne nivå kunne direkte føre til en nedgang i den globale handelsstrømmen på opp til 9 prosent, tilsvarende fallet som ble opplevd under den globale finanskrisen i 2008 og 2009.»

Et slikt slag vil være spesielt alvorlig samtidig med tegn til at verdenskapitalismen allerede faller tilbake i sin første koordinerte globale resesjon siden 2008. Med amerikansk produksjonsindustri som trekker seg sammen og Tyskland som synker ned i resesjon, vil årets vekst i verdenshandelen ifølge WTOs estimater synke til bare 1,2 prosent, den langsomste siden 2008.

Uansett det umiddelbare resultatet av de forskjellige tolltariffkonflikter mellom USA og EU vil det ikke være noen fredelig langsiktig løsning av disse konfliktene. Tvert i mot går de globale relasjonene og institusjonene som har dannet rammeverket for verdensøkonomien gjennom flere tiår nå i oppløsing, i møte med kapitalistsystemets historisk forankrede objektive motsetninger.

Da han enda var presidentkandidat sa Trump at atomkrig i Europa ikke var «utenkelig» [‘off the table’] og han kalte NATO-alliansen med Europa «foreldet» etter at han var valgt – som EU-maktene besvarte med lovnader om å bruke hundrevis av milliarder euro for å bygge opp sine egne uavhengige militære styrker. Siden den gang har Washington og EU innført eskalerende tollsatser, som forårsaket sammenbrudd på fjorårets G7-toppmøte, og de buttet igjen over amerikanske trusler om ytterligere en nykolonial krig mot Iran. Med den siste tariffbeslutningen når disse uløselige økonomiske og militære konflikter en ny og enda større intensitet.

Rett etter EU-grunnleggingen i 1992 fortalte den franske presidenten François Mitterrand, en av unionens hovedarkitekter, i et øyeblikk av åpenhjertighet en journalist: «Frankrike vet det ikke, men vi er i krig med Amerika – ja, en permanent, rivaliserende, økonomisk krig uten noen åpenbart synlige ofre. Ja, amerikanerne er veldig brutale, glupske, de vil ha et ubegrenset herredømme over hele verden. Det er en ukjent krig, en permanent krig, uten synlige døde, men dog en krig til døden.»

Året før hadde det stalinistiske byråkratiet gjenopprettet kapitalismen i Sovjetnionen og Øst-Europa. Men elimineringen av Sovjetunionen som en militær og politisk motvekt til imperialistmaktene har bare forsterket kapitalismens motsetninger, som lå til grunn for det 20. århundres verdenskriger og sosiale revolusjoner: mellom verdensøkonomi og nasjon-stat-systemet, og mellom sosialisert produksjon og privat profitt-tilegnelse. Etter tre tiår med eskalerende interimperialistisk økonomisk rivalisering vakler verden igjen på randen.

Antipoden til veksten av nasjonalisme, handelskrig og militarisme er gjenkomsten av den internasjonale klassekampen. Fra bilarbeidernes og lærernes massestreiker over hele Nord-Amerika, til «gul vest»-protester i Frankrike, massebevegelser mot militærregimer i Sudan og Algerie, eller masseprotestene i Hong Kong, vokser vreden mot sosial ulikhet blant arbeidere. Den økonomiske krisen stiller denne gryende bevegelsen overfor enorme revolusjonære oppgaver.

Den russiske marxisten Leo Trotskij advarte, da han kjempet for å mobilisere arbeiderklassen mot den kommende faren for andre verdenskrig, og i 1934 skrev: «Nasjonalstaten med sine grenser, pass, monetære system, tollavgifter og hæren for å beskytte tollavgiftene, har blitt et skremmende hinder for den økonomiske og kulturelle utviklingen av menneskeheten.» Han understreket at oppgaven arbeiderklassen sto overfor var «ikke å binde seg til nasjonalstaten i en krigstid, ikke å følge krigskartet, men å følge kartet over klassekampen».

Det å avverge et nytt tilbakefall ned i økonomisk depresjon og krig krever en internasjonal revolusjonær kamp for å ta statsmakten ut av hendene på finansaristokratiene som fører handelskrigen, og ekspropriere deres tilranede formuer og bygge et sosialistisk samfunn på en global skala.

Alex Lantier