Irakiske demonstranter skutt ned, med demontrasjoner og streiker som brer seg over Midtøsten

Av Bill Van Auken
4 October 2019

For andre dag på rad besvarte irakiske sikkerhetsstyrker på onsdag masseprotester mot arbeidsledighet, dårlige sosiale tjenester og regjeringskorrupsjon med skarp ammunisjon, gummikuler, vannkanoner og tåregass, som det ble rapportert etterlot minst ni mennesker drept og hundrevis såret.

Både protesterende og sykehusansatte sa at det reelle tapstallet er langt høyere, da tungt bevæpnede tropper ble utkommandert sammen med svartkledde eliteenheter for terrorbekjempelse og politiet. Vitner rapporterte om den vedvarende knitringen av automatvåpen i bruk, mens svart røyk hang over byen fra brennende bildekk i demonstrantenes barrikader.

Statsminister Adel Abdul Mahdi, som står overfor den verste krisen siden han dannet regjering for ett år siden, innkalte på onsdag til møte i sitt nasjonale sikkerhetsråd. Etterpå utstedte han en uttalelse som bekreftet «retten til å protestere» og «ytringsfriheten», samtidig som han fordømte påståtte handlinger av «hærverk» mot offentlig og privat eiendom. Han hyllet også sikkerhetsstyrkene, og skyldte volden på «infiltratører» og «aggressorer som ... bevisst skapte sårede».

I gatene hadde sikkerhetsstyrkene klart og tydelig mottatt beskjeden. De brukte ekstrem makt for å drive demonstranter fra Bagdads Tahrir-torg og forhindre dem fra å nærme seg den sterkt befestede Grønne sone, senter for den irakiske regjeringen, så vel som beliggenheten til USAs og andre vestlige lands ambassader, i tillegg til kontorer for militære kontraktører.

Kontraterrortropper anvendte også skarp ammunisjon mot demonstranter som forsøkte å storme Bagdads internasjonale flyplass.

De irakiske sikkerhetsstyrkenes morderiske undertrykking fikk demonstrasjonene som begynte med en relativt liten protest på tirsdag til å svulme dramatisk opp. Etter at den første demonstrasjonen ble brutt opp med overdreven maktanvendelse, brakte en appell på sosialmedier tusener ut i gatene på tirsdag kveld, da det brøt ut mer voldelige sammenstøt.

Som del av undertrykkingen stengte regjeringen på onsdag ned internett over hele landet.

Ikke desto mindre vokste demonstrasjonene på onsdag, og bredte seg ut over hele landet. Flere tusen mennesker marsjerte på onsdag kveld utenfor den lokale administrasjonsbygningen i det sørlige oljesenteret Basra.

Regjeringen har sendt sine kontraterrortropper inn i den sørlige byen Nassiriya, der myndighetene angivelig «mistet kontrollen» under væpnede sammenstøt og nedbrenning av regjeringsbygninger. Protesterende brente også ned regjeringsbygningen i den hellige sjia-byen Najaf.

Masseopprøret har fremfor alt rystet regjeringen fordi det har spredt seg over hele sentralområdet av Iraks sjia-befolkningsflertall, de viktigste regjeringspartienes angivelige politiske base. Det har også brutt ut uten ledelse fra noen av de politiske partiene. Muqtada al-Sadr, som anfører av Mahdi-hæren som sloss mot amerikanske styrker i Bagdad for 15 år siden og tidligere har mobilisert vesentlige demonstrasjoner, befant seg i Iran og spilte tilsynelatende ingen rolle i demonstrasjonene.

I kjernen er protestene forankret i det irakiske folkets stadig mer utålelige livsvilkår, og spesielt for yngre irakere, som opplever en offisiell arbeidsledighet på 22 prosent. Mer enn 30 000 universitetsutdannede trer hvert år inn på arbeidsmarkedet, der de ikke finner noen jobber.

I mindre protester i forrige måned organiserte hundrevis av nyutdannede sitt-inn-demonstrasjoner utenfor Iraks oljeministerium med krav om jobber.

Brede masser av mennesker er lutleie av en korrupt borgerlig regjering, som de 16 årene siden USAs aggresjonskrig som styrtet Saddam Hussein ikke har klart å reversere forringelsen av landets infrastruktur, eller sikre grunnleggende tjenester som vann og elektrisitet. I mellomtiden har landets enorme oljerikdom gått i lommene til utenlandske foretak og deres lokale marionetter.

Begivenhetene i Irak er del av det som vokser frem som en gjenoppblomstring av klassekampen over hele Midtøsten, en region som har vært herjet av nesten tre tiår med uavbrutte amerikanske kriger, og imperialistenes og de lokale styringsklikkenes forsøk på å oppildne til sekteriske splittelser og vold.

I Libanon marsjerte sist søndag demonstranter gjennom Beiruts gater og sang: «Ned med kapitalismen» og «Folket vil se regimets fall» – oppropet og slagordet fra masseoppreisningen som brakte ned det USA-støttede diktaturet til Hosni Mubarak i Egypt, og som spredte seg over hele regionen i 2011.

Demonstranter satte opp barrikader på tvers av vesentlige motorveier, og lammet den libanesiske hovedstaden.

«Vi sliter dag og natt bare for å kunne overleve,» sa ei 52 år gammel kvinne som ble med i protesten, til nyhetsbyrået AFP. «De har sultet oss, stjålet fra oss. Nok er nok.»

Som i de irakiske omveltningene har protestene i Libanon blitt drevet frem av høy arbeidsledighet, spesielt for ungdommen, så vel som stigende priser og svimlende sosial ulikhet.

Den libanesiske statsministeren Saad Hariri spådde i forrige måned at innstramminger han innførte for å oppfylle vilkårene pålagt av de internasjonale bankene for landets lån på $ 11 milliarder, ville utløse folkelig opposisjon. «Det vil bli protester i Libanon, jeg sier det nå,» sa han. «Men det skal bli én gang, og det er det, fiks det.»

Innstrammingspolitikken forsterker imidlertid bare elendigheten for massene av libanesere. I et land med 5,9 millioner innbyggere er det 3,2 millioner som er klassifisert som «i nød». Den offisielle arbeidsledigheten er på 25 prosent, og 37 prosent for arbeidere under 25 år. Med fjorårets anemiske vekstrate på 0,2 prosent er økonomien ikke i stand til å skaffe arbeid hverken for de arbeidsledige eller de som kommer inn på arbeidsmarkedet.

Inflasjonen var i fjor i gjennomsnitt på 6,1 prosent, og har siden steget. Befolkningen forventer nå en devaluering av det libanesiske pundet, som vil ytterligere rasere levestandardene.

Libanon har blitt ytterligere destabilisert av den USA-støttede krigen for regimeskifte i nabolandet Syria, som har drevet 1,5 millioner syrere til å søke tilflukt i landet.

Samtidig fortsatte på onsdag 146 000 lærere sin streik i Jordan, nå i den femte uka, til tross for høyesterettskjennelsen på søndag som erklærte arbeidsnedleggelsen illegal. Utdanningsdepartementet fulgte opp rettskjennelsen med en trussel om oppsigelser og fengsling av lærere som ikke returnerte til klasserommene.

Regjeringen meldte uttalelser om at foreldrene skulle sende sine barn til skolen og satte opp busser for å hente dem, men de vendte stort sett tomme tilbake. I det fåtallet av skoler som ble gjenåpnet var det få elever, og ingen undervisning ble gjennomført.

Lærerne iverksatte aksjonen med krav om en lønnsheving på 50 prosent, som ble lovet av den jordanske regjeringen i 2014, men som siden aldri ble gjennomført. Regjeringen, som nå avviser kravet, insisterer på at det den har råd til er 10 prosent. Begynnerlønna for lærere er bare $ 500 i måneden, knapt over den «absolutte fattigdomsgrensa» for en familie på fem. Lærere beskrev regjeringen tilbud som «smuler», som ikke engang ville dekke de økende kostnadene for drivstoff og transport.

Det jordanske regimet, som har møtt lærernes besluttsomhet med politiangrep, er redd for at en videreføring av streiken eller at den må kommer lærernes krav imøte, skal utløse et større opprør fra jordanske arbeideres side.

Dette voksende oppsvinget etterfulgte utbruddet av protester i Egypt i forrige måned, der demonstranter tok til gatene til tross for politiets undertrykking, der rundt 2 300 personer ble arrestert i løpet av mindre enn to uker.